En lærer trenger både faglige kunnskaper og gode forbilder. Tenk om lærerstudentene også kunne få møte lærerne i skjønnlitteraturen, både de gode og de dårlige! Det ville utfylle bildet av hva lærergjerningen handler om – også i dag.
Læreren som tyrann
Å slippe dikteren løs på lærerne er en ulik kamp. Spesielt der dikteren har noe å hevne. En middelmådig pedagog kan da forvandles til torturist med blod i blikket. Det hjelper ikke at dikterens klassekamerater kommer ilende til og forsikrer at han ikke var så ille. Dikteren står i suveren positur og erklærer: Han var så ille! Han var så ille mot meg!
«Solen skinnede den dag, jeg forlod skolen. Bag mig lå et i enhver henseende arktisk klima», skriver den danske dikteren Tove Ditlevsen under overskriften «Mine største plageånder». Geografilæreren beskriver hun som en sadist, som med skarp linjal og synlig fryd slo elevenes hender til blods.
En dag ser eleven Tove at denne læreren etter skoletid blir møtt av en liten gutt på seks-sju år, sannsynligvis hans sønn. Hun observerer dette med undring:
«Han (læreren) bøjede sig ned over ham og klappede venligt hans hår, hvorefter han gik nedad gaden med barnets hånd i sin. Synet fyldte mig med undren og uro, og jeg følte en heftig trang til at løbe efter ham og spørge ham, om han var et godt eller et ondt menneske. Jeg fattede ikke, at der fandtes nogen mellemting.»
Listen over læreren som tyrann i skjønnlitteraturen er lang som et vondt år. Adjunkt Borring i Kiellands «Gift» (1883) spisser fjærpenner og spør etter flere byer i Belgia. Lektor Blomme dør av et forgiftet maltdrops i Hans Scherfigs roman «Det forsømte forår» (1940), en av de mest pinefulle skildringene av den tyranniske lærer som finnes. Lærer Williksen og lærer Holter i Roy Jacobsens «Seierherrene» (1991) står heller ikke særlig tilbake når det gjelder maktbruk og infamitet. Og slik kunne vi fortsette.
Et barn husker godt
Hvorfor finnes det så mange skildringer av den dårlige lærer i skjønnlitteraturen? I barndommen er man hudløs og sårbar. Man husker når man får rifter i sjelen, kanskje for resten av livet. Dette bruker kunstnerne som råstoff for sin kunst.
Dessuten er det nok mye vanskeligere å skildre den gode enn den dårlige lærer, liksom det er vanskeligere å skrive om det gode enn om det onde menneske.
Dessuten er det nok mye vanskeligere å skildre den gode enn den dårlige lærer, liksom det er vanskeligere å skrive om det gode enn om det onde menneske. «Noe vanskeligere enn dette finnes ikke i hele verden, især i vår tid. Alle forfattere, ikke bare våre, men også alle europeiske, som har forsøkt seg på en skildring av det absolutt gode menneske, har alltid meldt pass,» skrev Fjodor Dostojevskij i et brev til niesen Sonja Ivanova, like før han gikk i gang med å skildre fyrst Mysjkin, det gode menneske i romanen «Idioten» (1868).
Hamsun som lærer
I 1877 ble den 18 år gamle Knud Pedersen (senere Knut Hamsun) – selv med 252 skoledager spredt over seks år – ansatt som vikarlærer i tre skolekretser i Bø i Vesterålen. Regning var ikke hans sterke side, så der ble undervisningen så som så. Men timene i geografi og historie var det sus over. En dag skildret han Tore Hunds drap på en småkonge i Vesterålen så bloddryppende og levende at de minste elevene satte i å gråte. Da sa læreren: «Tørk vekk tårene, barn, det er jo mange hundre år siden drapet skjedde. Dessuten kan det tenkes at Snorre har overdrevet. Han var jo en herre med fantasi.»
En annen gang fortalte han at afrikanerne var de beste mennesker i hele verden. Han skildret dem visstnok så levende at barna så det han sa. Da han var ferdig, ble det stille i klasserommet. En av elevene rakte opp handa og spurte hvordan Hamsun visste dette? Den unge vikarlæreren ble fjern i blikket, stirret fram for seg og svarte med grøtet stemme: «Jeg vet det, for jeg er der hver eneste natt.»
Tenk å ha en lærer som besøker Afrika hver eneste natt!
En av elevene sa senere at Hamsun var en trollmann når det gjaldt å få dem interessert i planter og dyr.
Hamsun var levende interessert i planter, og om våren tok han med hele klassen ut i skog og mark. Særlig var han begeistret for løvetannen. Han fortalte at det var Henrik Wergeland som hadde fått ham til å like den. En av elevene sa senere at Hamsun var en trollmann når det gjaldt å få dem interessert i planter og dyr. Og han snakket så vakkert, som om han hadde sølvtunge.
«– vi blev dumme av skolekundskap»
Kanskje var det fordi han selv fikk så lite skolegang at Knut Hamsun resten av livet hadde en nesten hatefull holdning til skole og utdanning. Skolekunnskap var overfladiskheter og unatur, mente han. Det var livet selv en skulle lære av, og livet var det praktiske arbeid på land og sjø. Hamsuns helt var Isak Sellanrå, jorddyrkeren og analfabeten. Om ham skrev han:
«Faren var fuld av visdom. Han lærte børnene om stener og om flint, at den hvite stenen var hårdere end som den grå; men da han fant flint måtte han også finde en kote, som han kokte i lut og gjorde knusk av. Så slog han ild til dem. Han lærte om månen, at når de kunde gripe ind i den med venstre hånd så var den voksende, og når de kunde gripe ind i den med høire hånd så var den fældende – husk på det, gutter! »
Hamsuns beskrivelse av lærere er som oftest ironisk og nedlatende. Lærer Staur i «Den siste glede» (1912) samler, registrerer og klassifiserer planter ut fra ferdiglagde skjema. Han kan deres latinske navn, men evner ikke å glede seg over dem. «Planten skjæres av, skjæres tvert av det ene året og vokser op igjen det andre, gjorde dette under ham religiøs og stille? End stenene og lyngen og trætægerne og gresset og skogen og vinden og alverdens store himmel, var det hans ven?»
Dr. philos og rektor Oliver i «Siste kapittel» (1923) er en narraktig spesialist som kan «sjeldenheter». «Denne gjennomstuderte mand lo aldrig, han var så indsat med noget som somme vilde kalde unatur at han var blind for den verden som muntrer sindet og glæder øiet.»
Verst går det ut over lærerinnene.
Verst går det ut over lærerinnene. De er magre, anemiske, hysteriske og svært ugifte. Dessuten er de ute av stand til å elske. Ingeborg Torsen i «Den siste glede» er 28 år, vakker, men «gold og uåpnet». Hun «hadde lært grammatiker, men intet indhold, hendes natur var underernæret. En ret pike, hun skulde giftet sig, hun skulde blit en mands kone, hun skulde blit mor, hun skulde blit sin egen velsignelse».
Men Hamsun redder henne. Han lar henne møte Nikolai, snekker og bonde. De gifter seg, og Ingeborg blir bondekone og mor: «Å Gud, den unge mor var så lykkelig og hun var så vakker. Set på maken, øinene hendes fulde av mystisk godhet som hun ikke hadde hat før.» Hvor forskjellig er ikke den frodige og lykkelige mor på den avsidesliggende gården fra den bleksottige lærerinnen med examen artium!
Dette skrev Knut Hamsun det året lærerinnene utgjorde 40 prosent av alle lærere i Norge!
En tale til slitne lærere
Da Jan Kjærstad holdt sin takketale ved mottakelsen av Nordisk Råds litteraturpris i 2001, var talen rettet «til lesere og slitne lærere». Kjærstad brukte store deler av talen til å takke tante Dagrunn i barnehagen, frøken Kari Hovden på folkeskolen, lektor Wollebæk på realskolen og professor Bjørndalen på Universitetet, for at de «av en talentløs guttunge, skapte en forfatter som, med den boken han nå prises for, har forsøkt å gjøre det umulige».
Disse lærerne hadde én ting felles: De var alle gode fortellere.
Disse lærerne hadde én ting felles: De var alle gode fortellere. I talen argumenterte Kjærstad for at han selv «og mange andre bortskjemte og utakknemlige individer, ofte fortrenger hva lærere, også middels gode lærere, kan bety. Gjennom fortellingen drar de oss opp». Takken de får er som oftest knising, bråk, stønn og sukk. Kjærstad fortsetter: «La meg få takke alle dem som viser oss at vi kanskje, tross alt, er mer i slekt med englene enn med dyrene. Som får oss til å tro at vi kan overskride våre egne grenser.»
Tenk om skildringen av lærerne i skjønnlitteraturen kunne få en plass på lærerstudentenes pensumlister! Da kunne også de vakre lærerportrettene trekkes fram. Som Bård skolemester i Bjørnsons «En glad gutt» (1860); den blinde rektoren i fortellingen «Fusker du?» av Nordahl Rolfsen i hans Lesebok for folkeskolen (1928); Trine Torgersen i Magnhild Haalkes roman av samme navn (1940); Johannes Vik i romanen «Løgneren» (1950) av Martin A. Hansen; lærerinna i novellen «Veske Trask» i samlingen «Vindane» (1952) av Tarjei Vesaas; overlærer Jochumsen i romanen «Jonas» (1955) av Jens Bjørneboe – for å nevne noen. Felles for alle disse gode lærerne er kunnskaper, klokskap og kjærlighet til barna. Den legeringen går aldri ut på dato.
