Dersom vi skal oppnå ny erkjennelse, er det nødvendig å stille kritiske spørsmål rundt de faste mønstrene, holdningene og handlingene vi ser, eller som vi opplever at vi selv gjør i praksis, skriver artikkelforfatterne. Illustrasjonsfoto: Fotolia.com
Dersom vi skal oppnå ny erkjennelse, er det nødvendig å stille kritiske spørsmål rundt de faste mønstrene, holdningene og handlingene vi ser, eller som vi opplever at vi selv gjør i praksis, skriver artikkelforfatterne. Illustrasjonsfoto: Fotolia.com

– Er det greit å si «vi er bare mennesker» i jobben som barnehagelærer?

Det er viktig å reflektere og vurdere egen praksis for å utvikle gode pedagogiske praksiser i barnehagen, men det er krevende. Hvilke etiske konsekvenser får det om vi konkluderer med at «vi er bare mennesker»?

 

Denne artikkelen er fra Første steg nummer 4 2017

Refleksjon har betydning for utviklingen av gode pedagogiske praksiser i barnehagen. Å stadig vurdere sin egen praksis kan være krevende.

Vi diskuterer bevissthet overfor egen være- og arbeidsmåte i barnehagen. Vi snakker om hvordan vi møter barn, hvor mye vi påvirker hverandre gjennom kropp og tale. Jeg fornemmer en enighet om at refleksjon fører til bevisstgjøring og ny erkjennelse, noe som igjen påvirker hverdagen for barna i barnehagen. Plutselig kommer det fra en av de andre: «Jeg klarer ikke være så bevisst hele tiden jeg, jeg mener, vi er bare mennesker».

 

Det kan være mange grunner til at man kommer med et slikt utsagn. Det kan like gjerne bety, «nå vil jeg ikke diskutere dette mer», som å være et uttrykk for syn på barn, eller egen profesjonsutøvelse. Det å avslutte en pedagogisk samtale med «vi er bare mennesker» reiser noen spørsmål rundt vår profesjonelle forpliktelse som barnehagelærere. Hva betyr det egentlig å være menneske? Er det nok å «bare være menneske» når man utøver sin profesjon som barnehagelærer?

 

Skaper distanse

I en podkast i NRK P2 gjøres følgende refleksjoner:

«Mennesket er altså noe som kontinuerlig blir til. Dagens mennesker er noe annet enn fortidens mennesker. Det kommer hele tiden noe nytt til, en erfaring som fortidens mennesker ikke hadde … Det interessante med mennesket er at det ikke er en kopi; mennesket overgår seg selv. Mennesket fortsetter der fortiden slapp. Mennesket er noe nytt. Enten vi vil det eller ei, får vi impulser som gjør at vi blir noe som aldri har vært før. Mennesket er med andre ord muligheter. Og da blir spørsmålet: Hva gjør vi med våre muligheter?» (NRK P2, 26.06.09)

 

Det å være menneske er altså ikke noe konstant, men handler om å være i bevegelse. Det er et filosofisk og pedagogisk spørsmål, fordi det handler om hvordan mennesker blir handlende og ansvarlige subjekter. Hva betyr det å «bare være menneske» når man arbeider som barnehagelærer? Handler det om refleksjonsarbeidets utfordringer? Kan utsagnet bidra til distanse og fraskrivelse av forpliktelser? Som barnehagelærere har vi etiske forpliktelser i møter med barna, forpliktelser vi ikke kan se bort fra, eller velge når vi vil forholde oss til.

 

Hva sier loven?

Rammeplanen krever at «(…) faglige og etiske problemstillinger skal inngå i vurderingsarbeidet. På denne måten kan personalet lære av egen praksis og bidra til å utvikle barnehagen som pedagogisk virksomhet» (KD 2017, s. 14). Den nye, reviderte rammeplanen er tydelig på krav og forventninger til refleksjon som en del av vurderingsarbeidet i barnehagen. Hvordan kan utsagnet «vi er bare mennesker» forstås opp mot rammeplanens krav til refleksjon?

Talemåter kan skape kulturer, som produserer og reproduserer handlingsmønstre, som igjen kan bli «gyldige» argumenter når vi snakker om endring og refleksjon rundt egen væremåte. Dette får betydning for hvordan barna har det i barnehagen. Vi kan få en praksis hvor bestemte holdninger og handlinger fremstilles som riktige og effektive, mens andre ignoreres og avvises. Vi handler ofte på bakgrunn av etiske vurderinger og skjønn overfor barnehagens mangefasetterte problemstillinger. Dersom vi kan være fornøyde med å ende refleksjoner med et, «vi er bare mennesker», arbeider vi ikke i samsvar med rammeplanens verdigrunnlag.

 

Kraftfull refleksjon eller dyptenkning?

Moxnes (2016) skriver om refleksjon, med særlig fokus på studenter i barnehagelærerutdanningen. Hun viser til at det finnes ulike forståelser av ordet refleksjon. Likevel er det en utbredt oppfatning at man har like forståelser av hva refleksjon er og hva det innebærer å reflektere. Hun viser til Søndenå (2004), som

«(…) trekker en markant skillelinje mellom det hun definerer som dyptenkning, som ensidig fokuserer på handling, og det hun kaller kraftfull refleksjon. Kraftfull refleksjon innebærer å se tilbake på hvordan situasjonen ble vurdert, å se situasjonen fra ulike perspektiver og forstå verdien av å reflektere» (Moxnes, 2016, s. 3).

 

Søndenå (2002) finner at refleksjon innenfor utdanningen fremstår som mer dyptenkning enn kraftfull refleksjon, og at studenter har en tendens til å følge diskursene og tradisjonene de møter i barnehagen, fremfor å utfordre disse, og utvide egen kunnskap. Dersom vi skal oppnå ny erkjennelse, er det nødvendig å stille kritiske spørsmål rundt de faste mønstrene, holdningene og handlingene vi ser, eller som vi opplever at vi selv gjør i praksis. Å bevege seg fra dyptenkning og over til kraftfulle refleksjoner kan smerte. Kan utsagnet være et tegn på resignasjon, at vi stopper opp i en erkjennelse av at «vi er bare menneske»? Eller kan det være et uttrykk for at vi er i bevegelse, at vi «fortsetter der fortiden slapp. Mennesket er noe nytt. Enten vi vil det eller ei, får vi impulser som gjør at vi blir noe som aldri har vært før.» (NRK P2). Er dette et stopp på veien eller er vi ved veis ende? Hvilke handlinger kan følge av disse svarene?

 

Bevissthet og ansvar

Det kan oppleves som utfordrende å jobbe med mennesker fordi vi kan oppdage sider ved oss selv som vi ikke er så stolte av. Schibbye (i Greve et al., 2013, s. 45) skriver: «Det dreier seg om en prosess hvor vi prøver å bli bedre kjent med oss selv, noe som kan være smertefullt og angstskapende, men frigjørende og utviklende (…)». Det kan være krevende og til tider utmattende å stadig være bevisst på hva man sier og gjør. Den konstante vurderingen utfordrer. Likevel har vi et etisk og pedagogisk ansvar som strekker seg lengre enn vår egen væren. Som barnehagelærere har vi ansvar for den Andre (Eidhamar & Leer-Salvesen, 2011, s. 48). Ifølge Levinas (Ibid) er det menneskets styrke å kunne se Den Andre, se den Andres Ansikt, anerkjenne Den Andres ulikhet, og samtidig se at Den Andre ligner på meg. Hva skjer dersom vi ikke ser Den Andres Ansikt? Eller dersom vi forblir konsentrert om vår egen smerte og angst i en prosess hvor vi jobber med å bli kjent med oss selv? Ville vi sagt «vi er bare mennesker» overfor et krenket barn? Ville vi brukt disse ordene til foreldrene? «Nei, vi er bare mennesker, så jeg kan ikke noe for at jeg handlet slik overfor ditt barn».

For Levinas er vi moralske subjekter, og vi kan aldri oppheve vårt ansvar for den Andre. Å gjøre feil er noe vi alle har gjort, men erkjenner vi ansvar for våre feil når vi sier at vi er bare mennesker?

 

Likeverd

I møter mellom barn og voksne vil den voksne alltid være i en maktposisjon og i maktposisjonen ligger det å ivareta likeverdet, ansvaret for den Andre. Vi kan ikke vite hvordan den Andre forstår våre handlinger. Vi kan imidlertid ta ansvar for å handle på måter som kan legge grunnlaget for at et likeverdig møte mellom oss kan finne sted. Anerkjennende møter mellom barn og voksne kan bidra til å øke sannsynligheten for at barnet opplever seg likeverdig og respektert. Anerkjennelse er «(…) grunnleggende for menneskets eksistens, for utvikling av tillit både til oss selv og til andre» (Greve et al., 2013, s. 75).

 

Gi barnet anerkjennelse

For at anerkjennende møter i barnehagen skal finne sted er det er viktig å trekke frem uttalelser som «vi er bare mennesker» fordi de får betydning for hvilke praksiser barn møter i barnehagen. På en arena der de fleste barn oppholder seg mange timer hver eneste dag trenges reflekterte og modige ansatte. Refleksjon krever mye av oss i barnehagen, men aldri at vi nøyer oss med å bare være mennesker.

Jeg er 6 år og har begynt på skolen. Ved et uhell gjesper jeg høyt uten å holde meg for munnen. Læreren min ser det og sier «Takk, nå fikk vi jo se hva du hadde til frokost i dag.» Jeg husker hvordan replikken stakk som en kniv i hjerte mitt, ennå, etter så mange år. Undres på hva hun ville sagt til mine foreldre om hendelsen, at hun bare er et menneske?

 

Litteratur

Eidhamar, L.G. og Leer-Salvesen, P. (2011). Nesten som deg selv. Barn og etikk. 3. utgave, 3. opplag. Kristiansand: Høyskoleforlaget 2008.

Greve, A., Mørreaunet, S., Winger, N. (red.) (2013). Ytringer – Om likeverd, demokrati og relasjonsbygging i barnehagen. Bergen: Fagbokforlaget.

Forskrift om rammeplan for barnehagens

innhold og oppgaver (2017) https://lovdata.no/static/lovtidend/ltavd1/2017/sf-20170424-0487.pdf

Moxnes, A. R. (2016). Refleksjon i barnehagelærerutdanningen. Tidsskrift for Nordisk barnehageforskning, 12.

  

  • Yvonne Helene Huth, barnehagelærer, Oslo og Line Ottesen Bjærke, barnehagelærer, Oslo