Det er ulik kvalitet på de ansattes lek i barnehagen

Mellom to døråpninger hvor barn og voksne stadig passerer for å komme til andre rom, er det en smal plass hvor barna leker. Her står det ett parkeringshus og et titalls biler barna flytter ned til teppet. De tar bilene opp på parkeringshuset igjen, deretter ned en gang til. Plutselig smeller barna bilene i hverandre, noen kastes i veggen, ett av barna løper gråtende til en ansatt.

Dette er en gjenganger i mine observasjoner i barnehager. Når jeg spør personalet om det er sånn barna pleier å leke, er svaret ofte ja. Mange gir uttrykk for at barna leker kort tid av gangen, store grupper av barn forstyrrer hverandre med konflikter, og personalet blir konfliktløsere fremfor aktive i leken. 

Jeg har også observert at mange rom har bord og stoler som inviterer til sitting fremfor kreativ lek. Når jeg spør personalet om hvordan de vil karakterisere aktiviteter ute, er ofte svaret «de flyr hit og dit» eller «maur i rumpa». Ikke sjelden pekes det på kulturforskjeller, språk og samspillsutfordringer som gjør leken vanskelig. Dette kan forstås som negative kategoriseringer av barn det er lite å gjøre noe med, i stedet for at personalet reflekterer over hva de kan gjøre for å bidra til spennende lek.

I mine observasjoner av barns lek og hvordan den støttes av personalet i norske barnehager, finner jeg det jeg kaller «lekegode» og «kommunegrå» barnehager.

Les også: Jeg tror barn vil leke mer enn de faktisk gjør. 

 «Lekegode» barnehager

I lekegode barnehager har de et personalteam som deltar i leken. De går inn og ut av leken og støtter sånn at barna får en enda mer selvstendig lek, ifølge forsknings- og utviklingsarbeidet (FOU) Blikk for lek. Det vil si at personalet kontinuerlig trener på lekedeltakelse med bakgrunn i forskningsbasert kunnskap. Når alle er på jobb, er leken i sentrum.

De ansatte reflekterer også over lek i situasjoner utenfor lek. Her blir for eksempel overgangssituasjoner ikke fragmenterte enheter, men arenaer for inntrykk og uttrykk til lek.

I garderoben ser Kira på Jermund som har kledd på seg utkledningsklær for å være arbeidsmann ute. «Jeg vil også være arbeidsmann», sier Kira og vil ha adgang til leken. Jermund fortsetter med påkledningen, og det ser ikke ut til at han har fått interesse for adgangsforsøket til Kira. Da henter den ansatte en gammel, utslitt støvsuger. Med lekestemme sier hun til Kira: «Ta dette verktøyet, du.» Da snur Jermund seg og sier: «Du kan gjerne være arbeidsmann med meg.»

Dette er en observasjon fra en «lekegod» barnehage. Den illustrerer flere perspektiv. Overganger kan skape brudd i lek og vennskapsrelasjoner, men her er personalet trent til å støtte lek, selv om det selvsagt også er et mål å få på klær. Med andre ord vil det primære for voksenkultur alltid være å støtte lekekultur uavhengig av situasjon, fagområde eller prosjekt. Men det innebærer samtidig å ha kunnskap om adgangsstrategier, nemlig lekeinitiativ barn utenfor lek strategisk bruker i håp om å komme inn i andres lek.

 Lekegrupper

Likevel er det vanskeligere enn som så. En del barn viser ikke denne type initiativ, de kamuflerer det. Dette må også forstås – noe «lekegode» barnehager er trent til. Noen barn støttes inn i lek av ansatte som deltar i leken for å hjelpe dem til å medvirke. Problemet er at noen barn fort faller ut etter den ansattes støtte. Da kan det den ansatte gjør i observasjonen over, virke mot sin hensikt. Bruk av lekegrupper kan for eksempel være et virkemiddel. Da må personalet vite hva lekegrupper er, hvordan det skal brukes, og hvordan det skal vurderes.

Regelstyring kontra lekekultur

En lekende villsau gjorde hverdagen bedre

Det er få regler i de lekegode barnehagene. I disse barnehagene er de ansatte opptatt av dramaturgi: spenningsmomenter hvor barn får felles referanser til å ha noe å være sammen om i leken. 

I en av barnehagene hadde barna bygget en romfartsmaskin og plassert den på et fjell i skogen. Noen dager etter kom barna tilbake til fjellet, og romfartsmaskinen var borte. Da ringte telefonen til den pedagogiske lederen, og det var Kaptein Sabeltann, spilt av en mannlig ansatt. Kaptein Sabeltann ba barna dempe seg fordi han skulle sove i hytta ved siden av. Da ble det skapt magi. 

Når barn har det meningsfullt, blir det færre konflikter. Adgang til lekekultur forankres i pedagogiske praksiser som gir dramaturgisk innhold til lek, noe regler ikke gir, annet enn at det kan være gøy å bryte dem. Samtidig er dette premisser fra rammeplanen, som understreker hvordan fagområder skal ses i relasjon til lekekultur. Forarbeidene til lovverket om barns psykososiale miljø i barnehagen er i prinsippet et rop om å styrke barns lekevilkår.

«Kommunegrå» barnehager

I de «kommunegrå» barnehagene er det også lek, men mindre dramaturgi og mange avbrudd. Når alle ansatte er på jobb, enes man ikke om å ha lek i sentrum, men fokuset blir vidt og lekmannspreget sånn at forskjellige situasjoner stykker opp dagen uten å gi næring til lekekultur. Ansatte frykter at de ikke får fulgt hele rammeplanen, og er bekymret for at stor vekt på lek kan hindre språkstimulering og læring.

Mange barnehager har mye asfalt, åpne flater ute med lite inspirerende materialer. Busker og kratt, som lokker til lek, er ofte et stykke unna, og det blir fort en stim av små og store ved de åpne flatene. Mange sandkasser er svært sparsommelig utstyrt, ofte er sanden så tørr at den støver. Da mister den sin magiske verdi for lek. Når det er lite materialer å leke med, hemmes lekemuligheter for barna. Av samme grunn blir det vanskeligere for personalet å støtte lek fordi de mangler materialer til å støtte igangsettelse, videreutvikling og vern av leken.

Åpne flater uten støtte fra materialer fører ofte til det jeg kaller tidtrøyte, gjentagende løping og fanging. Mulig det er en slags lek, men da er den på bristepunktet mellom kjedsomhet og avbrudd. Denne fangingen tolker jeg i større grad som lekeinitiativ med ønske om spennende lek. En del barn, antagelig overvekt av gutter, anvender det jeg kaller «kamp-rabling». De slår, bokser, fanger og løper etter hverandre i håp om spennende lek. Det er et fremtredende trekk at disse initiativene bremses av personalet i de «kommunegrå» barnehagene, gjerne begrunnet med at de er imot krig og vold.

Vanehandlinger kan skade

En del av barnas vanehandlinger ender i ekte konflikt og ikke i gøyal lek. Da er leken skadelig for barns identitet og utviklingen av sosial kompetanse.

Når volden er fiktiv i leken, bidrar tematikken, særlig med støtte fra personalet, til både å holde leken i gang – og til nyanseringer av temaer som supplerer det krigerske. I observasjonen jeg viser innledningsvis, kan det godt hende vi er vitne til en av svært mange varianter av «kamp-rabling». Vanehandlinger hos barn kan fremstå som så normale at vi tenker «det må jo bare være sånn» eller «de er jo gutter». 

Her ser vi hvordan lekekulturen og voksenkulturen er på kollisjonskurs. Observasjonen med barna som kjører biler, viser hvordan lek, dersom det er lek, avbrytes og mangler fordypning. I stedet blir det stadig overganger fra aktivitet til aktivitet, og lekevilkårene blir ikke så gode.

Etablerte lekerutiner

Blant interessante funn har jeg sett hvordan de yngste barna kan bli i leken over tid. Et eksempel er projisert lek, en slags rollelek hvor barn gir liv til figurer på samme måte som eldre barn endrer væremåte og stemme for å skape fiksjon og dramaturgi i rolleleken sin. Dette kan være ett av flere kjennetegn på hva jeg definerer som «lekegode» barnehager, der barn, fra de yngste til de eldste, i større grad holder på med meningsfull lek som varer over tid.

Min doktorgrad:

Barn har engelsk som lekespråk

Derfor er jeg særlig opptatt av etab- lerte lekerutiner, lek som barn stadig kommer tilbake til med vennene sine. Lek avler mer lek siden rutinene i leken får en ørliten parallell til dagtavle. Barna vet noe om hva de har i vente, og dermed kan lekerutiner åpne for både glede og struktur. Her er gjentagelser og gjenkjennelser barna allerede har gjort mange ganger og stadig vender tilbake til, noe som støtter videreutvikling av leken. For barn som sliter med språk, vil rutinene i lekekulturen bidra til å utvide begreper i dybde og bredde. Det er her barnehagen bør arbeide allmennpedagogisk for å støtte barn generelt og utsatte barn spesielt.

Lekelyder

Lekerutinene er viktige for barns lekekultur, vennskap og språkstimulering. Her kan barn oppleve meningsskaping, sammenheng og håndtering. Avbruddene blir færre, og leken med venner skaper kontinuitet. Vi vet at disse faktorene støtter fremtidig psykisk helse og kan virke forebyggende for frafall i skolen.

Det kan se ut til at når barna har gruppert seg i lekerutiner ut fra egen motivasjon, så opptrer det jeg kaller lekelyd. Lekelyd er barn som gleder seg over gøyal lek med andre.

Men denne lyden skiller seg fra situasjoner hvor barna virrer fra det ene til det andre med mange konflikter. Til forskjell fra det «kommunegrå» mener jeg «lekegode» barnehager observerer hvordan lek kan befinne seg mellom kjedsomhet og avbrudd. Det innebærer blant annet at personalet har et felles språk for lek, og skiller mellom barn som er utenfor lekerutiner, de som har lekerutiner under etablering (lek mellom kjedsomhet og avbrudd), og barn i etablerte lekerutiner.

Endring av voksenkultur

Jeg er skeptisk til kartlegging av barn, men den enkelte i personalet må kartlegge egen væremåte og hvordan voksenkultur fremmer eller hemmer lekekultur. Jeg ser mange kollisjoner fra lekeinitiativ som blir misforstått av voksenkulturen som «atferdsproblematikk». 

Voksenkulturen sitter også med makten over materialene barna har til rådighet inne og ute. Og det er voksenkulturen som skal vite hva det vil si å observere, analysere og støtte leken på barnas premisser, sånn det formuleres i fjerde kulepunkt på side 20 i rammeplanen. 

Dette er for øvrig et svært komplekst punkt. Alle barnehagene i mitt materiale er fulgt opp over tid. Jeg har hatt forelesninger om lek og lekestøtte for pedagogene, veiledet dem, og alle ansatte har jobbet med konkrete oppgaver. Hver gang jeg hører folk si «lett som en lek», blir jeg nok litt betenkt.

Litteratur

• Melaas, T. (2015). Blikk for lek i barnehagen – starte – verne- videreutvikle (2. utg.). Kommuneforlaget