Seksualiserte krenkelser, nettpress og skolens handlingsrom

Medietilsynets rapport «Barn og medier 2024» bekrefter at det er gode grunner til å være bekymret for medievaner og følgene av disse. Med henvisning til seksualiserte krenkelser og grenseoverskridende tenåringsadferd formulerte en tidligere lektor-kollega nylig et standpunkt flere vil si seg enige i: «Sett 18 års aldersgrense på både smarttelefon og sosiale medier». 

Hans begrunnelse: Hva har vi som vern mot ukulturene som skapes? Å snakke om følgene? Det er et temmelig tynt forsvar.»

Jeg deler uroen, men viser i denne teksten hvorfor svaret ikke kan være forbud alene. Når samtaler blir systematiske, forankret i skolens kultur og støttet av tydelige strukturer, er forsvaret alt annet enn «tynt»—samtalen og refleksjonene den utløser danner kjernen i elevenes handlingskompetanse. Dembra gir rammen for å gjøre dette til profesjonsarbeid i hele skolen (Dembra, 2023) – og fremhever at forebygging ikke kan reduseres til regler og sanksjoner, men må bæres av profesjonell samtalekompetanse og kulturbygging i hele skolen.

Da Politiets nettpatrulje og overgrepsmottaket i Agder i 2021 publiserte sitt famøse, åpne brev «Kjære tenåringsforeldre», beskrev de grovere overgrep, kjappe møter avtalt via Snapchat, prislister for bilder og betaling via Vipps. Politiet og overgrepsmottaket ba voksne snakke tidlig og tydelig med barna om dette. Mange i skolen kjenner seg igjen i situasjonsbildet: Språk og normer er i spill, og taushet hjelper ingen. Å anerkjenne uroen er derfor et godt utgangspunkt for skolens forebygging – ikke en grunn til å tie eller tro at forbudslinja er eneste farbare vei.

Dembra er utviklet for å styrke skolers demokratiske beredskap. Kjernen er at forebygging lykkes best når skolen bygger det den vil verne — inkludering, demokratisk kompetanse og kritisk tenkning. Og når dette forstås som del av kjerneoppdraget, ikke som et tillegg. I praksis betyr dette å gi elever reell stemme i arbeidet, utvikle kunnskap og vurderingsevne i reelle situasjoner, forstå hvordan normer og makt virker i hverdagen, sikre eierskap i profesjonsfellesskapet og arbeide med «skolen som helhet» slik at undervisning, relasjoner og rutiner drar i samme retning (Dembra, 2023). Disse grunnpilarene treffer direkte utfordringene beskrevet over.

Når vi forsvarer samtalen, forsvarer vi først og fremst et felles språk for grenser og samtykke. Ungdom i norske studier beskriver gråsoner, gruppepress og skiftende normer som gjør det vanskelig å sette ord på «det som ikke føles greit». Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) viser i sin ferske rapport hvordan kontekst, relasjon og situasjon påvirker både forståelse og handling, og anbefaler at skolen tar et aktivt, menneskerettslig forankret ansvar for språk, kunnskap og rutiner (Øverlien et al., 2024, s. 50–53). Som eksempel: En lærer som arbeider med korte, hverdagsnære scenarier fra for eksempel chat, og lar elevene formulere egne setninger for å sette grenser og støtte en venn, bygger ikke bare holdninger; hen bygger handlingsevne.

Samtalen vi etterlyser er ikke løs prat, men kombinasjonen av kunnskap og kritisk tenkning. Det handler om å skille mellom fiksjon og virkelighet i pornografiske framstillinger, kjenne lovverk om samtykke og ulovlig deling, og vite helt konkret hvordan man blokkerer, rapporterer, lagrer bevis og ber om hjelp i appene elevene faktisk bruker. Medietilsynets «barn og medier 2024» viser hvor tett digitalt liv er vevd inn i hverdagen—og mange rapporterer press, tidsbruk og anger på deling (Medietilsynet, 2024, s. 7, 22–23, 36–39). For skolen betyr det at samtalen må kobles til konkrete ferdigheter og en synlig «hvem-kan-jeg-kontakte-hos-oss»-sti.

Dialog virker når lærere kan ta samtalen profesjonelt og trygt. Dette betyr at læreren må bygge relasjoner som tåler vanskelige tema; stille åpne og ikke-ledende spørsmål; tåle pauser og følelser, og skille tydelig mellom undervisning, veiledning og videre oppfølging. Elever trenger å vite at de kan snakke om press, deling eller krenkelser uten å bli møtt med skyld eller skam — og samtidig være trygge på at skolen har en forutsigbar vei videre når noe må håndteres. NKVTS anbefaler nettopp en helhetlig praksis der de voksne tar ansvar for språk, kunnskap og rutiner, og peker på at tydelige, trygge samtaler i skolen senker terskelen for å si fra og styrker ivaretakelsen når noe skjer (Øverlien mfl., 2024, s. 52). Dette er i tråd med Dembras faglige grunnlag, som fremhever at forebygging ikke kan reduseres til regler og sanksjoner, men må bæres av profesjonell samtalekompetanse og kulturbygging i hele skolen (Dembra, 2023).

Samtalen gir full effekt først når strukturene virker. En enkelt time uten forankring blir fort et «avvik». I Dembra er vi opptatt av skolen som helhet: ledelsen må sette retning, støtteapparatet må være synlig, meldelinjene må være enkle og kjent for alle, og undervisningen må foregå flere ganger i året på tvers av ulike fag. Når elevene vet at enhver samtale kan følges av forutsigbar handling: hvem de kan snakke med, hvordan skolen dokumenterer, og hva som skjer ved akutte og ikke-akutte hendelser, først da blir språket for grenser tryggere å bruke for barn og unge.

Alt dette er fullt forenlig med å mene at regulering også trengs. Aldersgrenser, lokale kjøreregler og tydelige konsekvenser for brudd kan være kloke verktøy. Men sanksjoner kan aldri erstatte dialogen som gjør reglene forståelige, rettferdige og gjennomførbare i praksis. Som skoleutviklingsprogram tilbyr Dembra skolene i Norge hjelp og veiledning i arbeidet med å gjøre forebygging til felles arbeid over tid. Deltakelse, kunnskap og kritisk tenkning kobles til mangfoldskompetanse og tydelig forankring i hele personalet. Når skolen bruker denne rammen på for eksempel seksualiserte krenkelser og press i sosiale medier, vil vi kunne gå fra moralske formaninger til konkret kompetanse og handlekraft.

Å «snakke om det» betyr ikke å bagatellisere lovbrudd eller normalisere press. Tvert imot er samtalen selve mekanismen som gjør reglene virksomme. I forkant når normer bygges, i situasjonen når noen trenger en alliert, og i etterkant når varsling og ivaretakelse skal skje verdig og forutsigbart. Hvis vi svarer uønskede ungdomskulturer bare med forbud, risikerer vi stillhet, skam og skjulte hendelser. 

Når vi svarer med systematisk samtale, elevmedvirkning og en helhetlig skole, gjør vi det motsatte: Vi gir elever språk for grenser, øver på å handle for hverandre og bygger strukturer som gjør det trygt å varsle. Slik flytter vi normene tilbake—ikke bare i teori, men i hverdagen.

Referanser

Dembra. (2023, 13. desember). Dembras faglige grunnlag. Hentet 11. august 2025 fra https://www.dembra.no/no/fagtekster-og-publikasjoner/artikler/dembras-faglige-grunnlag/

Medietilsynet. (2024). Barn og medier 2024 – en undersøkelse om 9–18-åringers medievaner. Hentet 11. august 2025 fra https://www.medietilsynet.no/barn-og-medier/

Politiets nettpatrulje Agder, & Overgrepsmottaket i Agder. (2021, juni). Kjære tenåringsforeldre – nåværende og kommende! (Åpent brev publisert på Facebook, omtalt i media). Hentet 11. august 2025 fra https://www.facebook.com/politietagder

Øverlien, C., Kruse, A. E., Helseth, H., Korkmaz, S., Todd-Kvam, M., Haugen, L.-E. A., Dullum, J. V., Skyberg, L. F., & Gullvik, O. S. (2024). «Nesten innafor»: Seksuell vold og krenkelser i unges nære relasjoner (Rapport 3/2024). Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Hentet 11. august 2025 fra https://www.nkvts.no