En lærer påvirker evigheten

Kåseri av Inge Eidsvåg, holdt under festkvelden for Unni Helland i Fjell kirke i oktober 2016.

Fra dypet av mitt hjerte ønsker jeg deg lykke til som pensjonist, Unni – og alt godt for de neste årene.1

«Når man spørger folk om, hvad deres bedste lærer betød for dem, så skal man lægge mærke til, at der kommer et smil på deres læber, som om de mindedes en gammel kæreste,» skriver den danske teologen, forfatteren og foredragsholderen Johannes Møllehave i boka «Det skal mærkes at vi lever» (2003).

Jeg er sikker på at det vil komme mange smil på leppene til elever fra Fjell skole, når de i årene framover minnes sin lærer, Unni, som vi i kveld skal hedre.

Og la meg bekjenne først som sist: Unni har vært – og er – en av mine lærerhelter. Da jeg for noen år siden skrev boka «Den gode lærer i liv og diktning» (2005), var Unni en av de jeg ville ha med. I kapitlet «Fire lærere – fire århundrer» står de på rekke og rad: Ludvig Holberg, Henrik Anton Heltberg, Halvard Grude Forfang – og Unni Helland!

Jeg presenterte Unni gjennom et langt intervju, og jeg spurte henne om hvorfor hun en gang valgte å bli lærer. Svaret kunne ha vært overskrift for lærernes profesjonsetiske plattform: «Jeg drømte om å bli en lærer for den redde med svette fingre og den flinke med kunnskapssug.»

Drømmen gikk i oppfyllelse, eller rettere sagt: Unni oppfylte drømmen. Liv og drøm ble ett. Unni ble lærer, en usedvanlig god lærer.

Men hva er en god lærer? Hver gang jeg får dette spørsmålet, har jeg lyst til å svare med Augustin, da han en gang ble spurt om hva tid var: «Jeg vet det hvis ingen spør meg om det, men hvis noen spør meg, da vet jeg det ikke.»

 

Vi vet hva en god lærer er når vi møter henne. Hun kan være ung eller gammel, tradisjonell eller nyskapende, samarbeidende eller sær. En lærer kan være god på barnetrinnet, men ikke på ungdomstrinnet; en kan være god i ett fag, men ikke i et annet; noen kan være gode lærere i en livsfase, men ikke i en annen. Det er derfor umulig å gi en fasit for hvordan en god lærer skal være. For vi vil alltid finne unntak, noen som ikke passer inn i våre ruter og rubrikker. Jeg har hatt lærere som ifølge pedagogiske lærebøker gjorde det meste feil, men det ble riktig likevel. «Ravgalt inntil kunst,» ville Hamsun ha sagt.

Og likevel – når jeg tenker tilbake på mine beste lærere, og når jeg tenker på Unni, tror jeg at gode lærere har noe felles i all sin forskjellighet.

 

For det første: Gode lærere har store kunnskaper og elsker sine fag. Jeg husker tysklæreren på realskolen. Leppene hans var som skapt for stemte s-er, og når han kom til undervisningen, gikk han i takt med sine svake verb. Han var faglig sikker, men aldri bedrevitende. Og han hadde evnen til å undre seg sammen med oss, slik at vi følte at vi var med å oppdage et nytt språk, tysk.

Til våre gode lærere kunne vi komme med alle våre umulige spørsmål uten å bli latterliggjort: Hva er fargene laget av? Hvor blir det av lyset når vi slukket det i stua om kvelden? Hva ville ha skjedd hvis Hitler hadde vunnet krigen? Hvem var vi før vi ble født? De gode lærerne fryder seg over slike spørsmål, og de tok oss på alvor. Og vi opplevde at kunnskap gjorde verden større, mer fargerik og forunderlig. Sakte ante vi dybden i tysklærerens gjentatte devise: «Wenige wissen wie viel man wissen muss, um zu wissen, wie wenig man weiss.»

 

For det andre: En god lærer er engasjert og skaper engasjement. Det hjelper ikke om læreren er aldri så kunnskapsrik, hvis ikke elevene merker et ekte engasjement. Og jeg kan forsikre dere: Elever lukter slapphet og likegyldighet på lang lei.

Læringens hellige treenighet er motivasjon, konsentrasjon og repetisjon. Hvis det svikter på noen av disse punktene, blir det vanskelig å lære noe. Lærerens engasjement er ofte brekkstangen for å skape indre motivasjon hos elevene, også kalt lærelyst. Greier vi det, har vi stimulert igangsettelsen av et urverk, som vil tikke og gå også når elevene forlater skolen. Kanskje vil noen si det samme som den kunnskapshungrige og selvlærte Aksel Sandemose sa like før han døde: «Det er fortvilt at en kommer til å gå i graven uten å vite hva rumpetroll heter på oldpersisk!»

 

For det tredje: En god lærer ser sine elever og er glad i dem. Unni Helland sier: «Jeg prøver (uten alltid å lykkes!) hver dag å gi det enkelte barn noen gode ord og ei nær hånd: Jeg ser deg!»

Hvorfor er «gode ord og ei nær hånd» så viktig? Simpelthen fordi vi da, når vi ser elevene med et kjærlig blikk, ser dem når de er vakrest. Og fordi de blir sett slik av læreren, kan de også lettere se seg selv som verdifulle. For intet øye ser seg selv. Gjennom våre blikk skaper vi hverandre. Sokrates sa det slik: «Når et øye ser et annet øye og derved skuer inn i dets ypperste bestanddel – pupillen – som det andre øyet ser med, da ser øyet seg selv.»

Hvis vi ikke er glad i elevene våre, stirrer vi oss lett blinde på ufullkommenhetene. Vi ser det barnet mangler, ikke hva det har. Vi ser begrensningene, ikke mulighetene. Der kjærlighet mangler, overtar sukkene og bebreidelsene, anklagene og karakteristikkene, surfjesene og terningkastene.

Da glemmer vi at det er så mye vi verken kan eller bør måle i skolen. Hilchen Sommerschild, den første som tok doktorgrad i barnepsykiatri og vår første professor i faget, har formulert dette slik:

 

EVALUERING

Hvis du er glad i målinger
så kan du måle neser
den er litt lang på svenskene
og kort på en kineser.

Men vil du prøve målinger
på gleden i et sinn
så får du ikke gjort det
for du slipper ikke inn.

Du kan nok komme uten mål
for det kan hjertet tåle
men når du slik har bedt deg inn
så kan du ikke måle.» 2

 

Å se en elev er ikke det samme som å nistirre. For vi må alltid også respektere det den danske teologen og filosofen Knud Ejlert Løgstrup kalte for menneskenes «urørlighetssone». Denne svalgangen rundt livet vi alle har for å beskytte det innerste indre, det mykeste myke og mest sårbare. Vi lærere må trå varsomt når vi nærmer oss «urørlighetssonen». «Træd varsomt, thi her bliver mennesker til», var det ikke det den danske skolemannen Christen Kold ønsket skulle stå over inngangen til alle skoler.

Alf Prøysen, den store omgangsskolelæreren i det forrige århundre, som i en generasjon kom hjem til oss gjennom radioen, har i diktet «Spelldåsen» beskrevet denne urørlighetssonen slik bare han kan. Det handler om bestemor, som i kista har en vakker spilledåse med en felespiller på lokket. Den blir vist fram for ungene som belønning for velgjort arbeid eller som medisin ved sykdom, da «snudde krisa når fela let». En gang gutten er alene heime, vil han se hva «som laga låten, så spellmæinn spelte og fela let». Han tar «ei hårnål og pirke borti, så verket hoppe og fjøra sprang». Det er siste gang felespilleren gir lyd fra seg. Spelldåsen er ødelagt. Siste verset er slik:

 

Je gret i sømna i mange netter,
Så kom a bæssmor og ga meg råd.
«Vi er no’n spelldåser æille sommen,
og det er mangt en lyt akte på.
Rør æiller verket som laga låten
nei, slike ting har vi ittno med,
men går du sakte og følgjer takta,
så har du tona i ny og ne.» 3

 

Da Jens Bjørneboe i 1955 utga romanen «Jonas», vakte den stor og berettiget oppsikt. Det var den første roman i Norge som behandlet ordblindhet i skolen, og den ble et knyttneveslag i norsk skoledebatt. Jonas er et levende eksempel på noe Piet Hein et sted beskriver slik:

«I skolen terper man
de små tabeller.
I livet lær man,
at de ikke gælder.» 

Bjørneboe hadde selv vært lærer ved Steinerskolen i Oslo siden 1950. Han var en elsket lærer. Elevene var helt ville etter ham og løp ham i møte når han kom på motorsykkel til skolen. Og kjærlighetsforholdet var gjensidig. 4

 

I et fjernsynsintervju mange år senere sa han: «De syv årene som lærer er den rikeste tid jeg har hatt.» Det hendte han drømte om å gå tilbake til læreryrket. I 1973, etter sammenbrudd og alkoholvansker, skriver han i et brev fra sykehuset: «Dette er for øvrig en drøm som stadig går igjen: at jeg på ny er blitt lærer og starter med en ny førsteklasse på skolen. Drømmen gjør meg alltid meget lykkelig.»

 

At litteratur og liv noen ganger blir ett, fikk Jens Bjørneboe oppleve under den heftige debatten om boka «Jonas». En kveld ringte telefonen. En spinkel guttestemme spør:

– Er du Bjørneboe?
– Ja.
– Jens Bjørneboe?
– Ja, det er meg.
– Dette er Jonas. Ha det bra! 5

 

I et essay i 1962 oppsummerte Jens Bjørneboe sitt pedagogiske grunnsyn slik, og jeg er helt sikker på at Unni vil kunne skrive under på hvert eneste ord:

«Dette er lærerens egentlige fag: Å like elever. Å være glad i dem. Han skal være glad i pene barn og stygge barn, i flinke barn og dumme barn, i dovne barn og flittige barn, i snille barn og i slemme barn. Det er hans métier. Og er han ikke glad i barn, da må han lære det. For selvfølgelig kan det læres, det som alt annet. (Hvordan kan man være lærer, hvis man ikke tror at alt kan læres?) … Hans gjerning er å omgås hele, levende barn, og ikke bare små hoder. Derfor krever lærerkallet av ham at han også selv skal møte frem som helt og levende menneske, ikke bare som et noe større hode. Så enkelt, og så vanskelig, er det å være lærer.» 6

 

Unni har vært tro mot drømmen hun en gang drømte om å være «en lærer for den redde med svette fingre og den flinke med kunnskapssug». For henne har dannelse vært viktigere enn utdannelse. Dannelse til hva? Til verdensborgerskap. Intet mindre. For ved Fjell skole har hun hatt hele verden i klasserommet. Jeg har selv opplevd, senest for ett år siden på Nansenskolen, hvordan hennes femteklassinger fra Fjell ga oss en visjon om en verden, der det er plass til alle og der vi alle er like mye verdt; en verden der samarbeid og fellesskap har erstattet konkurranse og egoisme. I sin lærergjerning har Unni tatt Halldis Moren Vesaas’ ord fra 1945 på alvor: «Det heiter ikkje: eg - no lenger. Heretter heiter det: vi. Eig du lykka, så er ho ikkje lenger berre di. Alt det som bror din kan ta imot av lykka di, må du gi.»

Dette menneskesynet, dette engasjementet, dette motet og denne lærergjerningen har også gitt Unni mange gaver. En av dem var denne, som hun selv beskriver slik:

«Jeg sitter alene igjen i klasserommet. Tar inn stillheten etter at 50 små ben har løpt ut og hjem. En gjenglemt dorullnisse myser misfornøyd ut i rommet. Et langt og fargerikt ullskjerf ligger på gulvet under Astrids pult – der det alltid ligger noe ved dagens slutt. Stjerner og hvite papirkrystaller henger mer eller mindre vakkert dandert i klasseromsvinduene. Det er juleferie.

Jeg kler på meg og går ut i desemberkulda. Ned til en oversnødd bil. Hutrer fram bilnøkkel og skrape. Da står hun der rett bak meg. Lille Kim. Familiegjenforent for ett år siden. Kom rett fra Vietnam til et land med et umulig språk og bare ukjente barn. Det første skolehalvåret har vært tungt. Ei stum lita jente har sittet i fosterstilling, utilgjengelig for en velment liten lærerberøring. Så står hun plutselig der. Møter blikket mitt. Og uttaler sine første norske ord: «Hvor hus du?»

Takk, lille Kim (som nå er blitt stor jente og studerer ved NTNU) – det var årets julegave!» 7

Fra dypet av mitt hjerte ønsker jeg deg lykke til som pensjonist, Unni – og alt godt for de neste årene. Lov oss at du fortsetter å la din stemme høre, både når det gjelder skole, likestilling, integrering og alle de andre sakene du brenner for.

Du skal vite at den lærergjerningen du har øvd, vil skape ringvirkninger i generasjoner framover. For, som den amerikanske forfatter og filosof Henry Adams et sted skriver: «En lærer påvirker evigheten; hun kan aldri si hvor hennes innflytelse opphører.»

 

Fotnoter:

  1. Kåseri holdt under festkvelden for Unni Helland i Fjell kirke, 13. oktober 2016.
  2. «Evaluering», fra diktsamlingen Såre sinn, Oslo, 1999.
  3. Arbeiderbladet, 20. juni 1970.
  4. Fredrik Wandrup: Jens Bjørneboe. Mannen, myten og kunsten. Oslo, 1984.
  5. Fredrik Wandrup: Jens Bjørneboe. Mannen, myten og kunsten. Oslo, 1984.
  6. Jens Bjørneboe: Læreren og eleven. Veien til fremtiden, bind I. Oslo, 1962.
  7. Inge Eidsvåg: Den gode lærer i liv og diktning. Oslo, 2005.