Aina redesigner brudekjoler fra Fretex

Hendene til Aina Hodne (19) danser over tyll, blonder, silke og sateng. Hun velger seg en brudekjole fra Fretex som hun kan sette saksa i og sy om til noe helt annet.

Publisert   Sist oppdatert

– Tenk om vi hadde visst historiene rundt disse brudekjolene. Hvordan har det gått med damen som giftet seg i dem? Aina Hodne tar ut en kort, hvit kjole fra det lange stativet og ser litt ekstra på blondene.

Kontaktlærer Marianne Alfsen gir Judith Brand Pinjuh råd når hun lager buksemønster.
Kontaktlærer Marianne Alfsen gir Judith Brand Pinjuh råd når hun lager buksemønster.

Gjenbruk og redesign er et tema også hos elevene som går vg3 kjole- og draktsøm på Godalen videregående skole i Stavanger. Dette er en av de få skolene i landet der tilbudet finnes. Undervisningen er et alternativ til å være lærling i bedrift, for i Rogaland finnes det ingen læreplasser. Etter to år kan elevene gå opp til svenneprøven.

Redesign som ender på catwalken

Mange leverer sin brukte brudekjole til Fretex, men det er få kjøpere, så det har bygget seg opp en stor samling. Moten har tydelig endret seg, og her er også noen som er riktig gamle. Skolen har overtatt en lang rad med kjoler, og nå skal de få nytt liv.

Elevene får velge en brudekjole hver som de kan gå løs på og sy om til noe annet. Elevene på vg1 og vg2 tekstil og design er også med, og resultatet skal vises på et moteshow i Stavanger sentrum i samarbeid med Fretex. På catwalken vil det også bli vist andre ting elevene har sydd i år i forbindelse med en markering av bærekraft, redesign, fair trade og fair made.

Resultatene av kjolene elevene redesigner, skal selges i butikken til Fretex etterpå. En del av oppgaven er at det også skal følge med en liten flyer som viser hvordan kjolen så ut før, og sier litt om elevens prosess med å skape et nytt plagg.

Sinaporn Hannok i full konsentrasjon ved symaskinen.
Sinaporn Hannok i full konsentrasjon ved symaskinen.

– Jeg kunne tenke meg å lage en bluse, sier Aina, mens hun leter etter egnet stoff og fine detaljer det kan bli bruk for. Denne oppgaven er litt fram i tid. 19-åringen må tilbake til en kjole hun er i ferd med å sy til en kunde. Målet til ungjenta er å bli klesdesigner, og da må faget læres grundig.

Kontaktlærer Marianne Alfsen er god å ha som veileder. Hadde det vært i gamle dager, kunne vi ha kalt henne frøken Søm, for å sy har vært en rød tråd gjennom hele livet hennes. Nå tar hun master ved siden av undervisningen.

Trodde hun ville bli konditor

Da Marianne Alfsen vokste opp i Bærum skulle hun bli konditor, helt til hun så et tv-program der arbeidere satt på samlebånd og pyntet kaker. Da fikk hun avsmak.

– Jeg har alltid laget noe, og foreldrene mine lot meg prøve. Det var rosemaling, tekstil, batikkfarging og mye annet. I 12-årsalderen bestemte jeg meg for å lære å sy, for det fikset ikke storebrødrene mine. Og de kunne alt, sier Marianne Alfsen med et smil.

Men det var ikke bare-bare å komme inn på videregående skole i søm.

– Mange damer i 35-årsalderen skulle realisere seg selv. De tok plassene, og det ble forsøksgym på meg.

Veien videre gikk via dukketeaterspill hos broren, der hun også ble kostymesjef for menneskene som deltok. Etter hvert kom sømutdanningen på plass, selv om veien var litt kronglete.

Få år senere var syentusiasten tilbake på skolen som lærer, etter å ha tatt utdanning og drevet sin egen systue.

– Jeg liker å undervise, og da reform9 4 ble innført, åpnet det seg et nytt marked. Elevene så for seg at det var trygt å ta studiespesialisering, men etterpå kom de ikke inn på yrkesskolen, selv om det var sy de ville. Friundervisningen (Folkeuniversitetet) i Oslo så behovet, og trengte lærer for dagkurs i søm, og etter hvert sa elevene at de gikk på skole hos Marianne. De kunne gå opp til eksamen som privatist og få læreplass etterpå, sier læreren, som ble i denne jobben i 18 år.

– God til å lære bort

Da det ble ledig jobb på Godalen videregående skole i Stavanger, søkte Marianne Alfsen.

– Hvordan har du klart å holde på engasjementet?

– Jeg er god i faget og flink til å lære bort, kommer det uten å blunke.

– I tillegg er jeg nysgjerrig og må forstå hvordan ting henger sammen, og med alder og erfaring er jeg blitt glad i å utvikle godt håndverk.

Når det ikke finnes noen som tar inn lærlinger, må vg3 ligne så mye som mulig på en bedrift. Elevene har arbeidstid som om de var i lære, men ute i en bedrift ville det ha vært flere arbeidstakere som kunne ha bidratt i opplæringen.

Elevene må lage tegninger og modeller.
Elevene må lage tegninger og modeller.

– I skolen blir det omvendt. Her er det mange elever som skal læres opp av én lærer, selv om vi jobber så nært opp til en systue som mulig, sier Marianne Alfsen. De fire elevene i rommet er i gang med ulike oppgaver.

Målet er ikke at det skal produseres mange plagg, men at håndverket skal perfeksjoneres. Masteroppgaven Marianne er i ferd med å skrive, heter «Øvelse gjør mester», for hun synes det å øve er blitt forsømt. Du kan ikke ting du ikke har gjort, og det nytter ikke å skru opp arbeidstempoet.

– Dette er et sakte fag!

Viktige i fremtiden

Marianne Alfsen er opptatt av at kjole- og draktsyerfaget er et fag for fremtiden.

– Vi sliter med at mange tenker på oss som den gamle sydamen som holder på å dø ut. Men elevene som utdannes i dag, vil bli verdifulle i utviklingen og det grønne skiftet. I tillegg til design er det mange veier å gå, som økonomi, markedsføring, salg og produksjon. Ikke minst innen sportsklær er Norge store. Har man et svennebrev innen kjole- og draktsøm, har man et grunnlag for å utdanne seg videre til de fleste jobber innen tekstilbransjen. Og den er den tredje største i verden, sier Marianne Alfsen.

Redesign av brudekjoler fra Fretex er et ledd i å tenke miljø. Men sømlæreren er også opptatt av den større sammenhengen.

– Alt som trengs for å lage et klesplagg går seks til åtte ganger rundt jordkloden. Sauene holder til ett sted, mens karding av ulla, veving av stoffet og sying av plaggene skjer på helt ulike plasser. Disse transportveiene er ekstreme, og langt fra bærekraftige. Vi må få klesproduksjonen nærmere, og det er gledelig at det nå sys olabukser i Trøndelag, sier Marianne Alfsen.

I klasserommet er det så stille at du kan høre at ei knappenål faller. Aina Hodne syr videre på kjolen, og etter at fagbrevet er klart, har hun lyst til å gå videre med utdanning på høyere nivå. Ønsket er å bli klesdesigner.

Judith Brand Pinjuh (32) står ved bordet og arbeider med et buksemønster. Hun har brukt litt tid på å nå dit hun er i dag. Hun gikk design og tekstil med studiekompetanse i slutten av tenårene, og målet da var å sy til seg selv. I mellomtiden har hun fått tre barn og har hatt ulike jobber, men nå har hun plukket opp tråden. Ambisjonene har også vokst.

– Målet er å starte egen systue og sy klær på bestilling. Så får jeg se om det er et marked som er villig til å betale prisen, sier 32-åringen.

I familien

I masteroppgaven skriver Marianne Alfsen om grandtanten sin, Ingrid Alfsen. Hun var i 1919 en av tre unge damer i Oslo som besto sin svenneprøve i kjole- og draktsøm. Dette var et nytt fag som mennene i skredderlauget var meget skeptiske til.

I et festskrift om faget i forbindelse med Kjole- og draktsyerforbundets 30-årsjubileum forteller Ingrid Alfsen:

«Jeg var elev ved Kristiania kommunale kvinnelige skredderskole, det første året den eksisterte. Derpå tok jeg mine to praksisår på Silkehuset. Her måtte vi sy alt i hånden. Arbeidstiden var den gang fra kl. 8 morgen til 19 aften med 1 ½ t. Middagspause. Vi som var lærlinger fikk gå kl. 18.40 på Statens håndverks og kunstindustriskole kl. 19. Undervisningen her varte 2 timer 5 ganger i uken. Lørdag aften var fri»