Ro i klassen: La lærerne være sjef!

Jeg syns det var enormt urovekkende å lese at lærerne Serine Amanda Bigseth Vetrhus og Chris Klintø slår alarm om kjedsomhet gjennom Bergens Tidende. De sliter med elever som er så vant med å underholdes at skolen blir kjedelig.

«Alt vi tilbyr, er kjedelig» skriver de, og videre: «Barneskolelærerne er helt utslitt etter en dag i klasserommet.» De beskriver en skoledag som føles som «en evig kamp for å opprettholde orden». Jeg blir overveldet av dette, for lærerne må i sin yrkesutøvelse virkelig kjenne på konsekvensen av at vi som samfunn har kommet på helt feil kurs. 

Barna scroller, hopper videre, unngår motstand og jakter stimuli. Barn vil unngå kjedsomhet, eller kanskje har de ikke lært seg å tåle å kjede seg. Når lærere forteller at store deler av dagen går med til å underholde og holde orden, ikke til å undervise, da må vi våkne. For dette er ikke en bærekraftig skolehverdag.

Men avmakt er ikke et alternativ. Læreren må få være sjef i klasserommet igjen. Vi må gi rom for tydelig klasseledelse, tid til undervisning og en skole som forventer innsats fra både elever og foresatte. Da kan vi få tilbake læringsmagien.

Læreren er nøkkelen til å ta klasserommet tilbake dit vi vil ha det. Jeg sier ikke dette fordi jeg undervurderer problemet eller ser etter enkle løsninger. Men, læreren må bli sjefen i klasserommet igjen. Elevene må lære å innordne seg. Vi har ingen alternativer. 

Høyre ønsker at nye lærere skal forberedes og utrustes bedre til rollen – både til å håndtere utfordringene i klasserommet og til å bygge gode relasjoner til elever og kolleger. Dette gjelder både gjennom praksisen i utdanningen og i møtet med skolen som framtidig arbeidsplass.

Resiilensstrategien

Elevene må lære seg å takle motgang og friksjon, som at de må vente på tur og må takle dårligere karakterer enn de håpet på. For det er helt naturlige deler av livet, som en kommer til å måtte oppleve mange ganger. Resiliensstrategien som byrådet i Bergen har tatt initiativ til å jobbe frem nå i bergensskolen, vil ha stor betydning for nettopp dette.

Resiliens er synonymt med motstandsdyktighet, robusthet, mestring og tilpasningsevne, og det er nettopp dette strategien skal forsøke å tilføre barn og unge på i barnehager og skoler. Fordi tilsynelatende så mangler barn nettopp det, og barnehager og skoler kan få verktøy til å jobbe målrettet med det. Det kan bli til verktøy for å styrke evnen til å håndtere risiko og utfordringer. Styrke barn og unges evne til å takle motgang ved å bygge beskyttelsesfaktorer som vennskap, inkludering, tilhørighet, fellesskap, familie, læring, gode egenskaper, stabilitet og rutiner. 

Målet er å gjøre hver elev mer robust, slik at de holder ut og lykkes i skolen selv når livet blir krevende eller skolehverdagen mer «monoton», eller i dette tilfelle mer «kjedelig», enn de gjerne skulle ønske.

 Skolen er ikke et fritidstilbud der barna kan velge å følge med, hvis de gidder, og foreldrene kan mase på lærere om alt som gjelder deres barn. Skolen er vår viktigste læringsarena, og læreren må få den anledningen de skal ha og som de fortjener til å utrette læringsmagi.