Feil prioritering i barnehagesektoren

I 2021 var maksprisen på foreldrebetalingen for en barnehageplass 3.230 i nominelle kroner. I 2023 ble maksprisen redusert til 3000 kroner, før den i august 2024 ble ytterligere redusert til 2000 kroner. Fra august 2025 har Støre-regjeringen senket prisen til 1200 kroner per måned. I de minst sentrale kommunene er maksprisen redusert fra 1500 kroner til 700 kroner per måned, mens barnehage er gratis i Finnmark og Nord-Troms.

Maksprisen er altså kuttet vesentlig de siste årene, og det er et relativt stort politisk ønske om å gjøre barnehage helt fri for foreldrebetaling. Rødt og SV har det inne i sine respektive programmer for perioden 2025–2029. Og i revidert nasjonalbudsjett for 2025 vedtok Stortinget at det skal nedsettes en hurtigarbeidende partssammensatt arbeidsgruppe for å «utrede hvordan innføre gratis barnehageplass for alle barn i Norge».

Intensjonen med dette er god. Men barnehagesektoren står overfor en rekke utfordringer som ikke løses av at foreldrebetalingen forsvinner – snarere tvert imot.

Løser ikke utfordringene i sektoren

Det har i lang tid vært et foreldreopprør i barnehagene. I 2024 engasjerte 23.000 foreldre seg i dette foreldreopprøret, fordi de mener at det er for få ansatte i barnehagene. Hvor reelt dette problemet er, kan diskuteres, men det er hevet over tvil at svært mange barnehageforeldre opplever bemanningen i sektoren som for dårlig.

Sektoren har også utfordringer med å rekruttere ansatte, og ved oppstart i høst manglet det søkere til 40 prosent av plassene på barnehagelærerutdanningene. Beregninger viser at antallet barnehagelærere vil reduseres i årene som kommer. Fra 2035 vil utdanningssystemet produsere færre nye barnehagelærere enn antallet som går av med pensjon, ifølge SSB.

Norske barnehager har dessuten skyhøyt sykefravær. Barnehagesektoren har et sykefravær som ligger nesten dobbelt så høyt som gjennomsnittet for alle næringer. I 2025 har sykefraværet i barnehager vært på 10,3 prosent, noe som er 4,2 prosentpoeng høyere enn snittet for alle næringer, hvor sykefraværet ligger på 6,1 prosent.

Videre er eldretsunamien allerede her, og Norge går inn i en tid med knapphet på kompetent arbeidskraft. Vi blir stadig færre i arbeidsfør alder i forhold til antallet eldre. Antallet pleietrengende eldre øker kraftig. For kommunene medfører dette en stor utfordring, og det i en situasjon hvor det allerede er krevende for en presset kommunesektor å prioritere og gjennomføre lovpålagte oppgaver.

En barnehagesektor fri for foreldrebetaling vil kunne påvirke bemanning, rekruttering og kvalitet i barnehagene. Når barnehagen eventuelt blir gratis for foreldre, kan det føre til økt etterspørsel etter barnehageplasser, noe som igjen vil legge ytterligere press på barnehagebemanningen, samtidig som det kan påvirke attraktiviteten til barnehagen som arbeidsplass. Det kan rett og slett forsterke eksisterende utfordringer med bemanning, rekruttering og sykefravær.

Fjerning av foreldrebetaling fører selvsagt ikke til at barnehage i realiteten blir gratis. Reduksjon i makspris øker de kommunale utgiftene til barnehage, og kommunene må derfor få økte årlige bevilgninger fra staten – herunder deg og meg. Dette er bevilgninger som kunne vært unngått, eller kanskje enda bedre – blitt brukt til å styrke rekrutteringen til, finansieringen av og kvaliteten i barnehagesektoren.

Det er høyst usikkert om en barnehage fri for foreldrebetaling er noe som er formålstjenlig, dersom samfunnet ønsker å bruke ressurser effektivt, og skape gode barnehager for både barn og ansatte.

Negativ fordeling

Gratis barnehage er også negativt ut fra et fordelingshensyn, fordi barnefamilier med lav inntekt allerede får gratis eller billigere barnehageplass gjennom gratis kjernetid, som er en behovsprøvd ordning. Gratis kjernetid innebærer at alle barn mellom to og fem år fra familier med samlet inntekt under en gitt grense har rett til 20 timers gratis opphold i barnehagen per uke. Kunnskapsdepartementet anslår at om lag 13,4 prosent av barn omfattes av denne ordningen.

Når velferdsstatens mange universelle ordninger nå er under så sterkt press, bør heller økt behovsprøving i barnehagesektoren komme høyere på den politiske dagsorden. Gratis barnehage for alle er vridende, fordi det favoriserer mer konsum av godet. Siden det gis til alle, er det også mindre omfordelende enn behovsprøvde ordninger som gratis kjernetid.

Gratis kjernetid i barnehagen blir relativt mye brukt av de som har rett til det. Da er det lite behov for stadige prisreduksjoner for alle barnehagebarn. Denne prisreduksjonen gir lite utbytte for de som allerede har gratis kjernetid. Det gir heller mer til de som tjener godt. I realiteten bidrar slike tiltak til at forskjellene øker, fordi de som har mye, får mer, mens de som har lite, får mindre.

En total fjerning av foreldrebetalingen i barnehagen kan være populært, fordi det er for alle. Men det er ikke sikkert at det øker støtten til velferdsstaten, hvis tjenestene er gratis, men det vi får igjen er lavere kvalitet, for eksempel i form av at nok en turdag blir avlyst fordi barnehagen ikke har råd til å sette inn vikar. Når folk opplever at barnehagesektoren sliter med bemanning, rekruttering og høyt sykefravær, bidrar ikke dette til økt oppslutning om, og skattevilje for, den samme velferdsstaten – snarere tvert imot.

Det kan også tenkes at de ansatte i barnehagene er mer interessert i økt lønn enn at SV sørger for at finanspappaen på Oslos beste vestkant, som leverer ungen fra en subsidiert Tesla, også skal få gratis barnehage.

Det er makspris – ikke gratis barnehage for alle – som sikrer det universelle elementet i barnehage som velferdsgode.

Gratis barnehage for alle er lite annet enn symbolpolitikk. En barnehagesektor med likeverdig tilbud og høy kvalitet, krever helt andre prioriteringer.