Med flippflopper i flytsonen

I utkastet til ny Rammeplan for barnehagen videreføres en viktig ting ved den nordiske barnehagetradisjonen: Det uproduktive. Dette stiller store krav til barnehagelærerne.

«Kan jeg gå ut nå?» spør Martin innstendig. Han har nettopp fått lirka tærne under stroppen på flippfloppene, og nå er hele kroppen hans i beredskap for å ta løpeskrittene ut i sola. «Bare løp ut du», sier jeg, og Martin slenger seg ut døra omtrent før han har hørt ordene.

Dette innlegget er også publisert i Første steg nr. 4/2016

Jeg kan telle opp et hundretalls slike dager fra tiden jeg jobbet i barnehagen. Slike dager som egentlig er ganske sjeldne i vårt kjølige land. Slike dager hvor sola står høyt, lufta er en fønvind, føttene er bare og gresset er tørt og silkemykt.

 

En trygg havn

På slike dager fant jeg ofte frem et digert pledd, noen såkalte inne-leker og noen bøker. Jeg la pleddet på plenen, spredte ut leker og bøker, og satte meg ned. Dette ga barna et sted å komme tilbake til. En trygg havn, kaller noen det. På disse dagene opplevde jeg at mange oppsøkte pleddet mitt. Ingen ble der lenge, men de kom innom, lekte litt, fikk lest en bok for seg eller slo bare av en prat.

På noen av disse dagene var jeg alene en stund på utelekeplassen. Det var en liten barnehage, og så snart litt pauseavvikling eller opprydding av måltidet fant sted, kunne man fort finne seg selv alene ute, med en gruppe unger. Det var ingenting uforsvarlig ved dette, men det betydde at en del unger lekte uten direkte tilsyn av ansatte. Og ganske ofte, når jeg ser tilbake på min yrkesutøvelse i barnehagen, har jeg sagt ja når barn har bedt om å få leke nettopp denne typen lek: Lek uten tilsyn eller assistanse av ansatte.

 

Lekende læring

For noen uker siden var jeg på et foredrag med Professor Edward Melhuish. Han er blant dem i Europa som har forsket mest på langtidseffekter av barnehage. Jeg skal ikke gå inn å diskutere hans funn her. I stedet vil jeg bruke funnene hans som et eksempel for å drøfte et etisk anliggende: Er det alltid rett å gjøre det forskningen sier at virker?

Melhuish trekker opp noen kategorier for det han kaller læring gjennom lek (ofte omtalt som «playful learning» på engelsk). Disse er følgende (min oversettelse):

  • Ustrukturert: Lek uten assistanse fra ansatte
  • Barneinitiert lek: Ansatte støtter barnet for et utviklende miljø og sensitiv samhandling
  • Fokusert læring: Ansatte leder lekbaserte eksperiment-aktiviteter
  • Svært strukturert: Voksenstyrte læringsaktiviteter, med lite eller ingen lek

 

Ifølge Melhuish er kategori 2 og 3 sterkt læringsfremmende, mens kategori 1 og 4 i liten grad er læringsfremmende. Her kan man selvsagt ta diskusjon om hva slags type læring som måles i Melhuish sin undersøkelser, men la oss for tankespinnets del ta det han sier som et faktum. Å støtte barn i lek, utvide leken, skape engasjement rundt det som lekes og å inkludere nye lekere, er ferdigheter de fleste barnehagelærere har under huden. Det samme vil jeg si om den type læringsaktivitet som bygger på eksperimentering, nysgjerrighet, undring og engasjement. Prosjekter hvor elementene settes i sving og hvor barne-hagelæreren leder en aktivitet som gir fryd, mestring og stjerner i øynene. Dersom disse kategoriene skulle forsterkes, tror jeg ikke nødvendigvis det handler om å gjøre mer av dette. Heller tror jeg at barnehagelærerne kan styrke dette arbeide ved å dele sin kunnskap med assistentene, og i enda større grad reflektere over de arbeidsmåtene som for mange ligger under huden.

 

Nordisk naivitet?

Melhuish stiller spørsmål ved om den frie, ustrukturerte leken er den mest fremtredende aktiviteten i nordiske barnehager. Altså, det han selv omtaler som den lite læringsfremmende leken. Han stiller spørsmålet, fordi resultatene fra forskningsprosjektet «Blikk for barn» viser at den norske barnehagen scorer helt middels. Da tilsvarende studie ble gjort og de samme resultatene funnet i England, ble det satt inn tiltak som handlet om å styrke kategoriene 2 og 3 i Melhuish skjema. Dette viste seg å ha positiv effekt, og barnehagene scoret bedre ved neste måling. Så er spørsmålet: Dersom dette er mer læringsfremmende for barn, og dersom det kan gi barn bedre muligheter senere i livet, bør vi ikke ta Melhuish sitt råd på alvor? Er det ikke en etisk forpliktelse å gjøre det som virker?

Jeg har tenkt mye på dette siden jeg hørte Melhusih sitt foredrag. Jeg tror kanskje han kan ha rett i at den frie leken til tider har fått være for dominerende i nordiske barnehager. Og da ikke som et bevisst pedagogisk valg, men som en konsekvens av en dårlig planlagt virksomhet. På den andre siden har jeg også sett den frie leken nettopp som et bevisst pedagogisk valg. En mulighet som er gitt barn, fordi det er viktig for barn. I disse tilfellene har barnehagelærerne brukt sitt skjønn og sin fagkompetanse for å legge til rette for slik lek. Selv om ikke denne leken har vært tilsynsført hvert minutt, har barnehagelærerne observert underveis og selvsagt grepet inn dersom leken fungerer undertrykkende. Det er et stort faglig og etisk ansvar å gi rom for den ustrukturerte leken.

 

Verdifullt å ha det gøy

Giert Biesta (2007) hevder at det som virker ikke nødvendigvis virker likevel. Poenget hans er at selv om vi vet at noe virker i produktiv forstand, kan det likevel hende at det vil møte motstand å innføre tiltak som fremmer dette. Denne motstanden oppstår når tiltakene strider mot det som anses som gode verdier i et samfunn. Slik er det på et vis med den ustrukturerte lekens plass i barnehagen. Den karnevalistiske leken med barna i førersetet, som ikke forstyrres av at voksne mennesker vil gi den retning. Tiltak som ville gjort at denne leken forsvant fra barnehagens overflate, er i strid med samfunnets verdier. Behandlingen av Stortingsmelding 19 i vår viste dette. Vi vil fortsatt gi den ustrukturerte leken plass i barnehagen, fordi den har verdi for barnet.

Jeg tror grunnen til at samfunnet ønsker at det uproduktive også skal være en del av barnehagehverdagen, handler om at barna tilbringer så mye tid der. Vi unner helt enkelt ungene å bruke noe av denne tiden på ting som ikke er produktivt. Vi unner slike som Martin å ha muligheten til å plassere føttene i flippfloppene og kaste seg inn i flytsonen, uavhengig av om det er læringsfremmende eller ikke. For i vårt samfunn har vi besluttet at det også har verdi å ha det gøy. Sagt med andre ord: Det å la være å gjøre det som virker, kan også være et etisk valg.

 

 

LITTERATUR:

Biesta, G. (2007) Why «What Works» Won’t work: Evidence-based practice and democratic deficit in educational research. Educational Theory 57(1), 1–22.

Melhuish, E. Reflections from Europe on ECEC Pedagogy in the Nordic Countries: A critical friend’s views on the way forward. Foredrag ved konferansen Pedagogy in Early Childhood Education and Care – Nordic Challenges and Solutions. 22. September 2016.