Velferdsmiksen som gjorde full barnehagedekning mulig

I et innlegg på Utdanningsnytt 30. juni kommer leder av Utdanningsforbundet, Geir Røsvoll med påstander og argumenter som kun kan bety en ting: Han er mot en velferdsmiks av private og offentlige barnehager.

Dermed stiller han seg på historiens skraphaug sammen med dem som rådde over barnehagepolitikken før 2003. Da hadde politikere i flere tiår kjempet for å bygge ut kapasitet og sikre et godt tilbud til barn over hele landet – uten å lykkes. Det var først da de la ideologien til side og inviterte private aktører med at det ble fart på utbygging av tilbud, noe som resulterte i full barnehagedekning og lovfestet rett til barnehageplass. 

Velferdsmiksen som gjorde dette mulig, gjør at halvparten av landets barnehager i dag er private. 130.000 barnehagebarn går i dag i en privat barnehage. Og gjennom samtlige foreldreundersøkelser som er foretatt siden barnehagereformen, har foreldre gjennomgående vært mer fornøyd med tilbudet i de private barnehagene enn i de offentlige.

Ansatte i private barnehager har i dag lønns- og pensjonsbetingelser som helt og holdent er konkurransedyktige med de en finner i de kommunale barnehagene. Likevel får Røsvoll og Utdanningsforbundet seg til å mene at måten de private barnehagene organiserer sin virksomhet på går ut over kvaliteten i tilbudet til barna, og rammer rettighetene til de ansatte.

Røsvoll går langt i å hevde at barnehageeiere ikke setter barnas beste først, men heller er opptatt av «utbytte.» Dette er en grov anklage som også rammer hans egne medlemmer, men det avdekker også en mangel på innsikt som grenser til faktaresistens. Når gjennomsnittlig driftsmargin i bransjen er på lave 1,1 prosent sier det seg selv at det ikke er stort rom for utbytte.

Det er videre på det rene at eiendomsmarkedet siden 2003 har hatt en eventyrlig vekst. Dette har alle som har eid en eiendom de siste 22 årene blitt berørt av. De som har solgt eiendom har tjent penger på det. Og det er gjennom salg av eiendom barnehagegründerne, som tok risiko for å hjelpe samfunnet etter 2003, har kunnet få avkastning på den innsatsen de har gjort for fellesskapet. 

«Når barnehagen styres av næringspolitikk, må barna betale», skriver Røsvoll. Det er tydelig at han blander sammen næringspolitikk – nemlig det at barnehageeiendom som all annen eiendom i Norge omsettes i et marked – med barnehagekvalitet. Med den underfinansieringen private barnehager har hatt gjennom kapitaltilskuddet er måten en forvalter eiendom på en forutsetning for fortsatt barnehagekvalitet, selv om Røsvoll ser bort i fra foreldreundersøkelsene og hevder det motsatte.

Når han så fortsetter med å skrive «Det kan settes et øvre tak for hvor mye av driftstilskuddet som kan brukes på husleie,» er det grunn til å spørre hvilken verden eller tid han egentlig lever i.

En slik form for planøkonomi har nemlig blitt prøvd ut før, hvor konsekvensene er at byggkvalitet og eiendomsvedlikehold blir en salderingspost.

Dette vil ha negative konsekvenser for kvaliteten i tilbudet ut til barna, som jeg er sikker på at Røsvoll egentlig ikke ønsker.