«Det er vanskelig å snakke om disse temaene uten å tråkke noen på tærne»

I april foreslo Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU) å forby pride-flagging ved offentlige skoler, og forslaget ble vedtatt på KrFs landsmøte. Kort tid etter rykket Utdanningsdirektoratet ut og presiserte at pride-markeringer er tillatt, så lenge de skjer i tråd med skolens verdigrunnlag og læreplanen. Dette er ikke bare en prinsipiell avklaring. Det er en viktig påminnelse: Skolens arbeid med kjønn, seksualitet og mangfold er ikke et ideologisk tillegg, men en del av skolens lovpålagte mandat.

Like fullt kan det oppleves som utfordrende i praksis. Sitatet i overskriften for denne teksten, er hentet fra mitt doktorgradsarbeid der jeg spurte grunnskolelærere om hvordan de opplever det å undervise om kjønn og seksualitet (Skjelstad 2025).

Læreplanverket LK20 inneholder tydelige føringer for arbeidet med identitet, likeverd, normkritikk og mangfold. Kompetansemål knyttet til kjønn og seksualitet finnes i flere fag, som samfunnsfag, KRLE, norsk, naturfag, musikk. I tillegg peker de tverrfaglige temaene på behovet for å styrke elevenes forståelse av seg selv og andre, og utvikle respekt for ulikhet. Med andre ord: Skolen skal jobbe med dette på en systematisk, gjennomtenkt og faglig forankret måte.

Men det skjer langt fra alltid i praksis.

Gjennom arbeidet mitt ved Likestillingssenteret og som tidligere lærerutdanner møter jeg mange lærere som ønsker å gjøre en god jobb. De tar samfunnsmandatet sitt på alvor. Likevel forteller de at de er usikre. Mange kvier seg for å ta opp kjønn og seksualitet i undervisningen, fordi de er redde for å trå feil, støte noen, eller rett og slett ikke vet hvordan de skal gripe det an. Og det er ikke rart.

For virkeligheten er denne: Lærerutdanningen vier ofte lite plass til disse temaene. Det finnes få tilgjengelige undervisningsressurser om tematikken. Fagmiljøene er små, og det finnes lite systematisk etterutdanning. Rammefaktorene i skolen – tidspress, stort ansvar og høye forventninger – gjør det dessuten krevende å sette seg inn i nye felt uten drahjelp. Mange lærere står dermed alene, i et spenningsfelt preget av politisk polarisering og sterke meninger fra elever, foresatte, kolleger og den offentlige diskursen.

Resultatet? Læreplanens ambisjoner blir liggende som papir. Elever går gjennom skoleløpet uten at temaene de har krav på å lære om, faktisk blir tatt opp. Og lærere står i spagat mellom lovkrav, personlig usikkerhet og praktiske hindre.

Derfor stiller vi i Likestillingssenteret et grunnleggende spørsmål: Har lærerne det de trenger for å gjøre jobben sin?

Hvis svaret er nei – og det mener vi det er – da må det komme tiltak på banen.

Skolens arbeid med kjønn og seksualitet handler ikke om å fremme en bestemt ideologi. Det handler om å følge læreplanen. Det handler om å gi elever det de har rett på, og lærere det de har behov for. Det handler om å gjøre skolen til den trygge, inkluderende og reflekterte arenaen opplæringsloven sier den skal være.

Vi skylder lærerne å gi dem kunnskapen, ressursene og støtten de trenger. Og vi skylder elevene at skolen tar dem og deres mangfold på alvor i praksis, ikke bare i teori.

Litteratur

• Skjelstad, Eirik (2025). Challenging the binaries: A queer perspective on Norwegian music education. [Doktorgradsavhandling]. Universitetet i Innlandet. https://hdl.handle.net/11250/3176520