Når praktiske fag og valgfag svekkes, mister fellesskolen sin kraft

Dette er spørsmål jeg stadig vender tilbake til når jeg møter elever, lærere og tillitsvalgte over hele landet. Samtalen handler ikke bare om fag. Den handler om hvordan vi former barn og unge, hvordan vi skaper mestring, og hva slags skole vi ønsker for framtida. 

Ny forskning fra skoleforsker Elise Farstad Djupedal viser at det over flere tiår har skjedd en systematisk forskyvning i norsk skole: Fra en bredere, mer variert og praktisk orientert skole – til en stadig mer teoritung og ensrettet skole. Det er en utvikling som rokker ved fellesskolens grunnidé: At alle elever skal kunne oppleve mestring, ikke bare de som lærer best gjennom teori. 

Da skolen fortsatt favnet hele eleven 

Farstad Djupedal dokumenterer hvordan valgfagene og de praktisk-estetiske fagene spilte en helt sentral rolle da ungdomsskolen ble bygget opp på 1960- og 1970-tallet. Med Mønsterplan 74 fikk elevene reelle valgmuligheter og innpass i en fagverden som rommet langt mer enn det skriftlige og teoretiske. Skolen anerkjente at elever lærer forskjellig, og den tok dette på alvor gjennom både innhold og struktur. 

Denne bredden var ikke et luksustilbud. Den var et grunnleggende virkemiddel for å sikre en skole som favnet alle. 

Et tydelig skifte: Teorien tar over 

Gjennom 1980- og 90-tallet viser Farstad Djupedals forskning at den politiske styringen av skolen gradvis endrer kurs. Fag- og timefordelingen brukes aktivt for å styre innholdet – og resultatet er tydelig:

· Teoretiske fag som norsk og matematikk får stadig flere timer 

· Praktiske og estetiske fag mister posisjon, status og tid 

· Valgfagene svekkes i flere omganger 

· I 1997 fjernes valgfagene helt – et dramatisk vendepunkt 

· Da valgfagene gjeninnføres i 2012, skjer det innenfor langt strammere og mer teoritunge rammer 

Denne utviklingen gjorde skolen mer målbar – men ikke mer mangfoldig. Mer standardisert – men ikke mer inkluderende. 

Når praktiske fag svekkes, svekkes også elevenes mulighet til å lykkes 

Praktisk-estetiske fag blir ofte omtalt som «variasjon i hverdagen», men de er mye mer enn det. De er fag som utvikler skaperglede, motorikk, problemløsning, samarbeid og kritisk sans. Fremfor alt er de fag som gir rom for elever som ikke nødvendigvis finner sin styrke i teori. 

Farstad Djupedal viser hvordan rangeringen av fag i praksis også har blitt en rangering av elever. De som mestrer teori, får status som «sterke». De som mestrer håndverk, kunst, musikk, bevegelse eller praktisk problemløsning, får færre anerkjente arenaer å vokse i. 

En fellesskole kan ikke være en skole som systematisk nedprioriterer så mange typer talenter. 

Valgfagene – fra nøkkel til fotnote 

Valgfagene hadde en viktig funksjon: De skapte rom i skoledagen for utforsking og mestring på elevenes premisser. De bidro til motivasjon, variasjon og praktisk retning. 

Da valgfagene forsvant i 1997, mistet skolen en viktig ventil. Da de kom tilbake, var det i et regelverk som var for smalt til at de kunne fylle sin opprinnelige funksjon. 

En skole uten reelle valgfag er en skole med færre innganger til læring. Færre steder å lykkes. Færre muligheter til å opparbeide tro på egne evner. 

Fellesskolen står og faller med bredden 

Fellesskolen er en av våre viktigste institusjoner. Den skal gi lik tilgang til kunnskap, men også lik tilgang til mestring. Det er ikke nok at opplæringen er gratis. Den må også være variert nok til å romme reell tilpasset opplæring. 

Når skolen snevres inn, når teori blir hovedspor for alle, når praktisk og estetisk erfaring mister status – da mister fellesskolen noe av sin kraft. 

For det er i møtet mellom teori og praksis at læring blir virkelig. Det er når elever får bruke både hodet og hendene at de utvikler hele sitt potensial. 

Vi trenger en ny retning – og vi trenger den nå 

Skolen må igjen speile bredden av menneskers evner. Det betyr:

• at praktiske og estetiske fag må styrkes, ikke marginaliseres 
• at valgfagene må få tid, rom og innhold som faktisk betyr noe 
• at læring må forstås som noe mer enn det som kan måles på prøver 
• at mestring må være en realitet for alle, ikke et honnørord 

Fellesskolen er en av våre mest kraftfulle demokratiske institusjoner. Men den er bare sterk når den favner forskjellighet – når den møter elevene slik de er, ikke slik systemet ønsker at de skal være. 

Det er på tide å ta tilbake bredden. Det er på tide å bygge en skole som gir rom for hele eleven. Det er på tide å løfte fram en fellesskole som gir mestring, ikke bare måling. 

Husk: Kunnskap til få gir makt. Kunnskap til alle gir frihet!