Korte videoer
Ledig stilling
Lærerlønna har stått stille – systemet har sviktet
Debatt: – Lærerlønnas stillstand viser ikke nødvendigvis et problem med modellen, men hvordan staten, KS og forbundene har forvaltet den.
«Frontfagsmodellen er ikke problemet – den er en del av løsningen», skriver nestleder i Skolenes landsforbund Buskerud, Njål Vigleik-Grene Johnsen, i Utdanningsnytt 29. oktober. Ironisk nok viser hans kronikk nettopp hva som er problemet: Når forbund og forhandlingspartnere bruker mer energi på å forsvare en modell enn å se på resultatene den faktisk har gitt, bekrefter de hvorfor lærerlønna har stått stille i to tiår.
Polemikk som bekrefter stillstanden
Johnsen fremstiller meg som en kritiker av frontfagsmodellen. Det er en klassisk polemisk manøver: å plassere motparten i en prinsipiell posisjon for så å forsvare prinsippet. Jeg har aldri angrepet modellen. Jeg har dokumentert resultatet – og det er resultatet som er problemet. Når lærernes lønn etter tjue år praktisk talt er unendret, kan ingen bortforklare det som et utslag av «modellen». Da må partene som har forvaltet den, se seg selv i speilet.
Tabellen under viser lønnsutviklingen 2004-2024, basert på SSB tabell 11620 og TBU (2025):
Tallene følger TBU-metodikk og er hentet fra åpne, offisielle kilder. De viser at lærernes reallønn i 2024 ligger omtrent på samme nivå som i 2004. Andre grupper – selv innen KS-området – har hatt betydelig vekst. Dermed har lærerlønna reelt sett sunket i forhold til andre yrker. Når sykepleiere, ingeniører og industriarbeidere har fått mellom 15 og 25 prosent høyere kjøpekraft, betyr «stabilitet» for lærerne i praksis et tap. Solidaritet mellom yrkesgrupper kan ikke bety at én gruppe blir stående stille mens andre rykker fra.
«Opp og ned» – men ingen framgang
Johnsen skriver at lærernes lønnsutvikling «har gått både opp og ned» og at bildet derfor er «mer sammensatt». Det stemmer – men bare på overflaten. Ja, det var en viss realvekst fram til 2010 (+9 %), deretter nesten stillstand (+1,5 %) fram til 2019, og så reallønnsnedgang (−2,4 %) de siste fem årene. Summerer vi hele perioden 2004–2024, står lærernes reallønn praktisk talt på samme nivå som for 20 år siden. Altså: litt opp, litt ned – men ingen framgang. Når en forsvarer må vise til «bølger» for å bortforklare et hav i ro, viser det bare hvor dyp stagnasjonen faktisk er. Å kalle nullvekst «sammensatt» er å forveksle variasjon med framgang.
«Solidaritet» som retorikk
Johnsen skriver at frontfagsmodellen «bygger på solidaritet mellom yrkesgrupper». Men hvor er solidariteten når lærerne har null i reallønnsvekst, mens de fleste andre har hatt 15–25 prosent framgang? Stabilitet er ikke det samme som rettferdighet. Et system som produserer varig ulikhet mellom utdanningsgrupper, er ikke uttrykk for fellesskap – det er et signal om feil prioritering.
Frontfagsmodellen har tjent Norge godt. Den har skapt stabilitet og små lønnsforskjeller. Men den forklarer ikke hvorfor én yrkesgruppe – lærerne – år etter år taper i reallønn mens andre i samme system går frem. Dette er ikke et naturfenomen. Det er et forhandlingsresultat. Og det er her problemet ligger: forbundene og KS har ikke brukt modellen til å sikre lærerne reell lønnsutvikling.
Et samfunn med økende forskjeller
Frontfagsmodellen har tradisjonelt blitt løftet fram som en garanti for små lønnsforskjeller og sosial balanse. Men nyere analyser viser at lønnsforskjellene i Norge faktisk har økt over tid – også innenfor modellens rammer. Ifølge Statistisk sentralbyrås rapport «Monthly earnings and inequality through 25 years» (SSB, 2023) har høyinntektsgrupper hatt vesentlig sterkere lønnsvekst enn lavinntektsgrupper siden slutten av 1990-tallet.
Analysen «Den norske modellen og relativt lønnsnivå» (Samfunnsøkonomisk analyse for Unio, 2021) viser det samme: at forskjellene har økt de siste tiårene, selv om nivået fortsatt er lavt sammenlignet med andre land.
Også nyere forskning fra Institute for Fiscal Studies (IFS, 2022) peker på at arbeidstakere med lav eller middels utdanning taper relativt til dem med høy utdanning. Når samfunnet generelt beveger seg i retning av økte forskjeller, blir lærernes stillstand enda tydeligere. For mens de fleste grupper har hatt en gradvis realvekst, står lærerne igjen som unntaket – en gruppe som ikke bare har stagnert, men falt relativt til både samfunnet og sammenlignbare yrker. Dette viser at frontfagsmodellen ikke automatisk skaper rettferdighet. Den kan dempe ulikhet – men bare dersom partene faktisk bruker rammen til å utjevne, ikke til å bevare stillstand.
Når bortforklaringene blir system
Jeg har aldri bedt om at frontfagsmodellen skrotes. Jeg ber bare om at den brukes til å levere det den lover: rettferdig og bærekraftig lønnsutvikling. Når resultatet etter tjue år er null, og lærernes lønn i realiteten har sunket relativt til andre yrker, er ikke løsningen flere forsvarstaler. Det trengs handling – og ansvar fra alle som sitter ved bordet. For dette handler ikke bare om en forhandlingsrunde, men om selve trepartssamarbeidets balanse. Den norske modellen har vært en styrke for landet – men også en forpliktelse. Når lærerne står på stedet hvil mens andre grupper går frem, viser det at denne balansen har sviktet.
KS har hatt ansvaret for å forvalte lærernes lønn, men har i praksis underprioritert lærerne som yrkesgruppe – til tross for at utdanning er en av samfunnets viktigste investeringer. Fagforbundene har på sin side vist for stor ettergivenhet i møte med kommunenes økonomiske rammer, og for liten bevissthet om egen rolle som lønnsaktør. Når hovedoppdraget – å sikre medlemmene rettferdig lønnsutvikling og arbeidsvilkår – skyves til side for hensynet til «ansvarlighet» i budsjettene, blir resultatet forutsigbart: stagnasjon. Og staten – som tredjepart og garantist for helheten – har stått for langt unna.
Skal trepartssamarbeidet bevare tilliten sin, må alle parter ta ansvar. Staten må på banen – ikke nødvendigvis som arbeidsgiver, men som aktiv part og garantist for at fellesskapets yrker faktisk verdsettes i lønnsdannelsen. Samtidig må forbundene bruke makten og mandatet de har til å kreve endring, ikke bare forhandle innenfor en ramme som åpenbart ikke virker. Bare når staten, KS og forbundene tar et felles ansvar for helheten, kan den norske modellen igjen fungere slik den var ment: å sikre rettferdighet, balanse og bærekraft – også for lærerne.
