MEST LEST
Bare en kvinne hadde greid det før henne. Nå mener hun rørleggerne må presentere seg for elevene!
Da Elise Thue-Nilsen valgte rørleggerfaget, var hun eneste jente – og ble av et ukeblad kalt «kloakkdama».
Det har vært mye rør i familien til Elise Thue-Nilsen (76) og gode koblinger som har holdt dem sammen. Men det var ingen selvfølge at jenta i huset skulle bli en foregangskvinne som ble lagt merke til over hele landet.
I 1972 prydet Elise Thue-Nilsen hele førstesiden av Norsk Ukeblad. «De kalte henne kloakkdama» var tittelen. Det ble virkelig lagt merke til da Norge fikk sin andre kvinnelige rørlegger, og i Nord-Norge var hun den første. En mer dristig forespørsel kom også fra ukepressen, men den takket hun bestemt nei til. Vi skal se nærmere på dette, men først tilbake til nåtiden.
Elise Thue-Nilsen bor i dag i en romslig leilighet med panoramautsikt over innseilingen til Bodø. Blikket glitrer, omringet av knallblå, runde briller, og den asymmetriske sveisen vitner om at her er det ei kvinne som liker å gå sine egne veier. Hjembyen byr også på rikelig med underholdning for den fotballfrelste, så hun er ofte å se i gult og svart, heiende på sitt kjære Bodø/Glimt. Og hun er sikker på at datteren Nina også gleder seg over kampene, selv om hun ikke kan uttrykke det med ord.
Selv om det nå er mange år siden Elise Thue- Nilsen var i rørleggerbransjen, har den store innsatsen hennes festet seg. I 2024 ble hun tildelt Ingeborg- nettverkets hederspris, som går til kvinner som har utmerket seg i faget. Den henger høyt.
En kjærlighetshistorie
Hele denne rørleggersagaen startet med Elises svenske morfar, Alfred Nilsson. Han var fra Helsingborg og hadde gått i lære i hjemlandet, men det var dårlig med jobber for håndverkere, så han tok turen nordover til Oslo. Som spesialist i varmeanlegg ble han sendt rundt. Svenneprøven tok han i Trondheim, før han fikk jobb på det gamle sykehuset i Bodø.
– I byen var det ingen rørleggerbedrift, så bestefar startet sin egen i 1926. Men jeg var bare tre år da han døde, så jeg husker ham ikke, sier Elise.
Men tilbake til historien, der kjærligheten tok styringen. Alfreds datter dro til Oslo for å gå i kokkelære. Hun bodde hos ei tante, og fikk ei venninne fra Kragerø. Henger du med? Denne venninnen kjente også en gutt fra hjembyen, som gikk i rørleggerlære i hovedstaden, og han ble kjæreste med jenta fra Bodø.
– Så som du ser, traff mamma og pappa hverandre i førkrigstida. De giftet seg i 1946, og fikk hus i Bodø i bryllupsgave, så da var det avgjort hvor de skulle bo, forteller Elise, som er enebarn. Byen var bombet sønder og sammen, og det var mye som skulle bygges opp.
– Pappa fikk jobb hos svigerfaren sin, og jeg ble født i 1949. Da bestefar døde tre år senere, tok pappa over driften av Alfr. Nilsson AS.
Gjennom faren fikk Elise en sterk tilknytning til Kragerø og besteforeldrene der, og hun har fortsatt to byer i sitt hjerte.
De fineste ordene
– Hva skulle du bli da du var liten?
– Lærer i Kragerø. Jeg koste meg alltid der i to måneder om sommeren, og jeg var så glad i bestemoren min. Hun tok meg på fanget og hadde all verdens tid, og jeg husker hun laget enervann og vasket håret mitt så det skulle bli skinnende og fint.
Hjemme i Bodø var Elise som en liten maskot i bedriften, og syntes det var helt naturlig å være der blant rørleggerne og se hva som foregikk.
Én hendelse fra barndommen har festet seg ekstra godt.
– Pappa og jeg var ute og gikk, og han holdt meg i hånda. Da møtte vi en mann som sa: «Det var synd du ikke fikk en gutt.» Pappa svarte: «Jeg vil ikke bytte henne bort mot 1000 gutter!» Det var fine ord å ta med seg, sier Elise.
Barnedrømmen om å bli lærer forsvant, og etter realskolen ble det økonomisk gymnas.
– Da jeg var ferdig med disse tre årene, var jeg skolelei og hadde ikke lyst til å fortsette, men jeg gruet meg veldig til å si det til pappa. 1. mai var vi på fjellet og gikk på ski, og jeg hadde forberedt meg på reaksjonene og samlet mot: «Jeg vil ikke gå mer på skole.» Far snudde seg og svarte med fire ord: «Det er ditt liv.» Så gikk han videre. Mitt neste spørsmål var om han hadde jobb til meg, og det som var ledig, var en skrivemaskindamejobb, forteller Elise.
Ble kloakkdama
Etter å ha vært russ, tok hun kontorjobben, samtidig som hun undersøkte litt.
– Jeg var glad i matte og kunne tenke meg noe teknisk, så jeg festet meg ved VVS-linjen ved Trondheim tekniske skole. Men for å komme inn måtte jeg ha ett års praksis, og tenkte på rørleggerfaget. Far sa ja, og da jeg lurte på når jeg kunne begynne, var svaret «i morra». Han ble så glad, mens mor reagerte motsatt. Hun ville heller at jeg skulle bli kokk, som henne, sier Elisa.
Faren visste at hadde datteren først bestemt seg for noe, ble det sånn.
Elise forsto ingen ting av all oppmerksomheten hun fikk da hun ble den første kvinnen i rørleggerfaget i Nord-Norge, og det hadde vært bare én før henne i hele landet. Hun fikk tilnavnet «kloakkdama», selv om det var noe av det hun drev minst med. Faren var veldig stolt av Elise, men hadde gitt klar beskjed om at hun ikke skulle ha noen fordeler.
– Jeg koste meg og tenker at alle ingeniørene skulle hatt et års praksis ute i faget.
På denne tiden var ingen ting tilpasset kvinner i yrket. Kjeledressene og arbeidshanskene var laget for mannfolk, og du måtte belage deg på å tisse ute i skogen.
Den unge foregangskvinnen håndterte henvendelsene fra aviser og ukeblad, men én var litt spesiell. Kunne hun tenke seg å stille opp til fotografering for et mannfolkblad, der tittelen skulle være «rørlegger i bikini»? Den takket hun nei til.
Etter dette året studerte Elise tre år på VVS- linjen ved Trondheim tekniske skole, der hun også var eneste jente. Og da hun var i sving, tok hun to år med økonomi og administrasjon ved distriktshøgskolen i Bø i Telemark.
– Selv om jeg hadde fått god utdannelse, irriterte det meg at jeg ikke hadde svennebrev, så jeg ringte rundt. I Oslo var det trekning for å komme inn. Den tapte jeg, men fikk plass i Mo i Rana, der Alfred Nilsson AS hadde en avdeling. Der gikk jeg i lære, og pappa ga beskjed om at de skulle kjøre meg hardt under utdannelsen.
På skolen hadde Elise praksis om dagen, mens hun underviste de andre rørleggersvennene i teori på kveldstid.
– Jeg gikk opp til svenneprøven og var stolt av at de små hendene mine hadde klart det de hadde kjempet for.
Rett til topps
Kort tid etter at svennebrevet var undertegnet, sluttet økonomisjefen i familiebedriften.
– Jeg hadde ikke lyst til å nordover igjen ennå, men far hadde hjulpet meg med utdannelsen, så jeg syntes det var rett å gi noe tilbake.
For Elise var det rart å flytte til Bodø etter så mange år borte, og hun steg raskt i gradene. Som 30-åring tok hun over som daglig leder av bedriften, som stadig vokste.
– Pappa stolte på meg, men vi diskuterte mye, og kranglet også bak lukkede dører, men utad sto vi sammen.
Farens to viktigste råd var: Ikke lov noe du ikke kan holde, og vær rettferdig.
– Som leder hjalp det enormt at jeg kunne faget, ellers hadde jeg ikke stolt så mye på meg selv.
Fra bestefarens spede begynnelse vokste firmaet nå til åtte avdelinger spredd over store deler av Nord-Norge, og det ble også utvidet med en grossistdel.
Elise Thue-Nilsen var en vellykket leder, som ble lagt merke til, og hun var også den første kvinnen i styret i Nordlandsbanken, nå DNB, der hun satt i to lange perioder. Senere er det blitt mange verv og andre oppgaver. Rørleggeren har også engasjert seg i Mesterbrevsnemnda, for hun mener det er viktig å sørge for seriøsitet i bransjen.
Aldri følt meg rik
Googler du navnet til Elise, får du raskt opp Bodøs rikeste, tett fulgt av millionsummer. Hun solgte bedriften i 1999, og det var store beløp i omløp.
– Jeg har aldri følt meg rik, og mislikte sterkt at avisene ringte for å få kommentarer da skattemeldingen var klar. Grunnen til at jeg solgte, var at mannen min ble alvorlig syk og vi hadde en multihandikappet datter, så det ble for mye, selv med en fantastisk stab, sier hun.
Etter et hektisk liv var ikke overgangen enkel. Etter at firmaet var solgt, gikk hun helt i kjelleren.
– Det var ingen som var interessert i meg mer, og jeg var lei meg og hadde lyst til å være inne alene og trekke dyna over hodet. Men jeg hadde Nina, og klarte å snu det hele. Du må sørge for å tenke gode tanker og være positiv.
En del penger er gått til å opprette et legat i datterens navn. Der kan lag og foreninger i Bodø og omegn søke om midler til tiltak som vil komme funksjonshemmede til gode, etter at Elise er død.
Fikk hederspris
Jentene har ikke strømmet til rørleggerbransjen, men utviklingen har gått sakte i riktig retning. I 2024 var det 231 kvinnelige rørleggerlærlinger, og dette utgjør 10,9 prosent av alle som har valgt faget. Likevel viser bransjestatistikken at 97 prosent av aktive rørleggere fremdeles er menn.
– Har du noe forslag til hvordan dere skal nå de unge?
– Vi må få komme inn i klassene og presentere yrket vårt.
Elise Thue-Nilsen er ikke glemt som foregangskvinne, og i 2024 fikk hun Ingeborg-nettverkets hederspris. Den deles ut av organisasjon som er for «kvinner i rør».
Elise har sett at det gjør noe med et arbeidsmiljø når det er både kvinner og menn representert. Et sted hun jobbet, hang det bilder av lettkledde kvinner på veggen, men en dag var de borte.
– Jeg hadde ikke sagt noe, men fikk som forklaring at det ikke passet seg når jeg hadde begynt der. Jeg har også gjennom hele karrieren fått positive tilbakemeldinger fra mannlige kolleger og samarbeidspartnere som har satt pris på at jeg som kvinne har andre perspektiver og tanker, sier Elise.
Som pensjonist er hun stadig på farten. Hun møter klassevenninner fra «Syvende piker C» og synger allsang med «Oktøttan», åtte damer som møtes en gang i måneden. Mest tid går det til å være sammen med datteren, Nina, som bor på et sykehjem ikke så langt unna. Og så kler de seg i gult og svart og heier på Bodø/Glimt, sammen med resten av byen. Det har vært mye å juble over de siste årene, og i Kragerø står det fortsatt et hus og venter på besøk.
