Den norske offentlige skolen ikke helt ble den samme etter at Jens Bjørneboe utgav «Jonas», ifølge Knut Hoem.
Den norske offentlige skolen ikke helt ble den samme etter at Jens Bjørneboe utgav «Jonas», ifølge Knut Hoem.

Hva dagens norsklærere kan lære av «Jonas»

9. oktober ville forfatteren Jens Bjørneboe ha fylt 100 år. Den norsklærer som ikke formidler hans roman «Jonas» til sine elever, har forsømt sitt oppdrag.

Publisert

Kjære norsklærere, jeg har en høne å plukke med dere. Deres fremste oppgave er å formidle kunnskap om norsk litteratur og norske forfattere til elevene. Dette gjør dere i altfor liten grad. Det siste halvåret med pandemi og mye hjemmetid for elevene kunne vært en gyllen anledning til å la elevene lese mye og uforstyrret i den fantastisk rike skattkisten som den norske litteraturen er. Dårlig zoom-undervisning kunne blitt erstattet av klassesett med fysiske bøker og krav om at den enkelte skulle gjøre rede for hva hun hadde lest, skriftlig!

Mine kilder forteller at dere ikke benyttet den muligheten. Og ikke bare mine kilder. Like før sommeren publiserte Ida Lodding Gabrielsen og Marte Blikstad-Balas sine funn fra til sammen 50 skoleklasser på 8. trinn (i tidsskriftet Edda 2/2020). De hadde filmet 178 timer, og hva fant de ut? Jo: «Våre funn fra en omfattende undersøkelse om skjønnlitteratur på åttende trinn, viser at skjønnlitteraturen norske elever møter når de begynner på ungdomskolen, er lite variert, enkel og ofte presentert i form av korte tekster og utdrag fra læreboka, gjerne som en del av skriveundervisning. (…) Men det at vi, når vi går inn i en tilfeldig valgt uke med norskundervisning i nesten femti forskjellige klasser, ikke finner tegn til at elevene leser og diskuterer romaner med hverandre, tyder på at elevene i liten grad får mulighet til å gå i dybden og delta i et tolkningsfellesskap der en sammen leser mellom linjene og tolker litterære verk.»

Er så alt meget bedre i videregående? Ikke ifølge den informasjonen jeg får. Og heller ikke ifølge Stella Ramborg, som nylig tok et sviende oppgjør med det manglende ambisjonsnivået i norskundervisningen i et debattinnlegg i Aftenposten (06.10.2020): «Jeg skulle ønske at jeg og alle vennene mine hadde lest og fått glede av samme bok. Jeg skulle ønske jeg fikk lest mer enn kun én klassiker i løpet av mine 12 år på skole i Norge. Jeg skulle ønske alle hadde skjønt referansene mine til Hamsun, fordi de er ganske morsomme.»

Det er sikkert både enerverende og krevende å få kritikk fra en utenforstående som ikke har sitt daglige arbeid i klasserommet. Men nettopp dette utenforstående, men ikke uforstående, blikket på institusjonene utgjorde selve essensen i forfatterskapet til Jens Bjørneboe. Først og fremst tok han for seg skole- og fengselsvesenet. Han hadde riktignok vært innom begge steder, men han så livet der inne med tilstrekkelig avstand til at han kunne kritisere det han så. Han var fri nok til å gjøre det. Han risikerte ikke represalier fra sine overordnede. Jeg er helt sikker på at den norske offentlige skolen ikke helt ble den samme etter «Jonas».

Hva er meningen med at vi går der? Hvilken type dannelse skal den tilby?

Den alternative pedagogikken, som vi ser utfolde seg i romanens andre del, fikk en litterær plattform – en ropert! Jeg er ikke sikker på om alternativet alltid var til det beste for elevene, men det er av underordnet betydning. Det vesentlige er at det i romanen diskuteres hva skolen skal være. Hva er meningen med at vi går der? Hvilken type dannelse skal den tilby? Dette er en diskusjon som ikke har mistet et fnugg av aktualitet. Det er også grunnen til at jeg nylig sa i NRKs nyhetsmorgen at den norsklærer som ikke formidler «Jonas» til sine elever, har forsømt sitt oppdrag.

Jeg vet at dere er opptatt av selv å få bestemme hvilke bøker dere skal legge opp som pensum (jeg vet det ikke lenger heter pensum) for elevene. Noen av dere kjempet med nebb og klør mot Reform 97 og daværende utdanningsminister Gudmund Hernes, da han forsøkte å legge (temmelig vide) føringer for hvilke forfattere, verk og epoker elevene burde være innom i skoleløpet.

Vel, den kampen vant dere, men med det privilegiet følger det også et stort ansvar. I «Jonas» får vi være med den lektorutdannede jungmannen når han går inn som vikar i geografitimene. Han løser dette med å forberede undervisningen «slik at alt kunne fremstilles i form av en fortelling og det faktiske stoff som barna skulle lære, uten videre framgikk av fortellingens gang».

Bjørneboe mener altså at læreren skal bruke fortellingens kraft som pedagogisk virkemiddel. Kanskje kan dette i særlig grad gjelde norsklærere som har som sin oppgave og plikt å formidle fortellinger? Ja, mer enn som så. Dere skal gjøre elevene til fortellere. Dere skal, som jeg har skrevet et annet sted tidligere, lære dem å lese fortellinger, slik at de kan få orden på sitt eget livs fortelling. Hvor viktig dette er, trenger jeg ikke utdype nærmere. For nærmere begrunnelse vil jeg anbefale den aldeles fabelaktige kronikken «Den norske verdien ‘å få en sjanse til’» (Morgenbladet 24.08 2017) av kulturminister Abid Q. Raja. Der forteller han hva lesingen gjorde for ham.

Det er Bjørneboes store fortjeneste at han viste hvordan det oppleves å være på skolen når man er et barn.

Han sto også i fare for å ramle utenfor, som så mange elever gjør. Men så fantes det en reddende engel i form av en bibliotekar på Sandaker bibliotek. Hun gav guttungen bøker og spurte ham alltid hva han syntes når han hadde lest dem. Det er Bjørneboes store fortjeneste at han viste hvordan det oppleves å være på skolen når man er et barn.

Fremstående norske forfattere, som Erik Fosnes Hansen, Jan Grue og Jon Fosse har også skrevet takknemlige tekster, der de forteller at det var dem som var Jonas. Ikke fordi de var dyslektiske, langt ifra, men fordi de var annerledes. Så skal vi videre være takknemlig for at Bjørneboe introduserte oss for skoleverkets «salamandere». Av «Jonas» kan dere lære at dere har et valg. Dere kan velge å ikke være slike reptilaktige skolefolk. For en ting er sikkert: Det salamanderaktige finnes fortsatt. Det sprader rundt på skolene og i Utdanningsdirektoratet. Det havner i læreplaner og skjemmer lærebøker. Det sitter i lærerutdanningene, og det kryper inn i norskundervisning. Dagens salamandere er å forstå som en likegyldighet til norsk litteratur, til den norske litterære arven. Alt det som vi har skapt og som vi er stolte av.