Lærerutdanning for framtida må bygge bro mellom teori og praksis

Jeg startet yrkeslivet bak rattet som trailersjåfør, og endte i akademia som dosent i kroppsøving og idrettsdidaktikk. Den reisen har lært meg noe viktig: Lærerutdanningene må i langt større grad speile mangfoldet i norsk skole og arbeidsliv. Det handler om å gi plass til yrkesfaglig kompetanse, praksisnær innovasjon og tverrfaglig samarbeid.

Over halvparten av norske elever velger yrkesfag i videregående skole. Ifølge Utdanningsdirektoratet søkte 54 prosent seg til yrkesfaglige utdanningsprogram i 2025 – og stadig flere jenter gjør det samme. Samtidig er lærerutdanningene i stor grad preget av akademiske tradisjoner og undervisningsformer som passer best for teoretiske fag. Resultatet er at utdanningene ikke alltid gjenspeiler mangfoldet i skolens virkelighet. At over halvparten av ungdom velger yrkesfag, burde påvirke hvordan vi tenker lærerutdanning. Disse elevene skal inn i yrker som samfunnet er helt avhengig av – helsefag, bygg og elektro, transport, restaurant og mekaniske fag. Likevel utdannes mange av lærerne deres i et system der praksis og skapende læring kommer i andre rekke.

Yrkesfaglærere underviser i verksteder og laboratorier, tett på arbeidslivets krav. Læring skjer gjennom å gjøre, samarbeide, reflektere og innovere. Dette krever både faglig dybde og pedagogisk trygghet – og denne praksisnære kompetansen bør prege hele lærerutdanningen, ikke bare yrkesfaglærerutdanningen.

En mer praktisk skole krever nytenking

Stortingsmelding 34 - En mer praktisk skole peker på behovet for en skolehverdag der elever får lære med både hode og hender. Faglig dybde, praktisk problemløsning og tverrfaglig samarbeid løftes fram som nøkkelkvalifikasjoner i et samfunn i rask endring.

Dette har også konsekvenser for lærerutdanningene. Skal vi forberede framtidens lærere, må vi utdanne dem til å mestre undervisning som er variert, utforskende og tett koblet til virkelige utfordringer. Det betyr at praksis ikke kan være et tillegg til teori – den må være en integrert del av læringsprosessen.

Et godt eksempel er uteskole som arbeidsform. Når læring flyttes ut av klasserommet, får elevene erfare faglig innhold gjennom konkrete aktiviteter, fysisk utforskning og samarbeid i reelle omgivelser. Uteskole gjør det lettere å koble teori til praksis på tvers av fag, styrker elevenes motivasjon og gir rom for kreativ problemløsning. Slike metoder viser hvordan en mer praktisk skole faktisk kan realiseres – og de bør også inngå i lærerutdanningens pedagogiske verktøykasse.

Ett profesjonsfelt – mange spesialiseringer

Lærerutdanningene i Norge har utviklet seg med ulike profiler og spesialiseringer, tilpasset forskjellige deler av utdanningssystemet. Yrkesfaglærerutdanningene har tett kontakt med arbeidslivet og praksisfeltet, mens de allmennfaglige programmene ofte legger mer vekt på teori og akademisk forankring.

Denne forskjellen er både naturlig og nødvendig, men den kan også gjøre det vanskeligere å samarbeide på tvers. Skal vi utdanne lærere for framtidas skole, må vi i større grad se lærerutdanning som ett profesjonsfelt med ulike spesialiseringer – men med et felles mål: å utdanne lærere som kan bidra til elevenes læring og utvikling i mange ulike kontekster.

Felles prosjekter, praksisarenaer og forskningssamarbeid kan bidra til å bygge broer og gjøre utdanningene mer relevante for hele skolen.

Eksperter i team – en modell for framtida

En modell som kan inspirere, er «Eksperter i team» (EiT), der studenter fra ulike fag samarbeider om reelle problemstillinger. Målet er å utvikle samarbeidskompetanse, tverrfaglig forståelse og evne til innovasjon.

Tenk om lærerstudenter fra grunnskole-, faglærer- og yrkesfaglærerutdanningene jobbet sammen om prosjekter i skolen. De kunne utforske tema som bærekraft, teknologi, helse og livsmestring – og samtidig utvikle ferdigheter i praktisk problemløsning. Slikt samarbeid vil bygge bro mellom teori og praksis, og gjøre studentene bedre rustet til å samarbeide i en kompleks skolehverdag.

Når AI endrer kunnskapsbegrepet

Den raske utviklingen innen kunstig intelligens utfordrer skolens tradisjonelle kunnskapssyn. Når teoretisk kunnskap er tilgjengelig digitalt, må skolen løfte fram det som ikke kan automatiseres: kreativitet, samarbeid, motorikk og håndlag. Evnen til å skape, reparere, bygge og eksperimentere blir enda viktigere. Yrkesfaglærerutdanningene har her en unik posisjon og et ansvar for å synliggjøre verdien av praktisk kunnskap i en digital tid.

Tid for handling

Skal lærerutdanningene forbli relevante, må de speile den virkeligheten de utdanner for. Det handler ikke bare om å øke praksisandelen, men om å gjøre utdanningen mer praksisnær, samarbeidsorientert og innovativ.

Å gi yrkesfaglig kompetanse en tydelig plass i lærerutdanningen er et utdanningspolitisk grep – og en nødvendig forutsetning for å bygge en mer praktisk og relevant skole, slik Stortingsmelding 34 etterlyser. Slik kan vi utdanne lærere som møter framtida med både hode og hender.