Når tryggheten i skolen blir et hinder for videre liv

I klasserommene våre sitter elever som har vært i videregående skole i tre–fire år – og som nå, gjennom den nye opplæringsloven, har mulighet til å bli værende i opptil åtte år.

De er elever i HTH- og HTA-klasser, med individuell opplæringsplan, tilrettelagt innhold og et livsnært læringsløp. De fleste av dem har nådd de målene vi sammen har satt. De har utviklet ferdigheter i kommunikasjon, sosialt samspill, arbeidsliv og selvstendighet.

Likevel blir mange værende – år etter år, fordi lovverket åpner for det, og foreldrene velger tryggheten fremfor overgang til arbeidsliv eller dagsenter. Hvorfor?

Fordi det oppleves tryggere for foresatte at barnet blir i skolen enn å overlate ansvaret til et system de ikke stoler på.

Et dilemma for læreren

For oss lærere er dette et krevende faglig og etisk dilemma.

Gjennom tre år i videregående følger vi elevene tett. Vi vurderer faglig utvikling, dokumenterer læringsmålene i IOP-en og ser når eleven faktisk har oppnådd det han eller hun kan og skal.

Når vi mener eleven er ferdig – og kan dokumentere det med fagrapporter, vurderingslogger og samtaler – forventer vi at vår faglige vurdering skal veie tungt.

Men slik fungerer det ikke i dag. Etter den nye opplæringsloven kan foresatte klage til statsforvalteren dersom de ikke er enige i skolens vurdering. Og gang på gang opplever vi at statsforvalteren gir foreldrene medhold – ikke fordi de mener eleven har flere læringsmål å jobbe mot, men fordi loven sier at fullføringsretten gjelder til man har oppnådd vitnemål eller fagbrev.

Foreldrene velger da å stole på statsforvalterens fortolkning av loven – framfor lærernes faglige og helhetlige vurdering. Resultatet blir at elever blir værende i videregående, selv om de faglig sett er ferdige. De får bli fordi det føles tryggere – ikke fordi det gir læring.

Dette er i praksis oppbevaring, og det strider mot både lovens intensjon og skolens formål. Vi ønsker å gi elevene utvikling, ikke bare tilstedeværelse.

Mellom trygghet og ansvar

For mange foresatte er overgangen ut av skolen forbundet med utrygghet.

Informasjonsflyten mellom fylkeskommunen, kommunene, NAV, dagsenter og VTA-bedrifter (varig tilrettelagt arbeid) er svak. Ingen tar tydelig ansvar for den videre oppfølgingen.

Foreldre frykter at ungdommen skal «falle mellom stolene» – at kommunen ikke følger opp, at det ikke finnes et reelt tilbud, eller at dagen deres blir fylt med lite innhold. Derfor velger mange heller å ha ungdommen i skolen så lenge som mulig.

For noen foresatte oppleves skolen som det eneste trygge stedet – med kjente voksne, forutsigbare rutiner og opplevelse av mestring. Men tryggheten blir også en sovepute.

Elever som kunne hatt glede av å delta i tilrettelagt arbeid, praksis eller aktivitetstilbud i kommunen, blir sittende fast i et løp som egentlig er avsluttet.

Når tryggheten holder elevene tilbake

Vi lærere står igjen i spagaten: Skal vi lytte til foreldrenes bekymringer og fortsette, selv om eleven er ferdig med sine mål?

Eller skal vi stå fast på vår faglige vurdering – vel vitende om at en klage til statsforvalteren trolig ender med at eleven får fortsette likevel?

Dette oppleves som en profesjonell avmakt.

De er ferdige – men får ikke gå videre.

Systemet henger ikke sammen

Loven gir eleven rett til videregående opplæring i inntil åtte år, hvis Statsforvalteren mener behovet er der. Men den sier lite om hva som skal skje etterpå. 

Overgangen fra skole til voksenliv er fragmentert og dårlig koordinert. Kommunene har ulik praksis, og samarbeidet mellom skole, NAV og helse- og omsorgstjenestene er ofte svakt.

Når loven gir foreldre rett uten å sikre eleven et reelt tilbud videre, gjør den skolen til en oppbevaringsplass – ikke en læringsarena. Vi som lærere blir sittende igjen med ansvaret for å «holde liv i» et opplæringsløp som for lengst er fullført.

Vi trenger et helhetlig ansvar

Det må bli et felles ansvar å sikre gode overganger for elever i HTH og HTA.

Kommunene må inn tidligere i prosessen. Foreldre må få tydelig informasjon om mulighetene i VTA-bedrifter, dagsenter og andre tilrettelagte tilbud. Og vi lærere må få tillit til å bruke vårt profesjonelle skjønn – uten å bli overkjørt av et lovverk som ikke tar høyde for virkeligheten i spesialundervisningen.

Skolen skal være en trygg arena, men den skal også være en vei videre. I dag er den for mange blitt et stoppested – ikke fordi elevene ikke er klare, men fordi systemet rundt dem ikke er det.

Trygghet er viktig. Men trygghet kan ikke bety stillstand.

Hvis loven virkelig skal gi alle elever rett til å fullføre, må den også gi rom for faglig skjønn, tillit til lærernes vurdering – og en trygg overgang videre.