Digital undervisning uten engasjement er en fallgruve

Digital undervisning fremstilles ofte som et attraktivt virkemiddel fordi det kan bidra til fleksibilitet for elever og studenter, gi nye pedagogiske muligheter og støtte opp om ambisjoner om livslang læring.

På overflaten fremstår dette som logisk: Studenter kan delta digitalt i undervisning uavhengig av tid og sted, noe som for eksempel åpner for deltidsstudier og reduserer geografiske utfordringer knyttet til studiested, sentralisering og dimensjonering i utdanningssektoren.

Våre data viser at for mange kan skjermundervisning bety tap av nærvær, tilhørighet og struktur. 

Økt digital undervisning samsvarer med regjeringens digitale ambisjoner om at Norge skal bli «verdens mest digitaliserte land», med sterkere digital kompetanse fra grunnskole til høyere utdanning, og et utdanningssystem som kan svare på krav om grønn og digital omstilling. Men erfaringer og forskning viser at teknologien alene ikke skaper engasjement eller læringskvalitet. 

ICILS-undersøkelsen fra 2024 antyder at norske elever i gjennomsnitt presterer over det internasjonale snittet i digitale ferdigheter, men samtidig skårer fire av ti elever på de laveste nivåene. Det peker på en motsetning. På den ene siden har norske lærere tatt i bruk digitale verktøy i langt større grad enn for ti år siden, og mange elever har fått en mer digital skolehverdag. På den andre siden viser resultatene betydelige forskjeller mellom elevgrupper, og særlig at elever med lav sosioøkonomisk bakgrunn står svakere. 

Savnet kroppslig nærvær

Som forskere med bakgrunn fra studier med engasjementsteori har vi undersøkt hvordan digital undervisning oppleves av elever og studenter, og hvilke betingelser som gir studentene en opplevelse av mening og tilhørighet når undervisningen skjer på skjerm. Vi legger til grunn at engasjement ikke alene handler om motivasjon, men også om de konkrete måtene man knytter seg til skole og fagstoff på gjennom rutiner, relasjoner, følelser, utforsking eller ulike former for tilbaketrekning. 

Disse spørsmålene undersøkte vi i artikkelen Digital Teaching and Engagement in Nordic Contemporary Settings: Tensions in Educational Practices, publisert i Technology, Pedagogy and Education. Vi samlet data fra to ulike kontekster. Den første delstudien er en spørreundersøkelse blant elever i videregående skole i Norge og Sverige som beskrev sine erfaringer med digital undervisning under pandemi-nedstengingen i 2020 og 2021. Elevene rapporterte hvordan overgangen til hjemmeskole påvirket deres hverdag, både faglig, sosialt og emosjonelt.

Den andre delstudien er basert på kvalitative intervjuer med norske yrkesfaglærerstudenter som samtidig skulle omstille seg fra en praktisk yrkeshverdag til akademiske studier ved universitetet, i en situasjon der undervisningen i stor grad var digital.

Datagrunnlaget gir et bilde av hvordan digital undervisning kan virke for både unge elever og voksne studenter, og hvordan ulike former for engasjement blir skapt eller svekket i ulike livssituasjoner. I analysene ser vi nærmere på hva som går tapt og hva som oppleves som verdifullt i overgangen til undervisning på skjerm. 

For ungdommene i videregående ble digital undervisning under pandemien ofte opplevd som et brudd med skolehverdagen. Mange delte at de savnet kroppslig nærvær – blikk, bevegelser og små tegn fra lærere og medelever forsvant. Opplevelsen av fellesskap og sosial tilhørighet ble svekket når friminutt og småprat uteble, og flere strevde med å holde på struktur og faste rutiner uten skolens rammer. Samtidig rapporterte et mindretall at de opplevde større grad av ro og oversikt i den digitale hverdagen. De kunne konsentrere seg bedre, slippe forstyrrelser og de fikk bedre kontakt med læreren, gjennom en-til-en- oppfølging på skjermen.

Hovedfunnet

Yrkesfaglærerstudenter som deltok i studien, hadde en annen bakgrunn. De skulle bevege seg fra en praktisk yrkeshverdag inn i en akademisk universitetsutdanning. Flere beskrev hvordan dette skapte usikkerhet, særlig når teoretiske krav ble løsrevet fra deres profesjonelle erfaringer. Likevel ble den profesjonelle relevansen en drivkraft for engasjementet. Når undervisningen knyttet an til yrkeserfaringene deres, ble det lettere å finne mening. Mange pekte også på hvordan små digitale grupper, uformell kontakt på sosiale medier og erfaringsutveksling bidro til å bygge et fellesskap som var avgjørende for studiene. 

Hovedfunnet i artikkelen er at digital undervisning ikke er én ting, men at den kan nære mange ulike former for engasjement. Om digital undervisning er egnet til undervisning, er derfor både menneske- og situasjonsbestemt. 

For å forstå hva som står på spill i digital undervisning, må vi se både på pedagogisk utforming og på deltakernes situasjon. Våre analyser viser at digital undervisning kan innebære tap av kroppslig nærvær, sosial tilhørighet og strukturer som gir læringshverdagen rytme. Samtidig opplevde enkelte elever og studenter at digitale læringsformer ga mer ro, bedre konsentrasjon eller en tydeligere kobling til egne profesjonelle erfaringer. Hvilke former for engasjement som skapes eller svekkes, avhenger derfor ikke bare av teknologien og designet av undervisningen, men også av hvem som deltar og hvilke livs- og læringsbetingelser de bringer med seg.

For å tydeliggjøre hvordan digital undervisning virker inn på engasjement i ulike kontekster, kan erfaringene oppsummeres langs noen sentrale dimensjoner. Tabellen nedenfor viser hvordan ungdom i videregående og voksne yrkesfaglærerstudenter opplevde digital undervisning, og hvilke former for engasjement som ble svekket eller styrket.

Når samfunnet satser på digitalisering som et svar på både utdannings- og samfunnsutfordringer, er det lett å se seg blind på forestillinger om fleksibilitet og teknologiske løsninger. Våre funn viser at digital undervisning kan åpne nye pedagogiske muligheter, men også skape erfaringer av tap, som undergraver både læring og tilhørighet. Skal digitalisering styrke utdanning, kan den ikke reduseres til et kostnadseffektivt alternativ i en tid med stadige kutt og ønske om effektivisering i offentlig sektor.

Den må forstås som en del av et større pedagogisk og sosialt fellesskap, der teknologi spiller en rolle, men for de fleste ikke kan erstatte menneskelig nærvær og relasjoner.  

Her gir engasjementsteori et nyttig perspektiv. Den minner oss om at utdanning ikke bare handler om resultater eller å produsere vitnemål, men om hvordan studenter og elever faktisk finner mening og tilhørighet i undervisningen. Digital undervisning bør derfor vurderes ut fra om den gir rom for ulike måter å være engasjert på, gjennom rutiner, utforsking, samarbeid eller behovet for ro. Når teknologien åpner for mangfoldige erfaringer, kan den berike utdanningen. Men når den snevrer inn og svekker menneskelig kontakt, blir den snarere engasjementdempende – et redskap for standardisering og instrumentalisering, men ikke mer.