Vi sørge for at ordene i barnekonvensjonen blir til handlinger – til gjørekompetanse, mener barnehagelærer og foredragsholder Line Melvold.
Vi sørge for at ordene i barnekonvensjonen blir til handlinger – til gjørekompetanse, mener barnehagelærer og foredragsholder Line Melvold.

Debatt: Det er ikke nok bare å snakke om barns rettigheter. Vi må også gjøre det i praksis

Barnehagelærer Line Melvold mener vi må gå fra å prate om barns rettigheter i barnehagen til å gjøre noe med dem.

Publisert Sist oppdatert

Det er litt av et ansvar vi har når vi har ansvar for barnets helse de første årene av livet. Disse årene som legger fundamentet i barnets liv, der barnehagen spiller en meget viktig rolle som medspillere for både barn og foreldre. Med dette ansvaret må vi sørge for at ordene i barnekonvensjonen blir til handlinger – til gjørekompetanse.

Hva er gjørekompetanse?

Det hjelper ingen barn at vi kun har kjennskap til og snakker om barns rettigheter, vi må også omgjøre forståelsen til handlinger. All slik gjørekompetanse styres av kombinasjonen av kunnskapen og erfaringene hver enkelt av oss har. Vi kan ikke styres av kun lover og regler, men vi styrer også selv gjennom våre egne vurderinger.

Mind the gap er kanskje kjent for de fleste. Det er hentet fra Londons undergrunnsbane og betyr «Vær obs på avstanden mellom perrongen og toget». I barnehagesammenheng kan det knyttes til tanken om at vi kan si én ting, men gjøre noe annet. Å bli bevisst sin egen væremåte i møte med barn og dermed tilegne seg ny selvinnsikt, kan være smertefullt. De gode intensjonene som ligger bak alle ordene i de ulike dokumentene og planene, kan få et annet uttrykk når hverdagens realiteter kjennes på kroppen. Stress påvirker, press påvirker, og fravær påvirker. I tillegg kan et rigid forhold til planer og aktiviteter gjøre at vi ikke er til stede i barnets perspektiv og utsagn.

Nysgjerrige og modige

Vi forstår utviklingen av gjørekompetansen som sirkulære prosesser. Når vi utvikler gjørekompetansen, må vi være både åpne, nysgjerrige, ydmyke og modige.

Herbert Simon har kritisert mange forskere for å være for opptatt av det han kalte hva er-kunnskap på bekostning av hvordan gjøre-kunnskap. Han mener vitenskap dyrker dikotomien mellom teori og praksis.1 Teorier kan føre til modeller av virkeligheten som skaper glansbilder av hvordan ting er eller skal være. Men hvor ofte opplever vi praksis som en dans på roser?

Lære å se oss selv

Glansbilder av virkeligheten er umulige å leve opp til, og kan dessverre også påvirke fagfolks yrkesutøvelse. Usikkerheten som oppstår i møte med den komplekse hverdagen, kan føre til at fagpersonen tar på en rustning for å forvare sine teorier. Usikkerhet kan også gå over i skråsikkerhet, og barns perspektiver står derfor i fare for å komme i andre rekke.

Første steg

Denne artikkelen har også stått på trykk i Første steg nummer 1 2020.

Ved hjelp av kunnskap om psykisk helse ønsker vi å ta av denne rustningen og vise frem det feilbarlige i mennesket, og det feilbarlige i menneskelige relasjoner. Er vi villige til å se på våre egne feil og mangler, kan det være et skritt på veien for å ivareta barns rettigheter. Først når vi ser oss selv, kan vi gå fra å tenke «det må vi gjøre noe med», til faktisk å gjøre noe med det.

Vi må rett og slett hjelpe oss selv og hverandre med «mind the gap», slik at vi forstår de juridiske rammene riktig, og gjør det vi er forpliktet til. Slik blir ord til hender. Hender som verner om barns rett til å være barn.