Digital praksis er mer enn skjerm
Debatt: Kunnskapsministeren bør møte barnehagen før hun forenkler den.
Publisert
Det er vanskelig å forstå hvordan en kunnskapsminister kan uttale seg så skråsikkert om barnehagens digitale praksis uten å vise reell innsikt i barnehagefeltet. Når Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun velger en side i en debatt burde hun løfte og ikke forenkle, da blir det ikke bare unyansert, men det blir også kritikkverdig. For når hun først omtaler digitale verktøy som om det først og fremst er «skjerm», viser hun til grunnleggende misforståelse om hva digital praksis i barnehagen faktisk handler om.
Språkutvikling er mer enn høytlesning
Språkutvikling i barnehagen skjer ikke i én aktivitet, men i alt vi gjør hver eneste dag. Hver dag jobber vi med språket gjennom lek, samtaler, undring, utforskning, bevegelse, sang, fortellinger og lesning. Språk er en naturlig del av barnehagehverdagen. I en mangfoldig barnehage leser vi bøker på mange språk, både analoge og digitale.
Digitale bokressurser gjør det mulig for barna å høre historier på sitt eget morsmål, samtidig som de deltar i felleskapet. Det styrker både identitet, språk og tilhørighet. God språkutvikling handler om langt mer enn høytlesning. Det handler om felles opplevelser som skaper mening. Det handler om å utforske sammen, stille spørsmål, undre seg, le, imitere, forklare, forhandle og fortelle. Det handler om å bygge bro mellom språk, mellom morsmål og norsk.
Digitale verktøy er en del av dette språkarbeidet fordi det gir barna flere måter å uttrykke seg på. Det gir flere innganger til språk, flere måter å forstå verden på, og flere muligheter til å delta aktivt i fellesskapet.
Digitale verktøy er ikke det samme som skjerm
Når kunnskapsministeren fremstiller barnehagen som et sted der barn sitter foran skjermer, avslører hun en manglende forståelse for hva profesjonen faktisk gjør. Det viser ikke tillit til barnehagelærerens kompetanse, og heller ikke innsikt i barnehagens praksis.
Digitale verktøy i barnehagen er digitale mikroskoper som lar barna komme så tett på naturen at vi kan se de fantastiske mønstrene til edderkopper, blader og andre insekter. Det er lydopptak som gjør det mulig å utforske språket, språklyder, rytme, fortellinger og egen stemme. Det er koderoboter som inviterer til samarbeid, logisk tekning, problemløsning og mestring. Det er taleplanker som gir barna flere måter og uttrykke seg på, styrker fortellerkompetanse og lytting.
Dette er ikke skjerm. Det er pedagogikk, språk og inkludering.
Derfor må jeg spørre kunnskapsministeren hva hun egentlig legger i begrepet skjerm? Og hvorfor velger hun å bruke et ord som skaper frykt, i stede for å snakke om pedagogikk, kvalitet og kompetanse?
Digital praksis handler også om å motvirke digitalt klasseskille
Når digitale verktøy blir sett på som «skjerm», overser man også hvordan verktøyene gir barn med ulike forutsetninger like muligheter til å delta. For noen barn er digitale bokressurser inngangen til historier på eget morsmål. For andre er taleplanker og lydopptak avgjørende for å uttrykke seg og bli forstått. Når barnehagen nå får mindre handlingsrom til å bruke slike verktøy, rammer det ikke alle likt, men det rammer de barna som trenger flere uttrykksformer, flere innganger til språk og flere måter å delta i fellesskapet på. Gjennom å snevre synet på digitale verktøy til skjerm, bidrar dette til å forsterke forskjellene enn å utjevne dem.
En kunnskapsminister bør vite bedre
Når kunnskapsministeren velger å snakke om «skjerm» i barnehagen, svekker hun ikke bare tilliten til profesjonen, hun forenkler et fagområde som krever mer enn magefølelse og politiske markeringer. Men bidrar også til å spre et bilde av barnehagen som ikke stemmer med virkeligheten.
Barnehageansatte står i dette arbeidet hver dag. Vi jobber med språk, relasjoner, lek, inkludering og utforskning og vi bruker digitale verktøy på en måte som styrker barns deltakelse og gir flere innganger til læring. Dette er et fagområde som krever kompetanseheving, faglig utvikling, og politisk støtte. Ikke en kunnskapsminister som tar side i en debatt.
Derfor vil jeg avslutte med en tydelig invitasjon:
Kari Nessa Nordtun, kom og se selv.
Kom til min barnehage, møt oss som jobber med dette. Se hvordan digital praksis faktisk ser ut når det brukes profesjonelt, lekent og pedagogisk. Se hvordan digitale mikroskopet åpner opp for naturens detaljer, hvordan lydopptak skaper språkglede, hvordan koderoboter bygger samarbeid og se hvordan digitale bokressurser gir barn tilgang til historier på sitt morsmål.
Hvis du vil forstå barnehagen, må du møte den. Døren er åpen, og du er velkommen.
