Dårlig bruk av fellestid og evig skjemavelde skaper dårlig stemning blant lærere

Norge driver rovdrift på arbeidskrefter. Systemet, med dokumentasjonsregimer og søknadsprosesser i alle ledd og etater, har blitt uoversiktlig og omfattende.

I dette iskalde skjemaveldet, uten rom for å utvise skjønn eller medmenneskelighet, øker barn og unges psykiske uhelse for hvert år som går, skolefraværet eskalerer. Et system som kjennetegnes av avstand og fremmedgjøring, egner seg godt for å skape tapere.

Hele Skole-Norge kan enes om at skolesystemet har stort forbedringspotensiale, og ett av områdene handler om ressurser som kunne blitt brukt på en bedre måte. Arbeidskrefter blir misbrukt når skolekontorer og direktorater konstruerer dokumentasjonskrav til skolene. Dokumentasjon og tilsynsutredninger av skoler og elever, gir lite annet enn diagnoser, statistikker og unødvendig ekstraarbeid. Overordnet motiv er effektivisering og lønnsom drift. Lærere og skoleledere blir gitt liten tillit dokumentasjonssamfunnet.

Denne måten å drive et samfunn, distanserer oss fra de egentlige problemene. Budsjettene og arbeidskreftene blir bundet opp til utredning, dokumentasjon og diagnostisering, fremfor forebygging og konkret utbedring av skolene. Skoler lider - elever blør. Diagnoser ser ut til å være viktigere enn tiltak og behandling.

Ingenting kan gjøres enkelt i Norge

Systemet blir et konglomerat av alle politiske innblandinger og endringer år etter år, og det blir tidkrevende og utfordrende å navigere i. Brukerne blir utmattede. NTNU Samforsk | Flere rektorer og skoleledere sier at de… Skoleledere bruker stadig mer av sine krefter på rapportering og interkontroller (7 av 10 rektorer beskriver arbeidspresset som «på grensen til uforsvarlig»), og får da mindre tid til å være tett på elever og lærere.

 Lærere opplever å være alene med utfordringer i klasserommene. Lærere, Utslitt | Utslitte lærere: Heroisk innsats er ikke lenger nok Det er et skjema for alt: Fraværsføring, avviksmeldinger, rapporter, tiltaksplaner, testresultater og individuelle opplæringsplaner. Alt skal dokumenteres: elevobservasjoner, samtaler med elever, kontakt med foresatte, rapportering til ledelse og myndigheter, evalueringer og evaluering av evalueringen.

Kravene om hva man skal dokumentere eller føre inn i et skjema blir stadig mer omfattende. Antallet elever som skal observeres og utredes blir flere, diagnosene øker.

Det mangler enkle og tilgjengelige lavterskeltilbud i skolen, for ingenting kan gjøres enkelt i Norge. Alle saker må vurderes i komiteen for komitéarbeid, og aller helst må den ha noen høringsrunder i komiteenes sentralkomité. Tillit til at skoleledere og lærere kan lede skoler uten overvåkning og tilsyn, eksisterer ikke. Norge har et utopisk mål om en rettferdig og lik skole for alle – og det største feilgrepet er at man tror at det lar seg gjøre ved hjelp av avanserte systemer.

Folk skulle bare visst hvor mye tid ledelsen ved norske skoler må bruke for å tilfredsstille krav fra myndigheter. Mange hadde også blitt overrasket hvis de visste hvor mye tid mange skoler bruker på unødvendige emner på utviklingstid, ikke fordi skoler ønsker dette selv eller nødvendigvis trenger det på gitte tidspunkt, men fordi det er pålagt utenfra.

La det være klart, at det finnes gode ledere som organiserer utviklingsarbeidet på fornuftige måter, og innimellom er det heldigvis bra det man får pålegg om å gjennomføre. Men vi vet at mange skoler har mangt og meget på programmet som ikke tilfører skolene nevneverdig positiv utvikling. Det blir en parodi med alvorlige konsekvenser.

Lærere verker etter å samarbeide med kolleger og foreldre om elevene, men tiden deres er avsatt til kvalitetsoppfølging (7442944), internkontroller (Bergen kommune - Krav til internkontrollsystem i skoler), implementeringer av fagplaner (Evaluering av fagfornyelsen | udir.no) og annet utviklingsarbeid styrt fra oven. Det stjeler dyrebar tid fra elever. Og tro meg, lærere snakker høyt i gangene om misbruk av tid. Mange timer har blitt brukt til utforminger av leseplaner, årsplaner og lokale læreplaner i årenes løp. Jeg tør påstå at det er en god del av disse timene som kan kategoriseres som lite relevant utviklingsarbeid.

– Diagnosesamfunnet blir uunngåelig

Vi ønsker alle sammen kvalitet, men får det motsatte. Når kvalitet innebærer kvalitetsreformer, komiteer og dokumentasjonsplikt nærmest for syns skyld, blir det for dumt. Kan jeg våge å undre meg offentlig om det sitter noen i direktorater og skolekontorer som lager utredninger og skjemaer, og gjennomfører tilsyn for å ha noe gjøre på?

Tenk at vi godtar at politikerne utformer systemer og gjennomfører stadige reformer og systemendringer med så alvorlige konsekvenser! 

Systemet, som har blitt til et omfattende tilsyns- og søknadsregime for kvalitetssikring og forsøk på rettferdighet, har aldri vært mer feilslått og umenneskelig. Fellesskapets visjoner blir det som feller individets sunne utvikling: Jeg-et blir et ensomt vakuum i vi-ets dokumentasjonsoversvømmelser. Diagnosesamfunnet blir uunngåelig.

Det er ikke rom for brannforebygging i et samfunn som satser på brannslukking. Er det egentlig overraskende at Norge opplever økning i skolefravær og topper uførestatistikkene?

Dersom vi får en konstruktiv debatt om hvordan vi kan utforme smartere systemer med tillit til fagpersoner, kan samfunnet og skolesystemet bli mer medmenneskelig og inkluderende.