Skrivekrisen er snart større enn lesekrisen

Fra og med Kunnskapsløftet (K06) har vi læreplaner som fremhever grunnleggende ferdigheter. Da det ble gjort tenkte jeg at dette er jo helt banalt for mine fag, som i lærerkarrieren har vært norsk, samfunnsfag, KRLE og historie. Det er knapt mulig å gjøre noe i disse fagene uten at man snakker, skriver, leser og bruker digitale redskaper. Regning i mindre grad, men majoriteten av ferdigheter er uansett under øving i alle timer.

Nå er vi der at det er erklært krise for en av disse ferdighetene, nemlig lesing. Vi får følgelig et politisk initiert leseløft, støttet av nye skjermråd. I den nære fremtid kan vi også regne med å få leselister for ulike fag, som skal komplettere de manglende kunnskapstilvisningene i den kompetansebaserte læreplanen vår. Spennende.

Det skjer noe med lesingen

Det skjer altså noe med lesingen. Hurra! Når det gjelder de andre grunnleggende ferdighetene, er det dessverre business as usual. Vi har ikke en sentralt initiert satsing på skriving eller muntlighet, utover å finansiere driften av de nasjonale sentrene, og muntlighet er noe som er totalt «delegert» til de enkelte klasserommene. Det eneste systematiske vi har, er gjerne skriftlig og muntlig eksamen, når tilbakemeldingene til skolene fungerer konsensusskapende, og -utviklende.

Innenfor forskningsmiljøene har det vært arbeidet for å gi lærerne redskaper til å nærme seg skriving og tale på en systematisk måte, for å støtte oss i praksisfeltet, se for eksempel Normprosjektet.

Det har også blitt utarbeidet egne læringstøttende prøver i skriving, et arbeid som fikk et foreløpig punktum i 2016, da Udir bestemte seg for å ikke prioritere det lenger. Den gang var også Arbeiderpartiet for å gå videre med utvikling av prøvene, men det ble stoppet av daværende statsråd Torbjørn Røe Isaksen, med henvisning til Udir. Det ble også levert et opprop underskrevet av 119 forskere, lærerutdannere, lærere og rektorer som innså at vi har flere grunnleggende ferdigheter enn det som blir målt i PISA sine lesetester. Den første på listen er ellers Sten Ludvigsen, hvis utvalg la grunnlaget for fagfornyelsen. Til ingen nytte!

Tiden flyr, og på tampen av 2025 fikk vi et et såkalt «Dok8-forslag», der medlemmer fra Venstre og Høyre ville ta opp igjen det med læringstøttende prøver i skriving, for å sikre en likebehandling av de grunnleggende ferdighetene. Dette forslaget fikk ikke gjennomslag i Utdannings- og forskningskomiteen. I saken om grunnleggende ferdigheter var det ti ulike forslag til vedtak, og medlemmene klarte å jobbe frem et flertall for ett av forslagene: «Stortinget ber regjeringen gjennomgå ordningen for tildeling av midler til innkjøp av fysiske læremidler med formål om å sikre at tildeling faktisk sørger for flere bøker i skolen.» 

Kunnskapsministeren setter i et brev til komiteen grundig punktum for å gå videre med arbeidet med læringstøttende prøver i skriving, og viser til andre satsninger. Hun avslutter dette brevet med en noe pussig betraktning: «Jeg vil til slutt legge til at det er viktig at elevenes skriveferdigheter ses i sammenheng med deres leseferdigheter. «Regjeringens varslede satsing på lesing er derfor også indirekte en satsing på skriving.» Som en generell sannhet stemmer dette noenlunde, men skrivekompetanse er jo en kompleks kompetanse som det er på tide å tilnærme seg konkret og direkte. En ting er å lese gode og varierte tekster, noe annet er å skrive gode og varierte tekster, der eleven utvikler kompetanse på mikro og makronivå og alle nivåene imellom, i et fagprodukt som lærer og elev kan nærme seg i dialog. Lesing er en mer diffus og privat prosess, der vi ikke har tilgang direkte til elevens opplevelse eller forståelse.

Læringsstøttende prøver – en saga blott?

Det kan da virke som slaget om læringstøttende prøver er tapt, uten at andre reelt kompenserende/utviklende tiltak blir konkretisert eller antydet.

Jeg som står i konkret lese- og skriveundervisning til daglig og som er fortrolig med vurderingsnormer fra egen praksis og sensurarbeid både i grunnskole, videregående og på universitetet er trygg på mye i egen praksis, men jeg innser at det er veldig stor strekk i laget når det gjelder både gjennomføring og vurdering av skriveundervisning. Det er også veldig ulik praksis på skoler hvordan man tar sensur-erfaringer fra eksamen inn i kollegiet, slik at vurderingsnormer får overvintre ganske lenge uten at de blir utviklet/utfordret. Og det er til og med før KI!

I og med KI har tilnærmingen til skriveopplæring gitt en annen type strekk i laget. De to første årene var det ikke så mange av verken elevene eller lærerne som oppdaget KI, men fra i fjor til i år har det virkelig tatt av. Vi har fått en mistenksomhetens skriveopplæring, der vi av og til er helt i tvil om hva eller hvem vi sitter og gir tilbakemelding til. KI har dermed uthulet en allerede uthulet del av skolens praksis, slik at vi på ingen måte kan snakke om en felles og enhetlig tilnærming til skriveopplæring. LK20 ga oss en reelt fornyet og forbedret læreplan, men føringer for både lese- og skriveopplæring som var langt bedre enn i Kunnskapsløftet. Det begynte dermed å spre seg en optimisme om at nå har vi faktisk fått et reelt fornyet og utvidet handlingsrom for å lære elevene våre å lese og skrive.

KI er den mest massive og forstyrrende nyvinningen vi har hatt i skolen, og har egentlig satt oss langt tilbake i utvikling. Det KI er god til, er jo faktisk ting vi ønsker at elevene skal være gode til, og å gå tilbake til rene skoleeksamen med eller uten blyant og papir vil være en katastrofe. De lange gode fagtekstene der eleven utvikler sin egen tenking og forståelse og opplever både eierskap og stolthet har i mange år vært en av fagets virkelige perler, og de får vi faktisk ikke til i løpet av fem timer ved en pult.

Fragmentert eksamen

Eksamen er allerede for fragmentert med altfor mange oppgaver og altfor store ambisjoner om hva som kan måles på en dag. Denne mistenksomhetens pedagogikk har allerede bredt seg til alt vi får inn av hjemmearbeid, og truer allerede nå mens jeg skriver, grunnlaget for pålitelige standpunktkarakterer. For å være trygge på hvem som skriver, er det allerede mange som har trukket mer av det individuelle arbeidet inn i klasserommet slik at man har et visst øye med det som skjer. Det gir så mindre tid til undervisning og faglig dialog. Uten regulering og/eller felles rammer for bruk av KI kommer standpunktkarakteren til å utspille sin rolle veldig fort, om den da egentlig ikke har gjort det allerede. 

Som praktiserende lærer savner jeg egentlig bare en likefordeling av vektlegging av de grunnleggende ferdighetene, og at vi kan få redskaper som hjelper oss som fagkollektiv der vi er forskjellige på områder vi ikke bør være det. Det er nitrist om det er slik at kampen om grunnleggende ferdigheter er politisert, slik at når det kommer representanter fra opposisjonen og fremsnakker det skriftlige som grunnleggende ferdigheter, ja da skal vi i alle fall regjeringen ikke ta i det.

Det er også skuffende at forslaget om læringstøttende prøver i skriving blir avvist av Utdanningsforbundet, som i sin kommentar til Dok8-forslaget er raske med å forklare disse prøvene som nye styringsprøver. Da blir det vel mye forening og litt for lite fag, og en forhastet brutalisering av en skriveforskning som er tross alt er fundert på skolens brede mandat.

Om det blir slutt på læringstøttende prøver, vil det blir en enda større katastrofe om KI vedvarer å være for stort å håndtere rikspolitisk, slik at det fortsatt blir delegert til lærerne og akademia som en del av «metodefriheten». Lesekrisen er vi i ferd med å håndtere med gode tiltak, men den store krisen i skolen nå er skrivekrisen. KI har laget vill vest i skriveopplæringen. Noen lar seg blende av hvor flotte skriftlige produkter en kan lage selv med helt middels språklige og faglige kunnskaper, mens andre har sluttet å stole på tekster laget utenfor klasserommet, eller med tastatur i det hele.

Skriving som grunnleggende ferdighet før og etter KI er helt ulike størrelser. Må vi vente til OECD erklærer krise før det kvikner til i stortingsflertallet? I dag skal saken om grunnleggende ferdigheter drøftet i Stortinget. Jeg takker som skrivelærer på forhånd for ingenting, men ser som leselærer frem til at det (kanskje) blir bedre og flere læremidler mellom to permer i tiden som kommer.