Lek hvor barnet enten lister seg for ikke å forstyrre, eller braser ut og dytter i håp om å bli sett, er den skjulte leken som ligger i veien for felles lek med andre barn, sier barnefysioterapeut Elisabeth Skjetne. Den skjulte leken er ofte et uttrykk for skremmende opplevelser som traumer, vold, filmer barna har sett eller foreldre som krangler.
Lek hvor barnet enten lister seg for ikke å forstyrre, eller braser ut og dytter i håp om å bli sett, er den skjulte leken som ligger i veien for felles lek med andre barn, sier barnefysioterapeut Elisabeth Skjetne. Den skjulte leken er ofte et uttrykk for skremmende opplevelser som traumer, vold, filmer barna har sett eller foreldre som krangler.

Barn som har hatt skremmende opplevelser, viser ofte sine følelser i den skjulte leken.

Derfor er det viktig å være oppmerksom på den skjulte leken, mener barnefysioterapeut Elisabeth Skjetne.

Publisert   Sist oppdatert

At alt dette kan finnes inne i et så lite barn! Det er en lek som mange ikke vet at finnes. Selv ikke barnet. Men når noen er nysgjerrige, ser og lytter, kan den vise seg. Den skjulte leken er fascinerende. Nesten som et drømmearbeid.

Jeg snakker om leken til barnet som har blitt vettskremt av overveldende opplevelser. Det kan være alt fra overgrep og krigstraumer til foreldre som krangler, filmer de har sett, eller andre opplevelser som overvelder barna.

Hvor barnet enten lister seg for ikke å forstyrre, eller braser ut og dytter i håp om å bli sett. Den skjulte leken ligger i veien for felles lek med andre barn.

Fantasi og virkelighet

Når et barn har skremmende, uforståelige opplevelser, tar det automatisk på seg skylda. Det ser på seg selv som den slemme, den som tar feil og er feil.

Barnet har et indre bilde som ikke stemmer med virkeligheten. Det er fanget i denne forestillingen. Barnet er livredd, holder pusten og tror det skal dø.

Den indre forestilte verdenen er like virkelig som den ytre. Det skaper en angst hos barnet – det klarer ikke å skille fantasi og virkelighet: «Monsteret» er virkelig.

Egentlig er barnet lei seg og trenger å bli tatt imot og få hjelp til å skille fantasi og virkelighet: erfare at det ikke dør selv om det blir redd.

Lek på barnets premisser

Her starter leken. Er du med? Tar du meg på alvor? Det skjer igjennom kroppslig utfoldelse og rollelek. Vi kommer inn i verdener med karakterer som representerer barnets indre konflikter og behov, fra bøker, eventyr, filmer og spill. Barnet velger selv roller som kan uttrykke følelser de ellers ikke viser, og barnet gir oss andre med- og mot-roller. Barnet bytter på rollene og erfarer å være både sterk og svak, snill og slem, skummel og uredd og får en mer helhetlig opplevelse av seg selv.

Barnet har et stort behov for kontroll i leken. Blir angsten for stor, låser det seg. Leken må skje på barnets premisser. Det verste er å bli fanget, som minner om skrekken. Samtidig oppsøker barnet å bli fanget. Prosessen går ut på å unngå fangenskapet, utsette andre for det, og frigjøre seg fra det. Et tegn på at barnet slipper kontroll, er at det leker at det dør. Fra å være livredd for å dø erfarer barnet at det ikke dør på ordentlig: Da knekkes koden; forskjellen på fantasi og virkelighet. Tidligere ble barnet maktesløst når «Monsteret» kom, men i allianse med oss kan det klare både å skyve seg løs og si fra: Kom deg vekk!

Tør å fortelle

Det er mange versjoner, men grunntrekkene i leken ligner. Etter at døden er ufarliggjort, leker barna mer virkelighetsnært om skumle ting de har opplevd. De kan si hva de er redde for i virkeligheten, og vise at de er lei seg. De skjønner at det ikke er deres skyld. Nå klarer de å leke mer alminnelig lek med andre barn. Dette ligger altså skjult for både barnet selv og omgi- velsene. Livet går videre mens barnet fortsetter å holde pusten. Den skjulte leken blir ikke borte av seg selv. Den trenger å bli sett.