Omsorg er det viktigste: – Når du er sammen med helt små barn dag etter dag, vet du instinktivt at det viktigste er om barna har det bra. Derfor er ikke læring, men omsorg det viktigste, sier den danske barnehageforskeren Thomas Gitz-Johansen.
Omsorg er det viktigste: – Når du er sammen med helt små barn dag etter dag, vet du instinktivt at det viktigste er om barna har det bra. Derfor er ikke læring, men omsorg det viktigste, sier den danske barnehageforskeren Thomas Gitz-Johansen.

– Samfunnet svikter de yngste barna om vi ikke snart bytter ut læring med omsorg i barnehagen

Det sier den danske barnehageforskeren Thomas Gitz-Johansen.

Publisert Sist oppdatert

Det er absurd at politikerne snakker om læring for barnehagebarn, som kan være seks måneder gamle. Mange kan verken gå eller prate, sier den danske barnehageforskeren Thomas Gitz-Johansen. Han har forsket på hvordan de yngste barna egentlig har det i barnehagen.

Må dekke følelsesbehov

Forskeren har observert barn i alderen seks til atten måneder i en dansk vuggestue i et år. Vuggestuen er en barnehage for de minste barna under to år.

– Trygghet er viktigst, og at barna får dekket sine følelsesmessige behov. Derfor blir det viktigste spørsmålet: Har barna det bra i vuggestuen, og hva gjør de voksne for at barna skal ha det bra? sier forskeren. For å få svar på spørsmålene har han ikke bare byttet ut kontoret med noen dager i barnehagen. Han har også brukt spebarnsobservasjon som metode. Det handler om å leve seg inn i barnas følelser.

Thomas Gitz-Johansen (48)

Vokst opp: i Nordjylland.

Jobb: lektor i pedagogikk og utdannelsesstudier på Roskilde Universitet og er tilknyttet Center for Daginstitutionsforskning (CeDif).

Bakgrunn: utdannet cand.mag. i pedagogikk og geografi, og har en ph.d. i utdannelsesforskning (2004).

Bor: Roskilde.

Familie: kone og en gutt (6 år).

Liker: å lese bøker av den av den sveitsiske psykologen og psykiateren Carl G. Jung, spille badminton, være sammen med familie og venner, og forsøker å få tid til å gå på kino. Han skriver på sin psykologi-blogg. Han utdanner seg til jungiansk psykoanalytiker og har klienter i terapi.

Aktuell: Har gitt ut boken Vuggestueliv – Omsorg, følelser og relationer og står bak forskningsprosjektet Følelsesmæssige relationer mellom børn og voksne i vuggestuen ved Roskilde Universitet i Danmark.

– Det interessante med metoden er at den forholder seg til det som foregår i barnet her og nå. Ikke bare hva det gjør, eller hva som skjer i løpet av en dag, som man vil se på i en klassisk etnografisk metode. Vi ser også på hvordan barnet har det i barnehagen, sier forskeren.

Mindre fokus på omsorg

– Når du er sammen med små barn dag etter dag, vet du instinktivt at det viktigste er om barna har det bra. Derfor er ikke læring, men omsorg det viktigste for null-til-to-åringene, sier småbarnsforskeren.

– Det er et svik når de minste barnas følelsesmessige behov for omsorg har så liten plass i forskningen og i politiske prioriteringer, mener Gitz-Johansen. Han sier det er et problem at barnehagen har fått status som førskole, og at den politiske satsingen på læreplaner, prestasjon og målstyring tar fokuset vekk fra omsorgen. Han synes det er bra at det skapes en motreaksjon mot prestasjonssamfunnet.

Et personlig opprør

– Det er i ferd med å komme en motstand mot effektivisering og måling i barnehagen. Det å effektivisere menneskenes liv har noen omkostninger. Vi er ikke bare en ting som kan formes. Vi har noen grunnleggende behov som må oppfylles, sier forskeren. Han snakker ivrig om barn og pedagoger, men også om sitt eget personlige opprør med prestasjonskulturen, og hvordan han i en periode med stress forsøkte å senke prestasjonskravene for å passe på seg selv.

– Jeg måtte lære meg å senke kravene, lytte til kroppen og si stopp når det ble for mye. Jeg begynte å legge merke til hvordan jeg egentlig hadde det. Hvilke behov måtte dekkes for at jeg skulle ha det bra? I dag er jeg opptatt av å ha omsorg for meg selv, slik at jeg ikke sier ja til noe bare fordi det gir meg anerkjennelse. Det krever at jeg er i god kontakt med mitt indre vuggestuebarn, sier Gitz-Johansen med et smil. Når han ikke forsker, liker han å skrive på sin egen psykologi-blogg. Den er inspirert av den sveitsiske psykologen og psykiateren C.G. Jung, som grunnla den analytiske psykologien. Den skiller seg fra den rene psykoanalysen til Freud. Gitz-Johansen spiller gjerne badminton, går på kino og er sammen med familie og venner i Roskilde, der han bor. Han utdanner seg også til jungiansk psykoanalytiker og har klienter i terapi.

Tok barneperspektivet

På starten av 2000-tallet skjedde et skifte som banet vei for for Thomas Gitz-Johansens forskning. Pedagogikken i danske skoler og barnehager fikk mer faste rammer og læreplaner. Det gikk opp for forskeren at han ikke kunne svare på om dette skiftet var bra eller dårlig for barna. Han valgte å ta barneperspektivet i sin forskning. Etter det fikk han behov for å kunne noe mer konkret og praktisk, og søkte seg inn på på psykoanalytikerutdanningen.

– Jeg fikk behov for å hjelpe mer direkte og emotionelt, sier Gitz-Johansen.

BLOGG OG BADMINTON: Den danske forskeren Thomas Gitz-Johansen liker å skrive på sin egen psykologi-blogg, spille badminton og gå på kino. Han har klienter i terapi ved siden av forskningen.
BLOGG OG BADMINTON: Den danske forskeren Thomas Gitz-Johansen liker å skrive på sin egen psykologi-blogg, spille badminton og gå på kino. Han har klienter i terapi ved siden av forskningen.

Større oppmerksomhet på omsorg for de minste barna er viktig, mener forskeren. Derfor må barnehagene, ifølge forskeren, sørge for å oppfylle barnas grunnleggende behov mens de er små.

– De følelsesmessige delene av vår personlighet utvikles fra vi er null til tre år. De tankemessige, intellektuelle og kognitive strukturene utvikles først senere, sier forskeren. Han forklarer at dersom barna tidlig i livet har fått masse trygghet, omsorg og gode relasjoner, så følger det dem resten av livet, som en indre trygghet og trygghet i relasjoner. Har barnets første år vært preget av utrygghet og brutte relasjoner, så vil barnet bli utrygt og slite med å etablere trygge relasjoner.

– Blir små barn møtt av voksne som møter og dekker deres behov, og gir barna følelsen av at verden er et godt sted å være, så vil barnet bli bedre rustet til å møte krav om læring og prestasjon seinere, sier forskeren.

Omsorg fra uventet kant

Thomas Gitz-Johansen mener politikerne må fokusere på hva det vil si å ha omsorg, og hva det krever, og hvordan vi utdanner omsorgsarbeidere. Han mener barnehagelærerutdanningen har altfor lite omsorg på timeplanen. Forskeren har selv måttet lære seg å observere hva omsorg er, gjennom spedbarnsobservasjoner.

– Jeg måtte tvinge meg selv til å forestille meg hvordan barna jeg observerte, hadde det, og hva de trengte, forteller han. Den beste omsorgen i studiene hans kom fra en pedagogmedarbeider.

– Hun kunne sitt stille på gulvet lenge og utgjorde en trygg base. Hun var hele tiden tilgjengelig og mottakelig for barnas signaler, som hun responderte på, forteller forskeren og fortsetter:

– Hvis et barn opplever igjen og igjen at det har en voksen til rådighet når barnet har bruk for det, så blir det trygt å bevege seg ut i verden og utforske og oppleve. Kommer barnet litt for langt ut, kan det vende tilbake til den trygge basen og oppleve at den voksne fremdeles er der, forteller han.

Ha ro til å sitte i ro

– Å være en slik trygg base handler om å ha ro nok i seg selv til bare å kunne sitte i ro uten å ha noe prosjekt på gang, og å være klar til å ta imot barnet når barnet trenger det, sier forskeren. Selv om det var tydelig for ham at arbeidet pedagogmedarbeideren gjorde, var av høy kvalitet, var det vanskelig for ham å sette ord på det, fordi det den barnehageansatte gjorde, falt utenom det vi normalt anser som arbeid.

– Når vi snakker om arbeid, handler det om å være aktiv, planlegge eller gjennomføre noe, mens pedagogmedarbeideren i studien var avventende, spontan og mottakelig for det barna kom med. Det var en utfordring å sette ord på det som blir fortrengt i vårt prestasjonssamfunn, sier forskeren.

Omsorgens betydning er glemt

Forskeren mener samfunnet kollektivt har fortrengt kunnskapen om småbarnspedagogikken etter at man fra 2000-tallet begynte å se på barnehagene som en forberedelse til skolen.

– Konkurransesamfunnet er opptatt av vekst, effektivitet og produktivitet. I et slikt samfunn blir behov som tar tid, krever menneskelige ressurser og ikke lar seg planlegge, fort en hemsko. Barnas behov blir glemt. Det samme gjør samfunnets anerkjennelse av omsorgsarbeidets betydning, og hva det krever, mener Gitz-Johansen. Derfor insisterer han på å snakke om omsorg fremfor læring.

– Jeg forsøker å skifte ut læringsdiskursen som begrep med omsorg, utvikling og behov. Omsorg handler om å dekke behov. Får du behovene dekket, utvikler du deg. Hvis det behovet er trygget, nærvær, tilgjengelighet og ro, så bør barnehagen være et sted der det ikke skjer så mye, et sted som ikke har planer eller noe man skal oppnå, mener forskeren.

Innlevelse krever overskudd

På spørsmålet om hvordan barna har det i vuggestuen i dag, svarer Thomas Gitz-Johansen at det avhenger av kvaliteten på omsorgen. Det igjen avhenger av personlighet, kompetanse og økonomiske rammer.

– Er det mye sykdom eller dårlig voksentetthet, er det færre voksne og mindre overskudd til å se det enkelte barn, sier han. Barn har, ifølge forskere, behov for å ha en voksen til stede som kan fange opp og møte barnas indre behov, som: «Trenger du en klem? Trenger du å sitte litt på fanget? Åh, du ser trøtt ut. Er du sulten?»

– Jo mer stress og press personalet møter, jo mindre tid og overskudd har de til å leve seg inn i barna behov og gi barna det de trenger, mener forskeren. En måte å sikre de minste barnas behov på er å sørge for at de ansatte opplever trygghet, blir bakket opp og får hvile, mener forskeren.

Første steg

Denne artikkelen har også stått på trykk i Første steg nummer 1 2020.

– Vilkårene i danske barnehager er historisk dårlige. De har aldri hatt så mange barn per voksen som nå. Den tøffe og vanskelige jobben barnehage- ansatte gjør, blir ikke anerkjent i samfunnet, og det er krevende, sier Gitz-Johansen og fortsetter:

– Små barn har sterke følelsesmessige behov. Skal pedagogene kunne møte dem uten å bli trøtte av omsorgsoppgavene, er det viktig at de også blir ivaretatt.