Empty article - Title
Adrian Drazkowski har tatt fagprøven, men læretiden varer til uti august.
Adrian Drazkowski har tatt fagprøven, men læretiden varer til uti august.

Adrian er lærling i portørfaget på St. Olavs hospital

Adrian Drazkowski (20) har drømt om å bli portør i fem år. Nå har trønderen avlagt fagprøven på St. Olavs hospital i Trondheim og gleder seg til å gå på jobb hver dag.

Publisert

Adrian Drazkowski blir sett på som en datanerd av kompisene. Mange ble derfor overrasket da han ville satse på en jobb innen helsefag. Etter en samtale rundt middagsbordet hjemme i Trondheim, samt innhenting av en del informasjon, var ikke Adrian i tvil. Moren, som jobber i fylkeskommunen, kunne fortelle at portørfaget var blitt et eget yrkesfag, der man kan ta fagbrev som i andre yrkesfag. Adrian bestemte seg, det var pasientportør han ville bli. Veien dit har vært litt kronglete, men han gir seg ikke så lett, og rett før sommeren tok han fagbrevet. Han skal nå avslutte lærlingtiden sin - og har søkt fast jobb på Trondheim-sykehuset.

Briller

– Jeg har alltid klart meg bra på skolen, men på ungdomsskolen ble jeg litt lei. Jeg slet med å henge med i 8. og 9. klasse, forteller Adrian ærlig.

– Det var ikke særlig motiverende å gå på skolen når jeg følte at karakterene ikke sto til innsatsen jeg gjorde.

LES OGSÅ OM DENNE LÆRLINGEN: Kajsas lange vei mot fagbrevet

En sjekk hos optiker avslørte at Adrian har dårlig syn og trengte briller. Det endret det meste. Endelig slapp han å anstrenge seg så mye for å kunne se og lese hva som sto på tavlen. Adrian jobbet mot sitt bestemte mål, og motivasjonen steg. Skolen var ikke bare et slit, og han gikk ut av 10. klasse med gode karakterer.

Tok fire år

Adrian gikk første året på helse- og oppvekstfag og andre året på helsefagarbeider på Byåsen videregående i Trondheim. Undervisningen var interessant, og mange av medelevene ville bli helsefagarbeidere, sykepleiere og tannlegeassistenter. Selv søkte Adrian lærlingplass innen portørfaget etter disse to årene, men fikk ingen tilbud.

– Da bestemte jeg meg for et år med helse- og servicefag på Thora Storm skole. Her var jeg den eneste som ville bli pasientportør, og jeg hadde praksisperioden min på St. Olavs, sier Adrian.

Mye av en portørs jobb er å transportere pasienter. Mange ligger i sengen, og Adrian er nøye med å gi dem en trygg og behagelig forflytning.
Mye av en portørs jobb er å transportere pasienter. Mange ligger i sengen, og Adrian er nøye med å gi dem en trygg og behagelig forflytning.

– Det viste seg å være vanskeligere enn jeg trodde, å få praksisplass. Jeg fikk ikke napp nå heller, og det ble et år på helse, psykologi og velvære ved Kristiansand folkehøgskole. Der fikk jeg både gode venner og kunnskap om emner jeg ikke hadde vært borti før.

Adrian forteller at han var veldig spent da han igjen søkte lærlingplass. Uten dette ville han ikke kunne ta fagbrevet. Det finnes bare ett utdannelsesløp for å bli portør i Norge. Nå var det Adrians tur. Høsten 2020 begynte han som lærling på St. Olavs. Han har allerede vært innom flere avdelinger, og sier at han gleder seg til å gå på jobb hver dag. Adrian skryter av miljøet på sykehuset og er takknemlig for den gode opplæringen og oppfølgingen han får, på alle plan.

Fornøyd veileder

Mona Andreassen begynte som portør i voksen alder. Hun forteller at det har skjedd mye med fagutdannelsen siden hun begynte for sju år siden. Mona har tatt både fagbrev som pasientportør (som privatist) og videreutdannelse som veileder. Hun er fagansvarlig portør ved St. Olavs hospital.

– Portørfaget er en interessant jobb, som ofte blir litt glemt når det snakkes om sykehusansatte. Vi skal ikke bare trille pasienter, vi har også en rekke støttefunksjoner når det gjelder observasjon og øyeblikkelig hjelp, sier Mona.

– Cirka halvparten av portørlærlingene ønsker påbygg, og vil utdanne seg videre innen helse. Resten ønsker kanskje å være portør hele livet, og portører er noe alle sykehus trenger.

Mona synes det er spennende å følge Adrians utvikling. Og Adrian setter stor pris på alltid å kunne spørre veilederen sin hvis det er noe han lurer på.
Mona synes det er spennende å følge Adrians utvikling. Og Adrian setter stor pris på alltid å kunne spørre veilederen sin hvis det er noe han lurer på.

Mona forteller at det var i 2015 portøryrket ble et fag i den videregående skolen. Hittil har de ved St. Olavs utdannet tre sett portører, alle med meget godt bestått som resultat. Alle nors-ke sykehus har forsøkt å samarbeide om utdannelsesløpet, men sykehusene drives forskjellig, så noen ulikheter vil det alltid være. På St. Olavs har de nå to førsteårs og to andreårs lærlinger. Med 40 årsverk innen portøryrket har de ikke kapasitet til mer. Heller ikke med utsikten til å kunne tilby jobb etter avlagt fagprøve.

HAR DU LEST OM DENNE LÆRLINGEN? Selma trives som lærling i omsorgsboligen

– Vi vil at lærlingene skal følges opp på best mulig måte hele veien, og at de skal klare å forstå og tyde målene vi har underveis. I løpet av lærlingtiden har de ulike prøver, der målene er flettet inn. De gir oss en pekepinn på hva som virkelig sitter hos lærlingene våre, sier Mona.

– Det holder ikke bare å være sterk i kroppen, lærlingene må være modne i hodet også, derfor blir det kanskje avslag på dem som søker i 17–18-års- alderen. Adrian er en nysgjerrig og ivrig lærling, som gjør en veldig god jobb hos oss. Men han trengte nok å nærme seg 20-årene før han startet.

Mona sier at det å ha lærlinger i bedriften tilfører mye positivitet. Det faglige nivået påvirkes når lærlingene skal fordype seg i faget. Arbeidsmiljøet påvirkes, det er lærlingene som er fremtiden.

Hode og kropp

– Det jeg gjør mest, er å transportere pasienter inne på sykehuset. Mange ligger i sengen, andre trilles i rullestol, og noen går selv. Uansett skal vi portører transportere og forflytte pasienter på en profesjonell, trygg og sikker måte, sier Adrian.

– Vi må også observere og rapportere om det skjer noe med pasientens tilstand under transporten. Og vi må vite hva som skal gjøres hvis en akutt tilstand oppstår.

Adrian forteller at han lar det være opp til pasientene om de vil snakke under transporten, eller om de vil være stille. Uansett informerer han om hvor de er, og hvor de skal, for å trygge pasienten. Han gjør transporten så smidig og behagelig som mulig for pasienten, som kanskje vil få større smerter av uvøren sengekjøring med dunking borti ting.

For Adrian er kombinasjonen med å få brukt kroppen til fysisk arbeid og det mentale med å lese pasientens behov en fin utfordring og en måte han liker å jobbe på.

– Siden ingen pasienter er like, og hver transport er viktig for den det gjelder, føles jobben svært meningsfull. Jeg liker å kunne bruke både hode og kropp for å skape en så behagelig transport som mulig for pasienten. Mange er urolige og skal kanskje gjennom undersøkelser de gruer seg til, og jeg gjør mitt beste for at pasienten skal føle seg trygg, sier Adrian.

Når Adrian skal frakte utstyr fra et sted til et annet, bruker han ofte sykehusets trehjuls sparkesykkel.
Når Adrian skal frakte utstyr fra et sted til et annet, bruker han ofte sykehusets trehjuls sparkesykkel.

– Men vi transporterer også andre ting, som utstyr, medikamenter og blod, da bruker vi ofte sparkesykkel. Vi tar imot pasienter fra legehelikopter, og vi henter og leverer pasienter hjemme hos dem med St. Olavs egne hvite biler. I tillegg er vi portører en del av stans-teamet på sykehuset. Jeg setter stor pris på variasjonen denne jobben medfører.

Variasjon

For Adrian er det perfekt å jobbe turnus. Dagvaktene starter klokka 07.00, og det er deilig å kunne gjøre and-re ting, eller bare sove lenge, når han har kveldsvakt. Han jobber også hver tredje helg, noe som gir ham fri noen ukedager. Når han har lært mer, vil Adrian også få gå enkelte nattevakter.

– Jeg er svært interessert i data og teknologi, og de fleste regnet vel med at jeg ville satse på en utdanning innen IT. Men jeg hadde aldri klart en stillesittende kontorjobb, sier Adrian, som ikke angrer et sekund på utdanningen han har valgt. Tvert imot ser han frem til å kunne jobbe som pasientportør hvor som helst i landet.

– Teknologi er en hobby. Hadde det også vært jobb, er jeg redd jeg ville isolert meg.

Adrian forteller at han har lært spesielt mye om hygiene- og smitteverntiltak. Det er alltid nødvendig, men under koronapandemien la de ekstra vekt på disse rutinene, og Adrian sier det er viktig å trygge pasientene også her. Mange er redde for å bli smittet.

– Jeg har interessante arbeidsdager der jeg stadig lærer noe nytt, og jeg føler meg godt ivaretatt og fulgt opp på St. Olavs, sier Adrian smilende.

– Og når jeg attpåtil får lønn og har muligheten til å bo hjemme, kunne det faktisk ikke blitt bedre.

Powered by Labrador CMS