Hvordan står det egentlig til med uteområdene
og nærmiljøene som barna våre leker i hver dag? Og er det sammenheng mellom skolenes
og barnehagenes ramme- og læreplaner og hvordan utemiljøet til barna våre blir tilrettelagt?
I de seneste årene har det både blitt renovert og bygd nye skoler, og flere
skoler er i ferd med å bli nye. Elever og ansatte i skoler og barnehager fortjener
så absolutt funksjonelle bygg, og det samme gjelder for uteområdene. Dessverre
finnes det ingen krav til stedene som barna våre tilbringer mesteparten av
utetida si.
På den andre siden skal skoler, SFO og barnehager driftes etter
henholdsvis opplæringsloven og barnehageloven, og dermed også de pedagogiske
planene som følger dem. Men hva finner vi i rammeplaner og læreplaner som bør
ha betydning for valg av både sted for nye bygg og valg av utforming av
uteområder?
Rammeplaner og læreplanen for barnehage, SFO og skole gir blant annet føringer
for hvordan uteområdet skal brukes som en pedagogisk ressurs, både for lek og
motorisk utvikling, utforskning av naturen, og som en arena for læring og
fysisk aktivitet. Uteområdet skal også brukes for å øke forståelsen og
kunnskapen om natur og miljø.
De ansatte i barnehage, SFO og skole skal også
bidra til at ungene utvikler naturglede og vilje til å ta vare på naturen. Ut
fra planene bør en altså forutsette at uteområdene enten består av natur, eller
at naturen er kloss på og lett tilgjengelig for institusjonene. Hvordan står
det til med uteområdet til skolen eller barnehagen der ditt barn oppholder seg
store deler av dagen?
Det må stilles strengere krav til uteområdet
Barna våre kommer fra ulike familier med ulike bakgrunner, ulike
ressurser, kulturer og ulike verdier. Noen verdsetter turer ut i naturen, andre
prioriterer andre verdier eller har begrensete muligheter til å ta med barna ut
i naturområder i fritiden. For å minske forskjellene for de oppvoksende
generasjonene bør det stilles strengere krav til uteområdet der de tilbringer
mest tid i hverdagen – i skolene og barnehagene.
En stor del av underlaget på de nye uteområdene består som oftest av
asfalt, gummierte flater, betong, kunstgress og beplantete rabatter. Med andre
ord en nedbygging av naturen – naturen som omtales i lære- og rammeplanene.
Selv om det er plantet områder med gress og trær, vil det ta mange år før
trærne er sterke nok til å tåle lek. I tillegg er det ofte ilagt materialer i underlaget
som ikke tillater annen bruk enn å oppholde seg på. Var du for eksempel en av
de ungene som elsket å bygge demning der vannet rant en regnværsdag? Det er
vanskelig å lage demninger i asfalt, gummi og plastikk.
Et konstruert uteområde blir statisk, i forhold til et uteområde som
består mer av naturområder. Det er ofte flatt og inneholder
lite elementer som kan endres på (f.eks løv og pinner), jf. arkitekten Simon
Nicholsons «The Theory Of Loose Parts», der løse elementer hevdes å styrke vår
kreative utvikling. Konstruerte uteområder blir statiske i den form at det vil
skje lite endringer i løpet av årets årstider.
I en skolegård som består av
naturlig vegetasjon vil det være større forandringer i vegetasjon og fargespill
i løpet av et år, og det vil være et stort biologisk mangfold som vil være til
glede i både lek og læring. Husker du hvor gøy det var å leke i krattet eller
mellom høye geitramser? Husker du hvor gøy det kunne være å lete etter
insekter, samle gullbiller eller skremme jentene med edderkopper? Insektene
forsvinner når naturen bygges ned. Eller var du blant dem som på høsten lagde
suppe av grisebær (skrubb) som vokste i skogholtet bak skolen? Det vokser ingen
grisebær blant gressplener, gummi eller asfalt.
Mer innesitting
Enkelte studier
indikerer at barn nå tilbringer bare rundt halvparten så mye tid ute som
foreldregenerasjonen, noe som kan skyldes økende bruk av skjermer og
elektroniske enheter, samt mer strukturerte aktiviteter og økt skoletid. Hjerneforsker og professor emeritus
ved Universitetet i Oslo, Per Brodal og lege Charlotte Lunde har skrevet boka
«Lek og læring i et nevroperspektiv. Hvordan gode intensjoner kan ødelegge
barns lærelyst». Her trekker de frem hvordan summen av mer tid på skolen, mer
strukturerte aktiviteter, mer tid foran skjermen sammen med krymping av
uteområder og naturområder bidrar til dramatiske endringer i barns lek. En
endring som har bidratt til at barn er blitt mindre robuste og sliter med å
takle både livet og skolens krav.
Samtidig har forskere ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
(NMBU) studert hvordan uteområder i norske skoler og barnehager kan bidra til å
motvirke den stadig økende inaktiviteten og skape god helse og trivsel. I 2019
kom de med oppdaterte anbefalinger for uteområdenes innhold og størrelse i
rapporten Uteområder i skoler og barnehager – hvordan sikre kvalitet i
utformingen? Forskerne anbefaler her variert terreng som bidrar til lek og
mangfoldig bruk, i motsetning til store flater med få bruksalternativer.
Paradoksalt
nok kan kommunene få
spillemidler til flater som kategoriseres som idrettsanlegg, som f.eks
ballbinger og street basket-baner, men mottar ingenting i støtte for å
kjøpe lekestativ. Dette resulterer i at ensidig aktivitet som krever en viss
størrelse, okkuperer områder som kunne vært brukt til mer allsidig lek. Kanskje skulle det også vært økonomisk
kompensasjon for å ta vare på eller tilbakeføre natur, slik at det ble naturlig
at hvert eneste uteområde til institusjoner for barn hadde en hundremeterskog og
akebakke? Her burde utdanningsmyndighetene både stilt krav og bidratt med
midler.
Hvorfor blir
det så mye gummi i uteområdene? Sikkerhet, argumenteres det ofte med. Tenk så
farlig vi har levd, vi som har vokst opp før gummien inntok skolegårdene og
barnehagenes uteområder! Landskapsarkitet Thea Kvamme Hartmann reagerer på at
sikkerhetsargumentene står i veien for leken i barnas uteområder. I en artikkel
av NMBU fra 2020 uttrykker hun at det er trist når statiske materialer som
gummi, asfalt og aktivitetsbestemte lekeapparater fjerner alt av natur og det
som er fleksibelt i en skolegård. Hun stiller sin lit til at hennes yrkesgruppe
selv kan tenke kreativt rundt løsninger som både tilfredsstiller kravene til
universell utforming og behovet for mer natur i uteområdene. Hun mener at det
finnes gode alternativer.
Kommunene
har ofte begrenset med penger til vedlikehold og ønsker derfor uteområder som
krever minst mulig pleie. Naturlig terreng og vegetasjon pleier seg selv. Da er
det et paradoks at naturen blir bygget ned, istedenfor at man tar vare på naturområder underveis i
byggeprosessen. I store deler av landet vårt er det
arealer nok til at vi kan velge å plassere skole- og barnehagebygg i og ved
naturområder slik at naturen blir en naturlig del av uteområdet. Dette kan blant annet gjøres gjennom
kommunenes planarbeid.
Ta en kikk rundt skolene og barnehagene deres. Hva slags lek innbyr uteområdet til? Hva grenser uteområdet til? Og hva er områdene rundt regulert til? Er det boligformål, industri, veier eller er dere så
heldige at byggenes nærområder består av skog og terreng som er avsatt til
friluftsformål? Hvis ikke, er det kanskje på tide å se over planene, og kanskje
omregulere områder? Kan noen av skolens eller barnehagens nærområder
tilbakeføres til natur? Bør noen nærområder kjøpes opp av kommunene for å sikre
tilgang til natur?
Alt i alt er skolens og barnehagens
nærmiljø en viktig faktor i elevenes lek. Det gir dem muligheten til å utvikle
seg fysisk, sosialt og kognitivt gjennom varierte og stimulerende aktiviteter.
Et godt tilrettelagt og trygt uteområde, sammen med tilgang til naturen og
andre områder rundt byggene, er avgjørende for å gi barna en positiv og
berikende hverdag. Heldigvis kan man ta gode valg når det gjelder å
tilrettelegge for barnas uteområder.
Nærhet til naturen = bedre hverdag for ansatte og elever
Vi, friluftsrådene,
kan bidra med innspill når det gjelder planarbeid i kommunene. Inviter oss
gjerne med tidlig i prosessen. Igjennom nettverket «Læring i friluft», samarbeider
vi også med skolene for å se mulighetene de har til læring i nærmiljøet sitt. Skolens
plassering og tilgang til varierte naturområder i umiddelbar nærhet gjør
hverdagen bedre for både ansatte og elever.
Så kjære
politikere og skoleeiere – ikke la dere blinde av «keiserens nye klær» i
arbeidet med nye uteområder til ungene våre. Når vi vet hvor stor betydning
barnas uteområder har å si for deres fysiske og psykiske utvikling og helse har
dere ikke råd til å la være å ta vare på eller tilbakeføre naturen i skolers og
barnehagers uteområder og nærmiljø. Det vil også gi større mulighet for de
ansatte med å jobbe etter lære- og rammeplanenes mål.
Kilder
