Nei til PISA sitt kyklopsyn på lesing

Norsklærerens oppdrag er mangfoldig. Oppdraget kan formuleres enkelt, men det er krevende i praksis: vi skal lære elevene å lese, skrive og tale, og dermed tenke bedre. 

Læreplanen har noen anvisninger for formålet for disse handlingene, og de legger vi til grunn for valg av hva og hvordan vi leser, skriver og taler sammen.

På utsiden av læreplanen og faglig/didaktisk praksis har vi et stort system av ulike tester og prøveformer som skal hjelpe oss til å se om vi når disse målene, og hvordan vi kan nå dem. Summen av alle disse kontrollinstansene sammenfattes i det vi kaller Nasjonal kvalitetsvurderingssystem (NKVS). 

Etter at «Kvalitetsutviklingsutvalget» gransket NKVS, kom de med en omfattende tilråding til hvordan dette kunne endres. 

Retning og innhold

Kunnskapsminister Nessa Nordtun har ikke brydd seg særlig de rådene forskere og utdanningsorganisasjonene har forslått, og vil gjennomføre det jeg vurderer til å være bare helt kosmetiske endringer av det eksisterende systemet. At man vil kalle det Nasjonalt kvalitetsutviklingssystem i stedet for vurdering forandrer ikke på at det fremstår som ren pynt på det eksisterende.

Ser vi på kunnskapsministerens satsning på skole er det åpenbart at PISA-testingen blir stående som evalueringens gullstandard (eller gullkalv). Det er snakk om å gjøre nasjonale prøver om til læringstøttende prøver og ikke styringsprøver. Men det som skal prøves er det PISA-prøvene tester: Nok en gang skal satses på lesing og regning, ikke på skriving og muntlighet. 

De ressursene vi trenger for å ta ordet i samfunnet og bidra til at demokratiet opprettholdes og vedlikeholdes består av mer enn rene leseferdigheter. De rene leseferdighetene styrkes heller ikke om de andre ferdighetene ikke blir stelt med.

Det er veldig tafatt dette her. Med djervhet og faglig innsikt kunne man satt til side hele NKVS, og bygget det opp fra ny. Det ville ikke innebære at man fjernet evalueringer, prøver og tester, men at de ble bygget fra grunnen av, med danning, utdanning og et bredt læringsoppdrag i mente, der norskfagett egne grunninnsikter fikk dirigere retning og innhold.

«Leg day»

For norskfaget sin del ville det innebære å ta utgangspunkt i alle grunnleggende ferdigheter, og ikke gi en forrang kun til lesing som PISA-testes. Lesing, skriving og snakke, det er våre grunnleggende ferdigheter. Disse må ses på som en helhet, der hver av delkomponentene er med på å styrke de to andre. 

Det er den grunninnsikten alle norsklærere arbeider ut fra, hver eneste dag. Likevel får vi ikke drahjelp med alle tre, det er stadig denne lesingen.

På den «gymmen» jeg trener, har vi en aktiv styrketrener som vi ved frokostbordet omtaler som «leg day». Det er totalt ironisk, fordi beina hans er to pipestilker som ser ut til å være bygget av lange kontordager og talløse kvelder med Netflix, mens overkroppen har gjennomtrent og svulmende muskulatur. 

Det henger ikke helt sammen. 

På samme måte som han har forsømt beina sine, har skoleeier og politikere forsømt både skriving og det å ta ordet muntlig, fordi lesingen (som PISA-øvelse) har fått fokus, helt siden «Pisa-sjokket» for over tjue år siden.

Det er nå på høy tid at alle de tre grunnleggende ferdighetene i norskfaget får like mye trening og oppmerksomhet. 

Vi har et lesesenter og vi har et skrivesenter. Vi mangler fremdeles senter for muntlighet, eller et senter for «retorisk» ytringskultur, til tross for at det er det er muntligheten som er det opprinnelige, og den aktiviteten vi gjør mest av, hele tiden. Som golv i et nytt kvalitetsutviklingssystem burde vi ha tre slike sentre, med løyvinger og oppdrag som muliggjør en effekt inn i skolens praksis. 

Det ville fordre at oppdragene kom fra lærerne selv, for å dekke behovene i selve undervisningen, og det ville fordre en likeverdig prioritering. Skuten har nå en slagside og den heller mot PISA i en sånn grad at vi ikke lenger ser sørlandskysten.

Et akutt behov

Lesingen er i en krise, den fortellingen er godt etablert. Jeg skal ikke late som det ikke er sant, vi leser kortere og mindre på papir, i alle aldersklasser. Elevene mangler lesende forbilder, og selv i høyt utdannede familier finnes det færre av dem enn tidligere. Foreldre har også et ansvar for å snu seg vekk fra strømmetjenestene, kjøpe litteratur til arvingene og lese for dem og med dem. De de færreste av dem kan, bør eller skal gjøre, er å lære dem å skrive. Det er lærerens ansvar, og da må skrivekulturen ha støtte i strukturer og satsinger fra skolepolitisk hold. 

Ingen av de grunnleggende ferdighetene er annenrangs, og vi kan ikke vente med å praktisere læringens A, B og C-lag til det blir etablert som sannhet i OECD at de er likeverdige og henger sammen.

Det som er i ferd med å feste seg som en større sannhet enn lesing i forfall, er en kanskje større krise i skrivingen. Den er i ferd med å bli kapret av de nye språkmodellene, som mest av alt saboterer mulighetene for å se hva elevene faktisk tenker og kan, uten digital støtte. 

Etter hvert vil nok språkmodellene også kapre muntligheten og sørge for at vi får en forflatning der alle snakker mer eller mindre på samme tørre måte, og ikke har ytringsmot til å fremme eget ståsted på en kvalifisert måte. Det sies at volden begynner der språket stopper, og når vi bygger ned språket, finner frustrasjonene usunne og skadelige kanaler. 

Å kunne snakke sammen, glødende engasjert, reflektert og uenig uten å miste respekten for hverandre er et akutt behov både i storsamfunnet og mindre fora.

På tide med en virkelig «leg day»

Tradisjonelt har vi hatt et samvirke og en korrespondanse mellom tenking, lesing, tale og skriving. I en kontinuerlig prosess virker disse handlingene inn på menneskets utvikling og forståelse av seg selv, andre og verden. Frem til nå har vi et stykke på vei hatt mulighet til å finne ut hva som ligger bak en gitt skrivehandling, slik at vi har kunnet gi en vurdering og tilbakemelding som hjelper individets læring. Sånn er det ikke lenger. Vi får nå en stadig større glipe mellom kvalitet på skriftlig produkt og kvalitet på tenkingen som ligger bak. Bekvemmelighet og hypnotiserende hastighet vil kunne fordumme en hel befolkning om vi ikke kan beholde makten over dette samvirket mellom tenking, lesing, tale og skriving.

Derfor trenger vi at særlig skriving får den samme oppmerksomheten som de andre grunnleggende ferdighetene. Det som var akutt oppløsning allerede før KI, går nå i retning entropi som truer hele kommunikasjonen mellom lærer, elev og tekst. Dette er ikke dommedagsprofeti, men en pekefinger på noe av det vi sliter mest med i dag: tekstens autentisitet som uttrykk for tenking.

Om vi skal ha læringsstøttende prøver, trenger vi å vite noe om rimelige forventninger til tekst-kompetanse både når det gjelder lesing og skriving. Å dyrke denne helheten er viktigere enn tunnelsyn på PISA-plassering. Skal vi ha læringsstøttende prøver for lesing, må vi også ha det for skriving. Det er ikke nok med eksamen sin «washback»-effekt som formende for vår undervisningspraksis. Felles forventninger til en gitt elevgruppe sine prestasjoner er ikke dannet ved at vi leser eksamenssvar en gang i året og der drøfter kvaliteter og karakterer.

Om regjering og storting fortsetter med tunnelsyn på lesing, avspeiler det et veldig avgrenset læringssyn, som ikke vil hjelpe oss i skolen det grann. Det er på tide at praksis i skolen får ryggdekning i et helhetlig læringssyn der PISA-deltakelse ikke dikterer det meste av viktigheten, og regulerer det meste av pengestrømmen. Vi vil ha lesende, tenkende, talende og skrivende medborgere. På tide med en virkelig «leg day», med og uten apparater. Det vil hele fagkroppen ha godt av.

Ja til et kvalitetsutviklingssystem som tar alle grunnleggende ferdigheter på alvor. Vi gjør ikke det med å kjøre videre med det meste av dagens styrings- og kontrollbatteri.