Manglende medvirkning ved innføring av verktøy utfordrer både pedagogikk og partssamarbeid

Blant annet i Utdanningsnytt foregår det for tiden en kjærkommen debatt om bruken av CLASS. Jeg skal ikke gi en vurdering av CLASS i dette innlegget, men si noe innføringen av verktøy og metoder i barnehagene. Jeg bruker ordene verktøy, program og metode litt om hverandre – fellesnevner er at de forutsetter at man skal følge deres oppskrift for å oppnå ønsket effekt på pedagogisk arbeid.

Arbeidslivet i Norge er kjennetegnet av trepartssamarbeidet, der tillit og medvirkning står sentralt. Medvirkning er også nedfelt i arbeidsmiljøloven, og i de aktuelle tariffavtalene er det formuleringer som presiserer rett til medvirkning og reell innflytelse i saker som innvirker på arbeidet. 

Medvirkning betyr at de ansatte, eventuelt gjennom tillitsvalgte, skal bli hørt og innspillene vurdert før arbeidsgiver tar en beslutning. Ifølge Arbeidstilsynet betyr det også at informasjonen må komme i god tid. Gode prosesser og reell medvirkning er bra for arbeidsmiljøet og for den enkelte. Vi vet mye om at mennesker fungerer best når de har eierskap til det de skal drive med og når de føler seg hørt, sett og anerkjent og at det har positiv innvirkning på arbeidsmiljøet. Som pedagoger vet vi også at den beste læringen skjer når den er indre motivert, ikke påtvunget utenfra.

Likevel har jeg som tillitsvalgt fått mange tilbakemeldinger om manglende medvirkning når eiere vil innføre en metode i alle deres barnehager. Det samme blir bekreftet i Utdanningsnytt sin serie Barnehagelærer: – Utdanninga mi smuldrer opp fra 2021, Hanne Fehn Dahles doktoravhandling «Butikk eller pedagogikk? : en studie av store private barnehagekjeder i Norge» fra 2020 og i Lisa Laumanns masteroppgave «Kartleggingsverktøyet «Classroom Assessment Scoring System» og dets betydning for barnehagelærerprofesjonen» fra 2024.

For meg er det et stort paradoks at ledere i pedagogiske institusjoner pålegger verktøy uten en forutgående prosess, der pedagoger og andre ansatte deltar. Hva er det som gjør at eiere, ofte representert ved en administrasjon, tror at de vet best hva som er riktig verktøy for de som jobber i barnehagene? Som gjør at de tror at ett pedagogisk verktøy passer for alle? Tror de at ett felles verktøy vil løse utfordringer med ulike lederstiler, kulturer og arbeidsmåter- ofte kalt «kvalitet»? Vet de heller ikke at gode prosesser gir mindre motstand og gjør ansatte mer velvillig innstilt til nye arbeidsmetoder (og annet nytt!)?

Pedagogisk begrunnelse

Valg av verktøy bør være pedagogisk begrunnet og den vurderingen er det pedagogene i samråd med andre ansatte som kan ta. Vi må også gjøre etiske vurderinger av verktøy og metoder- ta gjerne utgangspunkt i Lærerprofesjonens etiske råd sin sjekkliste.

Bruk av verktøy har ofte også implikasjoner for arbeidsmengde, for organisering og for økonomien. Dette er saker som skal tas opp i partssamarbeidet, mellom arbeidsgiver og tillitsvalgte. Det gjelder både på hovedtillitsvalgtnivå og på arbeidsplassnivå. Selv om noe er blitt avgjort på konsernnivå er det viktig å bruke partssamarbeid og medvirkning på arbeidsplassene: Hva får dette å si for oss og hvordan skal vi ta i bruk dette? Hvilke oppgaver skal vi ta bort? Er dette en del av for- og etterarbeid som skal utføres i ubunden tid, er det pedagogisk arbeid med barn eller overtid? Skal det prioriteres ved fravær? Skal den avdelingen med ekstra store utfordringer og en krevende gruppe prioritere dette eller kan de velge det som akkurat de trenger nå? Det er heller ikke gratis å kjøpe verktøy eller å sertifisere ansatte, og økonomi burde den enkelte barnehage selv få prioritere ut fra eget behov og barnas behov, ikke administrasjonens.

Jeg har tro på at å fordype seg i én ting, konsentrere seg om én modell, ett verktøy eller én teori vi selv har vært med på å velge ut, er en god arbeidsmåte – hvis vi også stiller de kritiske spørsmålene, reflekterer i lys av andre teorier og erfaringer, og setter det inn i vår virkelighet. Og vi må plukke ut det viktige og velge bort det vi ikke trenger, og ut fra kunnskap og erfaring sette det sammen til den helhetlige pedagogikken vi jobber etter. Til det trengs det kompetente barnehagelærere og ansatte med vilje og ønske om å utvikle seg, og det trengs god ledelse og tid til fordypning og refleksjon. Uten det vil ingen verktøy fungere. Og jeg vil påstå at med det, vil alle verktøy føre til profesjonsutvikling.

Gode pedagoger har en hel verktøykasse med ulike verktøy og teorier som vi tar frem ved behov og kan bruke når vi trenger det – det hjelper ikke å være sertifisert for bruk av elektrisk skrumaskin hvis vi må åpne et tett sluk!

Gjør CLASS-verktøyet barnehagen bedre?

Rammeplanen først – og nettopp derfor trenger vi profesjonelle verktøy