Zahid Ali spiste opp snømannen han lagde som barn i barnehagen

Jeg elsket å perle! Akkurat som en vakthund blir satt ut av spill, hvis noen kaster et kjøttstykke til den, var det med meg og perling. Jeg gikk inn i en egen boble når jeg satt med perlebrettet foran meg, sier komiker Zahid Ali.

Han legger til at interessen for perling gikk over da han sluttet i barnehagen.

Sluttet da lillebror kom

Zahid gikk i Askeladden barnehage på Torshov i Oslo til han var drøyt fire år gammel. Nærmere bestemt frem til 2. oktober 1980. Den dagen ble broren hans født, og Zahid måtte slutte i barnehagen. Kanskje handlet det om at moren synes det var unødvendig med barnehageplass, siden hun likevel skulle være i permisjon med lillebroren.

Mamma i grå frakk

Det sterkeste minnet Zahid har fra barnehagen på Torshov, går fortsatt igjen i drømmene hans, nesten 40 år senere.

– Jeg sitter på en trehjulssykkel utenfor porten til barnehagen – og ser moren min i en grå frakk. Hun står på den andre siden av veien og venter på meg. Jeg vet ikke om dette faktisk har skjedd, men jeg tror dette bildet kan knyttes til det at jeg måtte slutte i barnehagen.

Det var imidlertid faren om hentet Zahid den siste dagen hans i barnehagen. Faren sa de skulle til sykehuset. Zahid skjønte ikke helt hva det dreide seg om, før han fikk se babyen i morens armer på sykehuset. Han hadde fått en lillebror.

Laget ølbrikker

Zahid har veldig gode minner fra årene i barnehagen.

– Jeg trivdes godt og minnes gleden over å lage ting, som å sette sammen små keramiske fliser til ølbrikker. Det var kanskje egentlig gryteunderlag, humrer han. Zahid husker også at han frydet seg da han fikk spenne på seg skiene.

– Jeg ser for meg at jeg rant ned en liten bakke sammen med en haug med andre barn.

Zahid har bare ett dårlig minne fra tiden i barnehagen.

Snømannen

– Vi var noen barn som laget en snømann. Vi hadde avtalt å spise den opp etterpå. Jeg startet med hodet. Men hodet var stort – og da det var fortært, orket jeg ikke gulroten. Da jeg var ferdig med å spise «min del», stakk de andre barna av. Zahid ble sint. Han reagerte med å fortsette og spise på egenhånd. Han holdt på med skulderen da en barnehagetante omsider stoppet etegildet. Så vidt Zahid husker, var det en trend å spise opp snømennene i barnehagen på Torshov vinteren 1979.   

Zahid har ikke kontakt med noen av vennene fra barnehagedagene i dag.

– Jeg meldte seg inn i en Facebook-gruppe for noen år siden, men dro ikke kjensel på en eneste en, sier han med et smil. 

– Gi barna masse kjærlighet

Zahid tenker at det viktigste man kan gi barna, for at de skal bli trygge og få en god selvfølelse, er masse kjærlighet. Han tror også at gode relasjoner er avgjørende.

– Gi barna den oppmerksomheten og responsen de trenger. Og viktigst av alt; unngå stress. Høyt stressnivå i kroppen er utgangspunktet for mye negativt, sier han. 

Zahid har ett barn som går i barnehage i Horten. Det Zahid setter størst pris på ved barnehagen, er at det er lett å kommunisere med de ansatte. Dessuten er de kreative, noe som kommer barna til gode. Ingen av barna til Zahid har arvet farens besettelse for perling.

– Jeg har aldri hørt dem si at «perling er livet» eller at perling er det som får dem opp om morgenen, så deres interesse for perling er nok høyst normal. Men begge barna er glad i å tegne.

– Dét har de kanskje arvet etter meg. Jeg tegnet masse da jeg var liten, og var veldig god.

Ikke alt var bedre før

Zahid opplever at de som jobber i barnehager i dag er dyktigere og mer bevisste sammenlignet med tidligere, men synes likevel at noe var bedre før.

– I dag spares det inn over alt. De som jobber i barnehagene får ofte ikke utrettet det de kan, fordi de er overarbeidet og underbemannet – med planer herfra til Gruffalo. Som liten opplevde han at alle i barnehagen var en stor familie.

– I dag er de pedagogiske veiledere, og det er en lang utdanning for å lære om lek. Før satt de voksne og drakk kaffe og så på at barna lekte, mens de voksne i dag er mer lekne og deltar i aktiviteter, ifølge Zahid.

– Nå lærer vi barna å løse konflikter. Før plastret de ungene etter at de hadde løst konfliktene selv, sier Zahid Ali.