I dag fremstår allmennpedagogisk og spesialpedagogisk arbeid i barnehagen som separate områder, ofte med manglende dialog og samarbeid, ifølge artikkelforfatterne, som kommer med forslag til endring. Illustrasjonsfoto: Fotolia.com
I dag fremstår allmennpedagogisk og spesialpedagogisk arbeid i barnehagen som separate områder, ofte med manglende dialog og samarbeid, ifølge artikkelforfatterne, som kommer med forslag til endring. Illustrasjonsfoto: Fotolia.com

Barnehagen bør samarbeide mer med spesialpedagoger

Barnehageansatte bør få mer kunnskap om barn med spesielle behov og samarbeide mer med spesialpedagoger, for å gi barna barnehagetilbudet de har krav på.

Denne artikkelen handler om barnehagelærerens oppgaver, rolle og kompetanse i spesialpedagogisk arbeid i barnehagen. Artikkelen bygger på et notat utarbeidet for ekspertgruppen for barnehagelærerrollen, og kommer med noen anbefalinger om hvordan det spesialpedagogiske arbeidet i barnehagen bør være.

Denne artikkelen har stått på trykk i Første steg nummer 4 2018

 

Tilpasses barnas behov

Barn med særskilte behov har rett til spesialpedagogisk hjelp ifølge barnehagelovens (bhl.) § 19. Barn med særskilte behov kan være barn med individuell rett til spesialpedagogisk hjelp (bhl. § 19a) og barn uten vedtak men som har behov for tilrettelegging.

Spesialpedagogisk hjelp kan være trening og stimulering på spesifikke områder, eller støtte til de som jobber i barnehagen (Udir, 2018a). Tilrettelegging kan være endring av bygg, støtte til utstyr, ekstra bemanning eller opplæring (Udir, 2018b).

Det allmennpedagogiske tilbudet skal tilpasses alle barns behov og forutsetninger, også når barn har behov for ekstra støtte i korte, eller lengre perioder. Barnehagelæreren har ansvar for utviklings- og læringsfremmende aktiviteter som gir alle barn et inkluderende og likeverdig tilbud (Udir., 2017, s. 15 & 40). Foreldresamarbeid skal ivaretas i alt pedagogisk arbeid (bhl. § 1).

 

Samarbeid med PPT

For at barn skal få et tilbud som er til det beste for deres oppvekst og utvikling kreves det et tverrfaglig og tverretatlig samarbeid. For barnehagelærerne er pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) den mest sentrale aktøren å samarbeide med om barn med behov for spesialpedagogisk hjelp. Trenger barnet mer utredning, eller andre tiltak enn barnehagen kan gi innen sitt ordinære tilbud, må barnehagen i samråd med foresatte vurdere å henvise barnet til PPT. Det er PPT som er sakkyndig instans og kan samarbeide med barnehage og foreldrene om det er aktuelt med spesialpedagogiske hjelp (bhl. § 19 c). PPT utarbeider en sakkyndig vurdering (bhl. § 19 d), før kommunen eller fylkeskommunen vedtar eventuell spesialpedagogisk hjelp (bhl. § 19 e).

Det er viktig å samarbeide med PPT for at barnehagen skal kunne legge til rette et pedagogisk tilbud som ivaretar utviklingen til barn med særskilte behov. Dette kan skje ved fastkontaktordning, hvor en av PPT sine rådgivere har faste dager i barnehagen, der rådgiveren støtter ansatte i arbeidet. Barnehagelæreren har en sentral rolle for å ta opp viktige tema med rådgiver, og å organisere disse dagene. I noen tilfeller samarbeider barnehagelærerne med PPT etter at barnet er henvist til utredning for behov for spesialpedagogisk hjelp. I slike sammenhenger krever PPT en formell henvendelse, der barnehagelæreren i samarbeid med foreldrene dokumenterer og begrunner behov for utredning.

 

Individuell opplæringsplan

PPT kan også prøve ut ulike tiltak i samarbeid med barnehagen allerede i bekymringsfasen. (Wendelborg mfl., 2014, s. 174). Det betyr at et formelt vedtak om spesialpedagogisk hjelp utsettes, mens barnehagen jobber for å tilrettelegge for barnet. Her er barnehagelæreren en viktig brikke i samarbeidet, i utvikling av tiltak og i veiledning av personalet. Det er ingen formelle krav om individuell opplæringsplan (IOP) (Udir., 2017, s. 3), men barnehageloven (§ 19 b) sier at det skal gjøres en vurdering av det spesialpedagogiske tilbudet. I over 80 prosent av tilfellene blir den skriftlige oversikten skrevet som en individuell opplæringsplan (IOP) (Wendelborg mfl., 2015, s. 130). Når barn har fått vedtak om spesialpedagogisk hjelp får de spesialpedagogiske ressurser. Det betyr at de får tildelt timer med spesialpedagog og/ eller assistent. Det er viktig at barnehagelærer samarbeider med dem, og kan ta imot veiledning av både spesialpedagog og PPT ved behov.

 

Manglende dialog og samarbeid

Målet med spesialpedagogisk hjelp er at hvert barn får nødvendig støtte til å bidra i et demokratisk fellesskap og utvikle ferdigheter som gjør dem rustet til å møte samfunnet (Åmot & Mørland, 2017). Inkludering handler om å skape en atmosfære som er preget av nær tilknytning og anerkjennelse, og at alle barn opplever samhørighet med andre (Christensen, 2016).

I dag fremstår allmennpedagogisk og spesialpedagogisk arbeid i barnehagen som separate områder, ofte med manglende dialog og samarbeid mellom aktørene (Hillesøy, 2016, s. 4). Det er behov for mer samhandling mellom barnehagen og spesialpedagoger. Barnehagelærerne har en unik rolle og et viktig ansvar i å skape rom for samarbeid mellom alle barnehagens ansatte, og de som har ansvar for spesialpedagogisk tilrettelegging.

Personalets kompetanse og holdninger er viktig for at hverdagslivet i barnehagen skal bli inkluderende (Solli, 2017, s. 61). En undersøkelse om hørselshemmede barn og inkludering viste at nok ressurser og relasjonskunnskap er viktig for at barna skal bli inkludert (Kristoffersen & Simonsen, 2013). Grunnleggende kunnskap og ferdigheter om relasjoner, voksenrollens betydning i barns samspill, lek og utvikling er sentralt både i allmenn- og spesialpedagogikk.

 

Forslag til å styrke spesialpedagogisk arbeid

For å imøtekomme barns rett til inkludering og å bidra til fellesskapet i barnehagen behøver ansatte generalisert kunnskap om spesialpedagogisk arbeid, inkludering og kartlegging og spesiell opplæring i behovene til enkeltbarn. Stat, kommune og barnehageeiere bør legge til rette for kompetanseutvikling. Barnehagens ansatte vil kunne trenge opplæring og veiledning om det å skape et inkluderende barnehagemiljø, om tilrettelegging og om å se barna i sin kontekst. I tillegg trenger de ansatte økt kunnskap om kartlegging, ulike vansker og om hvordan de kan tilpasse hjelpen. Det er viktig at leken er sentral også i det spesialpedagogiske arbeidet. 

Vi vil anbefale at barnehagelærerne får støtte og veiledning fra eksterne veiledere tilknyttet ulike spesialpedagogiske arbeidsoppgaver i barnehagen, at de inviteres til samlingsbaserte kompetansetiltak (gjerne sammen med PPT) og får anledning til å ha samlinger og spesialpedagogisk utviklingsarbeid på egen arbeidsplass. De bør få tilbud om relevante nettstudier. Andre måter å øke kompetansen på er læringsnettverk på tvers av barnehager, eller støtte fra ressurspersoner lokalt, eller via nett. Kompetanseheving må styrkes gjennom vikarordninger, økonomisk støtte og barnehageeierne som motiverer de ansatte. Vi anbefaler at barnehagene får en fast kontaktperson i PPT, at det arrangeres faste møtedager hvor PPT besøker barnehagene og veileder de ansatte. Det bør følge intensiver med å ta mastergrad og doktorgrad om barnehagens spesialpedagogiske arbeid. Det er viktig at barns medvirkning og barneperspektivet får en sentral rolle i det spesialpedagogiske arbeidet i barnehagen.

 

Litteraturliste

Hillesøy, Siv, (2016). Et vanlig barn i en vanlig barnehage? Vilkår for deltakelse i barnefellesskap for de yngste barna med cochleaimplantat i barnehagen. Ph.d. avhandling: Universitetet i Stavanger: 295, Institutt for grunnskolelærerutdanning, idrett og spesialpedagogikk.

Lov om barnehager (barnehageloven). (2016). Hentet 19.3.18: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-06-17-64

Mørland, B., Groven, B., & Hoven, G. (2017). Lek i spesialpedagogisk arbeid. I E. J. Lyngseth & B. Mørland (red.), Tidlig innsats i tidlig barndom (s. 113–133). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Sjursen, K. (2014). Tiltak = lek i barnehagen? Lekens sosiale funksjon. I B. I.B. (red.), Spesialpedagogikk i barnehagen (s. 121–136). Bergen: Fagbokforlaget.

Solli, K.-A. (2017). Inkludering i barnehagen i lys av forskning. I A.-L. Arnesen (red.), Inkludering. Perspektiver i barnehagefaglige praksiser (2 utg., s. 138–160). Oslo: Universitetsforlaget.

Tangen, R. (2012). Tilnærmingsmåter og temaer i spesialpedagogikk – en introduksjon. I E. Befring & R. Tangen (red.), Spesialpedagogikk (s. 17–30): Cappelen Damm Akademisk.

Utdanningsdirektoratet. (2017a). Rammeplan for barnehagen: Forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Hentet fra: https://www.udir.no

Utdanningsdirektoratet. (2018b). PPT og spesialpedagogisk hjelp – rettigheter file:///C:/Users/Ingvild%20%C3%85mot/Downloads/spesialpedagogisk-hjelp---til-deg-som-er-forelder.pdf

Utdanningsdirektoratet. (2018b). Hva kan tilretteleggingen gå ut på? Barnet har krav på et egnet tilrettelagt barnehagetilbud. https://www.udir.no/utdanningslopet/barnehage/ansatte/tilrettelegging-av-barnehagetilbudet-for-barn-med-nedsatt-funksjonsevne/hva-kan-tilretteleggingen-ga-ut-pa/

Wendelborg, C., Caspersen, J., Kittelsaa, A.M., Svendsen, S., Haugset, A. S., Kongsvik, T., & Reiling, R. B. (2015). Barnehagetilbudet til barn med særlige behov. Undersøkelse av tilbudet til barn med særlige behov under opplæringspliktig alder. Trondheim: NTNU samfunnsforskning, Trøndelag Forskning og Utvikling og NIFU.

Åmot, I., & Mørland, B. (2017, 28. august). Barns rett til spesialpedagogisk hjelp i barnehagen, Kronikk. Adresseavisen.

 

  • Ingvild Åmot, førsteamanuensis DMMH og Monica Bjerklund, førstelektor DMMH