Korte videoer
Ledig stilling
Vi glemmer ikke streiken i 2014, KS!
Debatt: I 2014 forsøkte KS å detaljstyre lærernes arbeidstid. Det endte i streik og nederlag. Nå prøver de igjen – uten å ha spurt lærerne denne gangen heller.
Publisert
Sist oppdatert
Skolestreiken i 2014 var helt spesiell. Det angrepet som arbeidsgiver da utførte fikk lærerne til å virkelig våkne. Vi ble anbefalt å godta avtalen, men avviste det prompte gjennom at 73 prosent av oss stemte nei ved uravstemning. Som klubbleder ved den første skolen som ble tatt ut, ble dette en intens opplevelse.
2014: Da lærerne sa stopp
Allerede før sommeren var vi ute i streik, mens hovedstyrkene samlet krefter gjennom sommeren og satte inn et støt som resulterte i 9000 streikende lærere etter ferien. Den symbolske streiken gjennom avspasering- og ferietid ga oss positiv oppmerksomhet, og vi hadde opinionen med oss inn i streiken. Som så mange ganger senere endte det hele i nemnd, men vi fikk i det minste stoppet det absurde forslaget om mer tvungen tilstedeværelse, som ville gi lærerne et krav om oppmøte som i neste omgang ville fått dramatiske følger for kvaliteten på opplæringen. Du gir ikke en åttendeklassing tre uker ferie og forventer full fart tre uker senere. Vi må tilpasse oss elevene der, og ikke tvinge dem til å tilpasse seg den rytmen som en overivrig skoleeier vil ha oss lærere til å danse.
Nå prøver de seg igjen
Jeg har mange ganger lurt på når neste fremstøt kom, og nå ser vi det. KS er igjen ute og vil påføre oss tidstvang, med støtte i innhentet synsing fra skolelederne. De sier implisitt at vi har det for godt, med en altfor fleksibel arbeidsavtale som gjør det altfor vanskelig å styre oss. Lærerne trengs i veldig liten grad å styres, som høykompetent og engasjert profesjon trenger vi først og fremst rom til å bruke kompetansen vår. Læreren er den viktigste lederen i skolen, vi leder klasse etter klasse gjennom flere års opplæring frem til karakterkort og eksamen, og vi trenger sårt den tiden vi har til for- og etterarbeid, som også innebærer å snakke sammen.
Lærerne trenger tillit, ikke tidstvang
I undersøkelsen det vises til, forteller ledere at de vil ha mer tid til å lede. Mer tid til å lede gir ikke nødvendigvis bedre kvalitet i opplæringen. Det å kunne tvinge lærere på nye møter med avtaleverk i ryggen, er ikke ledelse, men sjefing. Er det noe vi kan klare oss med mindre av, er det nettopp sjefing. Vi trenger en arbeidsgiver som tør å slippe på kontrollen, som spør oss hva vi trenger, og som senker seg ned i øyehøyde til de utfordringene vi har i klasserommet.
Dette opplever jeg nå som lærer i videregående, og opplever det som både frigjørende, myndiggjørende og utviklende. Det har jo blitt så populært å snakke om «eierskap», og jeg har aldri opplevd et så sterkt eierskap til egen undervisning som nå, der jeg med læreplan i hånd, ledelse i ryggen og stort sett fornøyde ansikter i klasserommet kan stå hundre prosent inne for de faglige og didaktiske valgene jeg tar. Det betyr ikke at jeg ikke snakker med kollegaer eller er (fysj!) «privatpraktiserende». Tvert om. Møter har vi også, men stort sett nyttige, der ledelse utøver respekt både for lærernes og egen tidsbruk.
Møtebonanza i grunnskolen
I mine år i grunnskolen opplevde jeg en helt annen ledelses-iver, der mye tid ble brukt på møteinnhold diktert «fra oven», uten at vi var spurt. Jeg lærte mye om virkeligheten i noen år som fulltids tillitsvalgt. Som for eksempel at det i barneskolen og ungdomsskolen er en møtebonanza uten sidestykke, og tomme og dumme møter er kanskje det grunnskolelærere ergrer seg mest over i hverdagen. «Systematisk samarbeid og profesjonsutvikling» hørtes kanskje flott ut på et tidspunkt i nær forhistorie, men mye av møtetiden med disse merkelappene på, blir brukt til at lærerne i det skjulte bekymrer seg for enkeltelever og hvordan best følger dem opp sosialt og faglig.
Mye av det beste samarbeidet er faktisk usystematisk og initiert av enten faglig overskudd eller underskudd, slik at man setter seg sammen for å dele på sorgene eller gledene og søker å utvikle det man gjør. På den andre side er det nettopp i møtet med elevene at vi utvikler oss som profesjonelle. Selvfølgelig er erfaringsdeling avgjørende for fellesskapets totale utvikling, men igjen handler det mer om kultur enn strukturer.
Det er uholdbart, men akk så typisk, at når KS vil ha kunnskap om lærernes tidsbruk, blir ikke lærerne spurt. Samme gamle leksa som for elleve år siden. Streikeviljen blir ikke mindre denne gangen. When will they ever learn?
