Barn med spesielle behov får ikke hjelpen de trenger i barnehagen
Kommunene har ansvaret for at barn med spesielle behov skal få den hjelpen de trenger. Likevel opplever ikke barnehagene at de settes i stand til dette.
Publisert
Sist oppdatert
I barnehagelovens § 37 står det at barn med nedsatt funksjonsevne har rett til et egnet individuelt tilrettelagt barnehagetilbud. Dette støtter også likestillings- og diskrimineringslovens § 20 opp om. Barnehagen har også plikt til universell utforming (§ 17). Det er kommunen som har plikt til å sørge for at barnet får det tilbudet det har krav på etter barnehagelovens § 37. Kommunen skal også oppfylle retten til spesialpedagogisk hjelp for barn bosatt i kommunen (§ 31). Dette dreier seg om barn som ikke får sine behov dekket gjennom det ordinære allmennpedagogiske tilbudet.
Klarer ikke å hjelpe barna
Få barnehager vil ha mulighet til å gi den oppfølgingen barn med særskilte behov trenger, uten at det tilføres ekstra personalressurser og/eller spesialpedagogisk hjelp.
Hvis kommunen mener barnehagen skal gjøre tilpasninger i det allmennpedagogiske tilbudet, uten at det tilføres en ekstra ressursperson eller ekstra timer til barnet, vil konsekvensen bli et svekket barnehagetilbud for alle barn. De ansatte vil ikke strekke til for noen.
Dette blir konsekvensene
Spesialpedagogisk hjelp fra kommunen noen timer i uken vil for mange barn være viktig. Samtidig er det ofte ikke nok. Dette kan dreie seg om barn som trenger ekstra oppfølging, en til en, gjennom store deler av dagen. Det kan være barn som trenger skjerming i roligere omgivelser, hjelp til å spise, fysisk trening, veiledning i samspillsituasjoner eller hjelp i overgangssituasjoner. Verken det allmennpedagogiske tilbudet eller den spesialpedagogiske hjelpen løser slike behov.
Hvis barnehagen ikke settes i stand til å gjøre denne jobben, så havner ansatte, styrer og eier i en etisk skvis mellom kommunens vedtak og lovverkets plikter og krav.
Det framstår provoserende at plikter, krav og rettigheter overhodet ikke henger sammen i møte med virkeligheten. Jeg vil hevde at dette krenker barns rettigheter, som er nedfelt i Grunnlovens § 104: «Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.»
Gråsonebarn
Fram til 2011 kunne barnehagene søke midler på grupper av barn hvis de trengte å forsterke en avdeling for å kunne hjelpe og støtte enkeltbarn med å fungere i gruppe. Dette var såkalte 10 prosent-midler som var øremerket. For mange barn utgjorde dette en stor positiv forskjell. Da disse pengene ble fjernet, var det først og fremst de såkalte gråsonebarna som ble rammet. Gråsonebarn har behov for ekstra oppfølging i det daglige, uten at de har en diagnose. Det kan være snakk om barn med psykiske, emosjonelle eller fysiske utfordringer, språk-, atferds- eller konsentrasjonsvansker, eller barn som er blitt utsatt for omsorgssvikt.
Spørsmålet er om dette kan ha medført at noen av gråsonebarna som kunne fått hjelp tidlig, nå ender opp i lange utredninger for å få fastsatt en diagnose. Antall personer med ADHD-diagnose i Norge økte fra 11 000 til 42 000 på 10 år, ifølge tall fra Reseptregisteret fra 2017.
I Færder kommune er utviklingen annerledes. Der har de ansatt en spesialpedagog i hver barnehage, oppå ordinær grunnbemanning. Der har vedtak om spesialpedagogisk hjelp gått ned med 60 prosent fra 2017 til 2021.
Forebygging fremfor reparasjon
De siste 30 årene er åpningstidene blitt lengre, barna er blitt yngre, det er flere barnehagelærere med ubunden tid, og stadig flere oppgaver er pålagt barnehagene. Da vil god tilrettelegging for barn med nedsatt funksjonsevne, gråsonebarn og andre sårbare barn utgjøre en positiv forskjell for bemanningen. Det vil være langt mer samfunnsøkonomisk lønnsomt å jobbe forebyggende enn å få barn som ender opp i psykiatrien eller ikke kommer seg ut i jobb. Barnehager må bli satt i stand til å følge opp barn som trenger ekstra hjelp, i tråd med retten de har til et tilrettelagt og likeverdig tilbud.
