Man må ikke kunne snakke samme språk for å leke sammen. Men det er lettere å lære et språk om man først er blitt inkludert. Det er lettere å være katt enn å si det, mener Morten Solheim
Man må ikke kunne snakke samme språk for å leke sammen. Men det er lettere å lære et språk om man først er blitt inkludert. Det er lettere å være katt enn å si det, mener Morten Solheim

– Norsk språk er nøkkelen inn i små og store fellesskap», hevder Kunnskapsdepartementet.
Jeg er uenig.

Debatt: Jeg har sett barn med et svært fattig ordforråd på norsk, kaste seg inn i rollen som katt. De smyger, klorer og «logrer» som de andre barna. For katten og بلی beveger seg likt.

Publisert Sist oppdatert

«Norsk språk er nøkkelen inn i små og store fellesskap», hevder Kunnskapsdepartementet. Jeg er uenig. Det å bli sett og hørt, uavhengig av hvilket språk du har: Det er nøkkelen.

Les også: Dette er viktig for at barna i barnehagen skal oppleve fellesskap

For noen år siden hadde jeg en venn som jobbet i åpen barnehage. Et gratis, kommunalt tilbud til innvandrerbarn og deres foreldre. En mulighet til å komme innom, leke litt og samles for felles utprøving av det nye språket.

I en samling, hvor øvelsen var å sette sammen ord og bilde, løftet vennen min et bilde av en katt. En liten gutt lot seg engasjere. Han løftet håndbakene mot nesa, og med tre sprikende fingre tegnet han værhår som strakte seg fra kinnene og ut i lufta. Det er mange måter å si «katt» på.

Det var stor språkkompetanse gutten utviste. Om man ikke har ordene, får man finne symbolene. Slik leker barn fra de er små. Man må altså ikke kunne snakke samme språk for å leke sammen. Etter hvert som man blir eldre, er det likevel helt klart en fordel. Men det er lettere å lære et språk om man først er blitt inkludert. Det er lettere å være katt enn å si det.

Les også: Det er mange barn som er blitt stoppet i å gi en de er glad i en klem det siste året

Det er noe som lugger

I 2005 gjorde Charlotte Palludan en undersøkelse som viste at minoritetsspråklige barn ble forskjellsbehandlet i danske barnehager. Hun fant at barn med annet morsmål en dansk i utstrakt grad ble møtt med en belærende tone fra pedagogene, hvor begrepsinnlæring var viktigere enn samtalens innhold. Barna med dansk som morsmål ble møtt med en tone preget av anerkjennelse for det innholdet barnet brakte til samtalen.

Jeg tror svært mange barnehagelærere daglig setter verden på hodet for å forstå hva barn forsøker å si, for å gi dem et rikt språkmiljø, og for å fange opp hvert enkelt barns bidrag til fellesskapet.

Likevel er Palludans forskning fortsatt relevant. Spesielt gir vinterens forslag fra regjeringen, om å vurdere alle barns norskkunnskaper før skolestart, Palludans forskning ny relevans. At det er barnas norskkunnskaper som skal vurderes, og ikke deres språkutvikling, tydeliggjør hvilken gruppe man ønsker å fange opp. Det er de som ikke har norsk som morsmål. De barna som lærer to eller flere språk samtidig.

Forslaget er skrevet inn i en forståelse om at det å kunne undervisningsspråket når man begynner på skolen vil fungere inkluderende. Det er enkelt å følge resonnementet. Selvsagt er det lettere å lære noe dersom undervisningen foregår på et språk du behersker.

Likevel er det noe som lugger.

Les også: Den minoritetsspråklige jenta sluttet å gråte med sanglek

Ikke et språkproblem

Palludans forskning er en påminnelse om at en overdreven vektlegging av å lære majoritetsspråket fort nok kan virke kontraproduktivt for inkludering. Det er ikke inkluderende å bli møtt med en belærende tone. Og det du som barn bringer av innhold til en samtale, vil ikke oppleves som vesentlig dersom du blir rettet på.

En måte å gi språket verdi på er først å anerkjenne barnets morsmål. I norsk politisk ord- skifte er det en tendens til at det å ikke ha norsk som morsmål sidestilles med det å ha språk- problemer. Det er uheldig. Å lære et andrespråk er ikke et problem i seg selv. Problemet oppstår når samfunnet ikke anerkjenner at dette tar tid.

Institutt for språk, litteratur, matematikk og tolkning ved Høgskulen på Vestlandet etterlyser flere tospråklige lærere og morsmålsassistenter i barnehage og skole: «Tospråklig personale med kjennskap til barnets morsmål gir barnet en opplevelse av å bli forstått, de hjelper barnet til å bygge bro mellom kjent og ny kunnskap og med å finne nøkler inn i den norskspråklige leiken og det norske språket.»

En barnehagelærer som både kan urdu og norsk, vil kunne delta i leken når kattene er samlet, og bruke ordene «katt» og «بلی» på en slik måte at forståelsen finner sted. Dermed kan barna som har urdu som morsmål, også få kjenne på den gode følelsen det er at noen synes bidraget ditt er viktig.

Barnets morsmål vektlegges ikke i Kunnskapsdepartementets høringsnotat.

Les også: Slik hjelper du flyktningbarn i barnehagen

Fornorskningspolitikk?

Jeg pleier å ha en nøktern holdning til politikk: Det meste av politiske forslag har en eller flere gode hensikter. Likevel trengs det alltid kritiske spørsmål av typen «hvem vil forslaget forfordele?» og «hvem kan rammes av forslaget?».

Noen ganger virker svaret på det siste spørsmålet så lite utdypet at jeg nesten bikker mot å betvile intensjonen til den som stiller forslaget. Forslaget om å vurdere alle barns norskkunnskaper er av en slik art.

Professor Jan Inge Sørbø sammenligner forslaget med fornorskningspolitikken som ble ført mot samer og romanifolket. En politikk hvor andres språk og andres kultur ikke ses på som likeverdig med majoritetens språk og kultur, og hvor det å tilpasse seg majoriteten blir et mål. I Dag og Tid skriver Sørbø: «Målinger av hvor norsk man har greid å bli som tre- til femåring, kan ikke ses helt isolert fra måten man har håndtert kulturelle forskjeller på før. Dette er en side som er usynlig i forslaget, men når en kjenner historien til den norske staten på dette feltet, må vi ta det med i vurderingen.»

Inkludering eller diskriminering?

Det er en fordel å kunne undervisningsspråket når man begynner i skolen. Men det er likevel for mye å forvente at alle kan det den dagen de trer inn i førsteklasse. Det sier seg selv. Om du kom som flyktning fra Syria som fireåring, har du ikke et ferdig utviklet andrespråk som seksåring.

Det kan tilsynelatende se ut som om at det er et mål i seg selv for regjeringen at færrest mulig barn skal få tilbud om særskilt tilrettelagt norskopplæring i skolen, noe som faktisk er en rettighet. Spørsmålet er om regjeringens politikk vil bidra til at barns norskkunnskaper blir ansett som viktigere enn deres bidrag til fellesskapet. Det er i så fall diskriminering, ikke inkludering.

Og med det, blir alle بلیاں mindre verdt enn kattene.

Selv om de beveger seg likt.

Powered by Labrador CMS