- Jeg blir urolig når forskere tillater seg å komme med bastante påstander om læreres profesjonalitet, sier barnehagelærer Morten Solheim i Utdanningsforbundet.
- Jeg blir urolig når forskere tillater seg å komme med bastante påstander om læreres profesjonalitet, sier barnehagelærer Morten Solheim i Utdanningsforbundet.

Innspill: Når barnehageforskningen blir unyansert

Vi ser en tendens til at enkelte forskere skaper et kunstig skille mellom det å være forskningsbasert og det å utøve faglig skjønn.

Publisert Sist oppdatert

Jeg sitter i et lite konferanserom og overværer en parallellsesjon om språkarbeid i barnehagen. Det er spennende materiale forskerne presenterer.

Det er tre foredrag på rappen i slike parallellsesjoner. Ett av foredragene handler om samtalebasert lesing. En aktivitet som primært har som formål å bidra til å utvide barns språk og ordforråd. Et annet foredrag handler om hvorvidt barn blir lest for, for opplevelsens skyld. Altså et annet formål.

Forskningspresentasjonene er ryddige, men når det åpnes for diskusjon, er det noe som endres. Forskerne som studerer barns tilgang til leseopplevelser, har sett i sitt materiale at barn på en småbarnsavdeling ofte blir avvist når de tar initiativ til å bli lest for. Et eksempel er en gutt som gjentatte ganger prøver å få noen til å lese for seg, men som blir avvist fordi barna skal kle på seg å gå ut. Mot slutten av foredraget rekker en av forskerne i salen hånda i været og får ordet:

– Altså, jeg får helt vondt i magen. Er det virkelig sant at barna blir avvist på denne måten?

Mange nikker samtykkende og rister oppgitt på hodet. En professor rekker opp hånda, han har også noe på hjertet:

– Jeg tenker når jeg hører dette her, at det blir helt feil å snakke om profesjonelle barnehagelærere? Hvilken profesjonalitet?

Ny hoderystende oppgitthet.

En tredje forsker i salen tar ordet og viser til mangelen på avsatt tid til lesing. Hun slenger på en antatt begrunnelse:

– Jeg tenker det er helt misforstått. At barnehagelærerne tenker at barna skal medvirke, så vil de ikke ha samlingsstund, så slipper de.

Et felles «m-mm» summes fra en håndfull forskere i rommet.

Et narrativ er i ferd med å ta form i rommet nå. En fortelling om barnehagelærere som ikke baserer sin praksis på forskning. En fortelling om en profesjon som ikke er tilstrekkelig profesjonelle.

Best på alt, alltid

Men hva om det hele var snudd på hodet? Hva om det var blitt lagt fram en studie som viste at barn ikke får være nok utendørs i barnehagen? Hva om det kom eksempler på barn som ville ut, men som ble stoppet fordi det skulle leses bok? Ville den samme fortellingen tatt form da?

Litt senere på samme konferanse ble det lagt fram en studie om barns fysiske aktivitet. Forskeren viste at barnehager som ble vurdert å ha høy kvalitet, etter å ha blitt målt med verktøyene ITERS og ECERS, var de samme barnehagene som viste seg å være dårlige på barns fysiske lek. Kanskje er det en umulighet å være best på alt, alltid?

Synsing og faglig skjønn

Jeg blir urolig når forskere tillater seg å komme med bastante påstander om læreres profesjonalitet, og de siste årene synes jeg vi har sett mer av den slags. Eksempelvis fremmer professor emeritus Willy Tore Mørch følgende påstand om fagpersoner i barnehage, skole og barnevern: «Altfor lenge har fagpersoner (…) fått lov til å drive privatpraksis basert på tvilsom ideologi og ukvalifisert synsing.» Professor Thomas Nordahl hevder at vi har et motsetningsforhold i norske skoler og barnehager: På den ene siden har vi de lærerne som baserer sin praksis på ideologi og erfaringer, og på den andre siden har vi lærere som baserer sin praksis på forskning.

Jeg finner begge påstandene unyanserte. For det første oppfatter jeg det slik at disse forskerne skaper et kunstig skille mellom forskning og erfaring. Barnehagelærere kan ikke kun basere sin praksis på forskning. Deres erfaringer med barnegruppens dynamikk, og hensynet til det enkelte barn her og nå, er også sentrale elementer for god profesjonsutøvelse.

For det andre mener jeg forskerne langt på vei reduserer faglig skjønn til synsing og tilfeldig praksis. Dette er uheldig. Det er nettopp på bakgrunn av sin kunnskap, både om barn generelt og om de barna de til daglig har ansvar for at barnehagelærere kan utøve faglig skjønn.

Lærere må ta valg

I tillegg bygger barnehagelærere sin praksis på verdier som er nedfelt i formålsparagrafen. Slik fungerer demokratiet. Vi må ta valg. Vi må bestemme oss for hva vi tillegger verdi i vårt samfunn. I et forskningsperspektiv kan alt i utgangspunktet være viktig. Det kan være viktig å jobbe med barns selvregulering et par timer om dagen, fordi dette gir barna bedre matematikk-karakterer i fjerde klasse. Det kan være viktig at barn får mye tid til å leke fritt, fordi det er det barn selv finner mening i. Alt vi prioriterer, kan ha et høyverdig formål, og alt vi velger, kan ha en effekt for noe.

Problemet oppstår dersom vi får en forskningssektor hvor alle påstår at sitt forskningsfelt er det som er viktigst å prioritere. Da går ikke regnestykket opp. Derfor blir også Nordahls resonnement sviktende. Det er ikke en motsetning mellom å bygge sin praksis på erfaring og på forskning. Snarere er begge deler vesentlig. Som lærer må man være oppdatert på ny forskning og kunnskap om de områdene man arbeider med. Samtidig må lærere ta valg. Selv om Ida har behov for høytlesing, kan det hende at det beste for barnegruppen er å gå ut akkurat nå. Et slikt valg er ikke feil. Det er en faglig vurdering.

Likeverdige

Mine observasjoner fra et lite konferanserom er ikke generaliserbare. For det første er det slett ikke sikkert at forskernes syn på barnehagelærere er så lite tillitsbasert som det kan høres ut som. For det andre er det ikke sikkert at uttalelsene er representative for barnehageforskere generelt. Likevel vil jeg, basert på egne observasjoner, hevde at vi ser en tendens til at flere forskere setter opp det skillet som Nordahl gjør, eller reduserer læreres erfaring og faglige skjønn, slik Mørch gjør. Dette er uheldig fordi det bryter ned tilliten mellom lærere og forskere.

Lærerprofesjonen kan ikke ha en kronisk forskningsbasert praksis. Av og til må hensynene veies mot det som skjer akkurat her og nå. Av og til må høytlesingen avbrytes fordi Ida biter Thomas. Av og til må uteleken avbrytes fordi sju av tretten barn fryser og er våte. Vi trenger forskere som både bidrar til ny kunnskap og som respekterer at lærere må ha rom til å utøve faglig skjønn.