Helsekonsekvenser av mobbing – menneskene bak mobbetallene

I denne artikkelen vil jeg benytte Roland & Vaalands (2003, s. 8) definisjon av mobbing:

"Med mobbing eller plaging forstår vi psykisk og/eller fysisk vold rettet mot et offer, utført av enkelt personer eller grupper. Mobbing forutsetter et ujevnt styrkeforhold mellom offer og plager, og at episodene gjentas over tid."

Definisjonen inkluderer både direkte mobbing og indirekte mobbing. Direkte mobbing er lett synlig, slik som åpne angrep, slag og spark, og kan være både fysisk og verbal mobbing. Indirekte mobbing er mer skjult, slik som baksnakking, utfrysing og utestenging/avvisning (Olweus, 1992).

Ifølge Roland & Vaaland (2003) må mobbingen ha skjedd et visst antall ganger for at det skal kunne defineres som mobbing, og den må gjentas over et lengre tidsrom. Det skal være asymmetri i styrkeforholdet der mobberen er sterkere enn offeret (fysisk, mentalt eller begge deler). Mobbeofferet betraktes ofte som hjelpeløst og har problemer med å forsvare seg mot den eller de som utøver mobbingen.

Ifølge opplæringsloven § 9A går det fram at: «Alle elevar i grunnskoler og vidaregåande skolar har rett til eit godt fysisk og psykososialt miljø som fremjar helse, trivsel og læring.»

Resultatene fra Elevundersøkelsen 2021 viste at 5,9 prosent av elevene utsettes for mobbing to eller tre ganger i måneden eller oftere (Wendelborg, 2022). I disse 5,9 prosentene inngår elever som er utsatt for direkte mobbing, indirekte mobbing og digital mobbing fra medelever og mobbing fra lærere.

Mobbing er smertefullt for dem det gjelder. Hva kan menneskene som skjuler seg bak disse prosenttallene, ha opplevd? Hvordan har dette preget dem? Med dette som utgangspunkt har jeg til hensikt å løfte fram noen personer bak tallene. Mine funn kan underbygge og gi et utvidet perspektiv på allerede eksisterende forskning om psykiske og fysiske helsekonsekvenser av mobbing. I denne artikkelen tar jeg for meg informantenes egne fortellinger om mobbingen de har vært utsatt for i barne- og ungdomsårene, og hvordan dette fremdeles preger dem som voksne.

Tidligere forskning

Ifølge Idsøe og medarbeidere (2012) kan mobbing få alvorlige konsekvenser for mobbeofrene. Mobbingen får ikke bare konsekvenser umiddelbart, men kan også prege de som har vært utsatt for det, i lang tid etter at mobbingen har funnet sted. Det meste av tidligere forskning om psykiske og fysiske helseplager som følge av mobbing er basert på kvantitative studier. Jeg vil derfor i denne artikkelen støtte meg til både kvantitative tverrsnittsstudier og longitudinelle studier.

Tverrsnittsstudier har vist at mobbeofrene ofte har lav selvoppfatning (Johansen, 2007; Tsaousis, 2016), har depressive tendenser (Johansen, 2007), er deprimerte (Nishina mfl., 2005) og er ensomme (Johansen, 2007; Nishina mfl., 2005). Mobbeofrene har ofte angst (Bru mfl., 2016) og sosial angst (Acquah mfl. 2016), de kan ha selvmordstanker, og noen har gjort selvmordsforsøk som følge av mobbingen (Kim mfl., 2005) – og noen har lyktes. Idsøe og medarbeidere (2012) fant at PTSD-symptomer (posttraumatisk stressyndrom) var høye hos 33,7 prosent av mobbeofrene. Det er også påvist en sammenheng mellom mobbing og spiseforstyrrelser (Haynos mfl., 2016).

Longitudinelle studier viser at mobbeofre i 13-årsalderen har symptomer på angst og depresjon også to år etter at mobbingen har funnet sted (Bond mfl., 2001). I en studie med oppfølging ett år etter første måling rapporterte mobbeofrene om ensomhet, lav selvoppfatning og depresjon (Juvonen mfl., 2000). 

Det er få longitudinelle studier som har fulgt mobbeofre fra de var barn, til de er voksne (Takizawa mfl., 2014). I studien til Takizawa og medarbeidere (2014) hadde mobbeofrene i alderen 23 og 50 år høyere forekomst av depresjon og angstlidelser og var mer suicidale enn jevnaldrende som ikke ble mobbet som barn. Mobbeofrene i denne studien rapporterte også om mer generelle helseplager. Winding og medarbeidere (2020) fulgte mobbeofrene fra barndom til voksen alder. Resultatene viste at de fortsatt hadde depressive tendenser da de var 15 år, 18 år og 28 år.

Psykosomatiske symptomer har ofte ikke blitt sett på i sammenheng med psykiske helseplager som skyldes mobbing (Malt mfl., 2009). Men psykiske og fysiske helseplager har gjensidig påvirkning på hverandre og kan ikke sees uavhengig av hverandre.

Psykosomatiske symptomer (f.eks. svimmelhet, kvalme og tretthet) kan ifølge Malt og medarbeidere (2009) være kroppslige symptomer på psykiske belastninger. En rekke infeksjons- og smertetilstander kan også ha sammenheng med mobbing, samt manglende appetitt, kvalme (Wolke mfl., 2001; Fekkes, 2006) og hodepine (Gini & Pozzoli, 2009). Fekkes (2006) fant i sin forskning at mobbeofrene kunne ha anspent muskulatur og være utmattet, uopplagte og trette.

Longitudinelle studier har vist at mobbeofre ofte har fysiske helseplager (Winding mfl., 2020). Mobbeofrene hadde lav fysisk selvoppfatning, mange fysiske symptomer på at de følte seg dårlige, og mer negativ oppfatning av sin fysiske helse enn de som ikke var blitt mobbet.

Metodisk tilnærming

I studien jeg refererer til i denne artikkelen, benyttet jeg kvalitativ metode. For å kunne si noe om at helseplagene til intervjupersonene har vedvart også flere år etter mobbingen fant sted, har jeg foretatt retrospektive intervju av to informanter som på intervjutidspunktet begge var 50 år. Begge informantene var kvinner, og de kalles her Kajsa og Lea. 

Kajsa er nå 50 år, har hovedfag og jobber i en administrativ stilling ved en høyere utdanningsinstitusjon. Lea er 50 år, har doktorgrad, jobber i høyere utdanning og er 50 prosent ufør. Begge mottar i dag oppfølging fra psykolog for belastningene de har blitt påført som følge av mobbingen på barne- og ungdomsskolen. Tidligere har de jobbet i redusert stilling på grunn av psykiske og fysiske helseplager.

Jeg kom i kontakt med Lea via et Facebook-innlegg der hun skrev at hun var blitt utsatt for mobbing. Lea satte meg i kontakt med Kajsa.

Jeg fulgte Postholms (2010) anbefalinger der jeg før intervjuene startet, var bevisst min egen forforståelse. Samtidig måtte jeg i intervjusituasjonen vise en oppriktig nysgjerrighet og genuin interesse overfor informantenes erfaringer når det gjaldt det de var blitt utsatt for av mobbing i barne- og ungdomsårene, og konsekvensene av de negative hendelsene. Intervjuguiden ble utformet som et temabasert åpent intervju. I forkant av intervjuene hadde jeg kontakt med informantene der jeg fortalte om prosjektet. Begge informantene var villige til å dele sine historier. Varighet på intervjuene var 1 time og 30 minutter. Av hensyn til anonymitet er sitatene skrevet på bokmål.

Jeg benyttet en fenomenologisk tilnærming (Thagaard, 2009) for å forsøke å komme til kjernen i informantenes subjektive opplevelser av hvordan mobbingen hadde foregått, og hvilke helsekonsekvenser den hadde ført med seg. Informantenes historier var så alvorlige at de gjorde sterkt inntrykk på meg som forsker. Samtidig var jeg bevisst på at dette ikke skulle virke inn på min tolkning av datamaterialet.

Retrospektive intervju har noen metodiske utfordringer siden det dreier seg om informanters opplevelser og erfaringer som har skjedd tilbake i tid (Hoyle mfl., 2002). Man må derfor være åpen for at det kan finnes feilkilder der informantenes hukommelse ikke strekker til (jf. recall bias, Raphael, 1987). 

Personer kan ha en tendens til å minnes fortiden gjennom det de har lært og erfart i ettertid. Noen minner glemmes og blir uklare (Sandberg & Vuorinen, 2008), andre minner kan være svært negative og dermed vanskelig å hente fram. De er fortrengt. Likevel kan enkelte hendelser eller begivenheter som har berørt mennesker, bidra til at de huskes som noe spesielt og kan komme til syne gjennom deres senere erfaringer og refleksjoner (Sandler & Guenther, 1985). 

For mine informanter var dette deres negative erfaringer av å ha blitt mobbet og de fysiske og psykiske helsekonsekvensene dette hadde påført dem.

Etikk

Denne studien er i tråd med forskningsetiske retningslinjer og godkjent av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD). Det å innhente sensitiv og sårbar informasjon er både et metodisk og et etisk dilemma. 

I intervjusituasjonen måtte jeg gå varsomt fram og være bevisst på å la informantene styre hva de var villige til å dele av sine negative erfaringer. Dette var noe som i enkelte tilfeller hindret meg i å komme med så mange oppfølgingsspørsmål som jeg egentlig ønsket, fordi de kunne være for belastende for informantene.

Resultater

Kajsa og Lea hadde ulike opplevelser av mobbingen, og den foregikk ulikt for dem på barne- og ungdomsskolen. Det er derfor hensiktsmessig å presentere resultatene for Kajsa og Lea hver for seg.

Kajsa

Innledningsvis fortalte Kajsa at hun sliter med sosial angst og har fått diagnosen PTSD. Hun har tidligere også slitt med depresjoner. På spørsmål om hvordan relasjonen var til medelevene, svarte Kajsa at den var preget av verbal mobbing og startet i 2. klasse (8 år).

Da jeg begynte i 2. klasse, bytta jeg skole, og det var da det begynte. Jeg var den fremmede, den nye. Jeg var litt rar, og jeg var fra X og hadde feil klær. Fra 2. til 4. klasse da var det slike ting det gikk på: «Å, så stygg jakke du har.» Jeg fikk slike slengkommentarer. Jeg kom i puberteten veldig tidlig, så da var det det det gikk på. Jeg ble erta fordi jeg hadde fått pupper, luktet rart og slike ting.

Kajsa fortalte at hun ble utsatt for verbal mobbing og ble hengt ut. Hun ble aldri fysisk mobbet, men den verbale mobbingen var ille. Selv om Kajsa ikke likte å være på skolen, var hun skoleflink. Hun sa: «Jeg hatet å være på skolen, men jeg likte det faglige.» På oppfølgingsspørsmål om hvorvidt det var dager Kajsa ikke ville gå på skolen, svarer hun: «Det var nesten alle dagene, og jeg skulket jo ganske mye.» Jeg spurte om Kajsa hadde skolevegring.

Ja, men jeg utviklet en veldig fin teknikk for å narre mamma til å tro at jeg hadde feber. Hadde termometeret opp i lyspæren oppi lampen, så det gjorde jeg rett som det var for å unngå mobbingen.

Kajsa skulket for å slippe unna mobbingen, og dette kan antas å være tegn på en unngåelsesstrategi. Hun sa: «Jeg turte ikke å være sammen med de andre i skolegården, så jeg hadde en plass bak en rosebusk som jeg brukte å gjemme meg bak i friminuttene.»

De siste årene på barneskolen fikk Kajsa noen venninner på skolen som selv ble mobbet. Hun kaller dem «utstøttgruppa». De møttes ofte i helgene, de overnattet hos hverandre, og hun fortalte at de bakte et berg av boller og spiste. Hun sa:

Jeg hadde dem, og det var kjempefint i utgangspunktet, bortsett fra at vi alle sammen pådro oss spiseforstyrrelser. Noen spiste og spydde og hadde anoreksitendenser.

Kajsa slanket seg, og på spørsmål om hvorvidt hun selv også hadde anoreksitendenser, svarte hun:

Jeg vet ikke helt om jeg vil kalle det for noe spesielt. Jeg var overvektig i utgangspunktet, så jeg var ikke et beinrangel, men jeg gikk ned 20 kilo i løpet av et år.

Å gå ned 20 kilo for en ungdom er mye, og dette gjorde Kajsa bevisst for å bli tynnere. Hun sier: «Jeg var blant annet mobbet for at jeg var overvektig.»

Ungdomsskolen var den verste perioden for Kajsa, og som sitatene nedenfor viser, ble hun nå i tillegg til å bli utsatt for verbal mobbing, også aktivt ekskludert:

Den verste perioden kom på ungdomsskolen. De negative kommentarene fortsatte, men det var en utestenging. Da var jeg ikke med på noe sosialt. Hvis jeg skulle være med på gruppearbeid, så var det: «Åhhh gud, må vi ha med henne!» Jeg var ikke invitert på noen fester, og var ikke invitert på bursdager lenger.

På 7. klassetrinn (første år på ungdomsskolen) fikk Kajsa erfare at venninnene fra «utstøttgruppa» også ekskluderte henne. Dette var fordi det ikke ville bli godkjent av de kule jentene på ungdomsskolen at de var sammen med Kajsa. De syntes hun var «helt håpløs». Hun fortalte:

Jeg synes det var helt krise å begynne på ungdomsskolen for det var så mye folk, og det var skummelt ute i friminuttene. Det synes jeg var skremmende. Da fulgte jeg etter dem. Jeg snakket, men de snakket ikke så mye til meg, og det reflekterte jeg egentlig ikke over da. Jeg husker spesielt at det var en dag hvor vi var ute i friminuttet hvor jeg diltet etter dem, så begynte de å springe. Jeg likte jo ikke å springe. De begynte å springe rundt skolen, og jeg tenkte «Hvorfor skal vi springe?» – før jeg skjønte at de springer jo vekk fra meg. Det var fælt. Det var vondt. Etter den episoden sluttet jeg å spørre folk om de ville være sammen med meg. Det sliter jeg med i dag også. Jeg har vanskelig for å tro at folk egentlig vil være sammen med meg. De vil jo bare springe sin vei.

Det var ikke bare mobbingen som endret seg. Etter denne hendelsen endret Kajsa atferd og trakk seg samtidig unna både faglig og sosialt. Hun var ikke bare sjenert, men fortalte at hun ble en innadvendt jente på 13 år: «Jeg rakk ikke opp hånda. Jeg visste jo svaret, og jeg leverte skriftlig arbeid og slike ting. Hvis de spurte meg, svarte jeg, men jeg sa ikke noe frivillig i timene.» Nå på ungdomsskolen ble hun også avvist av venninnene hun hadde fått de siste årene på barneskolen («utstøttgruppa»), og hadde heller ingen andre vennskapsrelasjoner på ungdomsskolen. Hun fortalte:

På ungdomsskolen hadde jeg en trapp jeg brukte å sitte på, som var litt langt unna skolegården. Jeg brukte å sitte der å lære meg Shakespeare. Så rar var jeg i 7. klasse. Jeg satt langt unna folk, men det var ikke sånn gjemt, så de må de jo ha sett det. […] Lesingen ble brukt som en overlevelsesstrategi.

Som det går fram av sitatet over, satt Kajsa alene i friminuttene på en trapp i skolegården, og hun brukte lesingen som en overlevelsesstrategi for å holde ut.

Lea

På spørsmål om hvordan Lea opplever sine relasjoner til medelevene, går det fram av sitatet nedenfor at relasjonene ikke var gode på barne- og ungdomsskolen:

Det var vanskelig egentlig hele tida. Jeg var nok en veldig stille unge. Sjenert, men skoleflink. Jeg rakk opp hånda mye, men sa ikke noe til medelevene, og sa ikke noe i andre sammenhenger. I 3.–4. klasse var da at det eskalerte på en måte, for i starten var det mest utestenging, men etter hvert begynte det å bli mer fysisk. Jeg var nok hele tiden litt utenfor fordi jeg hadde litt andre interesser enn de andre ungene.

Lea var en stille og skoleflink jente. Hun klarte seg godt faglig og hadde litt andre interesser enn de andre elevene. Som vist i sitatet over, startet det med utestenging, men i 11-årsalderen begynte de å følge etter Lea, og hun ble også utsatt for fysisk mobbing. Hun forteller om en av episodene:

Det startet med at de forfulgte meg, men etter hvert så ble det grovere ting. […] Det var særlig Anders. […] Det er et av de verste minnene mine. Anders og flere i klassen min kom, og de skulle tenne på klærne mine. Det var ideen. […] Anders tok jakken min, så stod han der med lighteren. Jeg følte meg fanga i den situasjonen, for de holdt meg jo, så tok de jakken. Det er en av de episodene som jeg sliter mest med. […] Jeg var livredd, men til syvende og sist så slapp de meg. Jeg fikk et brennmerke på jakken, men det var ikke så veldig synlig, og jeg følte meg egentlig litt svak for at jeg var blitt så redd i denne situasjonen. De slapp meg, for de så at jeg var livredd. De lo av meg, og jeg følte meg ydmyket og følte at jeg ikke burde ha blitt redd fordi at det skjedde jo ingen ting sett med mine øyne – da tenker jeg som en 11-åring. Mobbingen hadde jo pågått en stund da. Jeg fortalte ikke foreldrene mine dette her.

Som det går fram av sitatet over, er dette utvilsomt en traumatisk opplevelse og et grovt overgrep. Lea forteller at mange stod rundt og så på. En del av guttene egget hverandre opp. Hendelsen skjedde i skolegården, og hun sier undrende: «Det var i skolegården, og jeg mener det burde vært mange muligheter for lærerne til å se, men det var ingen som så eller hørte noen ting. Det var rett etter skolen.» I dag lurer Lea på hvorfor hun ikke fortalte det til foreldrene sine. Hun tror det var for at hun ikke hadde noen synlige bevis, fordi de ikke klarte å tenne på jakken hennes. Det ble bare et lite brennmerke. Min tolkning er at hun i tillegg til å være livredd, som hun sier, fortrengte den traumatiske hendelsen. Den har imidlertid satt sine spor, og Lea kan i dag, 40 år etter den negative hendelsen, få svært ubehagelige reaksjoner når hun ser en lighter.

Det er ikke bare denne hendelsen som bringer fram vonde minner. I den grad det lar seg gjøre, unngår Lea som 50-åring offentlige toaletter. Som vist i sitatet under hadde Lea det ille på skolen når hun benyttet toalettet, og ble utsatt for verbal mobbing.

Jeg var ganske redd for å være på toalettene, og jeg hadde flere episoder der nede som var ganske nedverdigende. Det var jentene, de var aldri fysiske. De kom inn på do og sa det, bare fordi jeg hadde kort hår, at gutter fikk ikke komme her på toalettet. […] De sa også stygge ting om meg når jeg var inne på avlukket. De snakket stygt om meg hele tiden slik at jeg skulle høre.

Disse hendelsene på toalettene skjedde ofte, og Lea ble etter hvert så redd for å bruke toalettene på skolen at hun tisset seg ut. Hun sier:

Jeg ble jo etter hvert så redd for å gå på do at jeg tisset på meg en gang da jeg var 11 år. For det starta ganske tidlig. Hva får en unge til å tisse på seg på skolen? Jeg var bare et barn. Jeg har snakket med psykologen om at jeg alltid har hatt et dårlig forhold til offentlige toaletter på grunn av dette i etterkant.

Som vist i sitatet over fører disse toalettsituasjonene til gjentatte negative opplevelser, noe som Lea også sliter med i voksen alder. Når hun nå går i behandling hos psykolog, blir også dette temaet tatt opp.

Ifra 6. klasse forteller Lea at hennes frykt eskalerer, for hun begynte å bli forfulgt og mobbet på vei hjem fra skolen. Hun forteller: «Da jeg gikk i sjette klasse, så ble jeg ble enda reddere. De fulgte etter meg ganske ofte på vei hjem fra skolen, de gjorde ingenting, men de fulgte etter meg og ropte stygge ting.

Lea hadde to venninner, Tine og Berit, som var tre år yngre enn henne, og de var døtrene til venner av foreldrene hennes. Hun forteller om en mobbeepisode:

Jeg gikk sammen med Tine, som er tre år yngre, så hun må ha gått i tredje klasse. Gutta boys kom igjen samla. En plass på brua, en firkant som går litt ut på brua, der havnet vi inni den med gutta rundt oss. De dyttet meg, og de dyttet så hardt at jeg ramlet inn i Tine. Hun slo hodet sitt inn i gjerdet og fikk hjernerystelse. Jeg gjorde jo ikke det, men da var foreldrene hennes veldig sure på meg. De skjønte at det hadde vært noen slemme gutter, for det klarte Tine å formidle. Men jeg hadde vært der, og jeg var stor.

Dette var ikke en enkeltstående hendelse. Lea beskriver at disse guttene kom igjen, og hun har tidligere beskrevet at hun ofte ble forfulgt av dem hjem fra skolen. Da Lea begynte på ungdomsskolen, fortsatte mobbingen. Hun hadde det vanskelig, men stengte det inni seg, som hun sier:

Jeg ble veldig sånn at da stengte jeg all ting inne. Det er jo en klassisk strategi. Det var slik at jeg bestemte meg for at jeg er mye bedre enn de ungdommene der. Jeg skal ikke bry meg, men det gjorde jeg jo. Jeg stengte det nede. Det emosjonelle. Låste det inne. Jeg sa til meg selv at jeg skal fikse skolen, det faglige.

Som vist var mobbingen smertefull, men som skoleflink fokuserte Lea på det faglige for å overleve. Likevel bekrefter hun at mobbingen gjorde noe med henne. Jeg tolker dette som en unngåelsesstrategi, selv om Lea ikke benytter dette begrepet selv. Hun holdt inni seg det emosjonelle, og som jeg kommer tilbake til, så ga dette seg utslag i voksen alder.

På ungdomsskolen ble Lea flyttet til en annen klasse. Dette forklarer hun med at lærerne «syntes nok at det var litt mobbing. De skjønte at jeg var utestengt på et vis». Men mobbingen fortsatte i ny klasse på ungdomsskolen, og hun forteller:

De mobbet meg, men aldri fysisk. […] Jeg fikk ikke være med på ting, og de sa stygge ting om meg. De hengte jakken min oppå andre sine for å være ekle med andre. Det høres kanskje veldig rart ut, men det var faktisk veldig sårende. […] Kanskje en av de tingene jeg husker sterkest, var at jeg ikke fikk være med på det de snakka om. Jeg snakket ikke med noen i friminuttet. Utestenging.

Tine og Berit gikk fortsatt på barneskolen, og Lea sier hun var ensom og ikke hadde noen jevnaldrende venner. Hun forteller:

De var veldig mye yngre enn meg, slik at når jeg gikk på ungdomsskolen, gikk ikke Tine og Berit på ungdomsskolen. Jeg var mer moden, også fysisk, og jeg lekte barnslige leker. Det var det nettverket som jeg hadde. […] Jeg var vel ensom.

Lea spilte fiolin og sang i kor på fritiden, noe hun sier at hun var dårlig til. Dette var ikke av egen interesse, men hun gjorde det fordi venninnene Tine og Berit holdt på med det på fritiden. Som Lea forteller, var hun ensom både på skolen og på fritiden. I intervjuet kommer vi inn på at psykisk og fysisk helse ikke kan sees uavhengig av hverandre, og Lea forteller at hun har helseplager. Hun sier:

I den senere tid har jeg slitt veldig mye med kroppen, men jeg tror kanskje det handla om at jeg putta det så veldig, veldig sterkt ned. Det slo tilbake da jeg var mye eldre. Altså som ungdom klarte jeg meg på et vis. Magevondt hadde jeg noe av – men det verste var jo likevel at jeg var mest redd, da. […] Jeg var redd, men jeg skjønte egentlig ikke at det var angst. Det skjønte jeg da jeg ble voksen.

Som det går fram av sitatet, hadde Lea magesmerter og har i voksen alder skjønt at hun også hadde angst som barn og ungdom, men hun fortrengte helsekonsekvensene av mobbingen. Hun sier:

Nå har jeg ganske mange psykiske problemer, og de kom litt gradvis. Gjennom hele videregående fornekta jeg det på en måte. Jeg visste hele tiden at det var der, men jeg skulle komme meg videre, og jeg var bedre enn dem. Jeg klarte å holde meg gående fordi jeg hele tiden jobbet med skolen. Jeg tror også jeg hadde en strategi, for hver gang jeg begynte å tenke på noe negativt, så: «nei, nei, nå må du konsentrere deg om skolen.» Skolen ble en slags vei ut av det, og jeg fikk jo veldig gode karakterer.

Dette kan tyde på at Lea benyttet skolearbeid som en unngåelsesstrategi, der hun jobbet med skole- fagene når de negative tankene kom. Etter hvert ble dette ikke lenger en strategi hun mestret, og hun fikk dårligere psykisk og fysisk helse.

Da jeg begynte å studere, begynte jeg å slite med helsa på mange rare måter som jeg etterpå har tenkt har vært psykisk. […] Jeg hadde magesmerter og begynte å spise for mye, og jeg gikk opp i vekt. Jeg var tynn som barn og ungdom, og så la jeg på meg, og det var nok fordi at jeg trøstespiste.

Lea trøstespiste og pådro seg da også mageproblemer. Hun har som voksen vært hos ulike psykologer som hun forteller stilte diagnosene: «De sa depresjon. […] Så var det snakk om sosial angst.»

Som vist i sitatene over, sliter Lea i voksen alder som følge av mobbingen som hun ble utsatt for gjennom hele barne- og ungdomsskolen. Hun sliter fysisk (magesmerter) og har slitt med depresjon og sosial angst om lag 43 år etter at mobbingen startet.

Drøfting

Ifølge Samivalli & Peets (2009) er det å bli utsatt for mobbing en av de mest stressbelastende opplevelsene et barn kan ha i oppveksten. Innledningsvis viste jeg til resultatene fra Elevundersøkelsen 2021 hvor 5,9 prosent av elevene rapporterte at de var utsatt for mobbing (Wendelborg, 2022). Prosentandelen av mobbeofre kan imidlertid være høyere. Dette er fordi Elevundersøkelsen gjennomføres på 7. trinn, 10. trinn og vg1, mens skolene selv velger om de vil gjennomføre den på flere trinn. De kan da invitere elever fra 5. trinn til og med vg3, men det er frivillig for elevene om de vil svare. Elevundersøkelsene gir heller ingen beskrivelse av hvilke negative hendelser mobbeofrene er utsatt for, eller konsekvensene mobbingen har for de som utsettes for den.

Intervjuene med Lea og Kajsa gjenspeiler en skolehverdag med frykt for omgivelsene. De opplevde gjennom barne- og ungdomsskolen å bli mobbet, og de ble verken møtt med anerkjennelse eller respekt fra medelevene på skolen. Jeg har i denne artikkelen vist hva mine informanter har vært utsatt for av mobbing i barne- og ungdomsskolen. De ble utsatt for ulike typer mobbing, og deres ulike fortellinger er belyst for å løfte fram mennesker bak mobbetallene.

Lea ble utsatt for direkte mobbing, indirekte mobbing og fysisk mobbing på barneskolen, og direkte mobbing og indirekte mobbing på ungdomsskolen. Kajsa ble utsatt for verbal mobbing på barneskolen og i tillegg indirekte mobbing på ungdomsskolen. Begge informantene beskriver seg som stille og sjenerte, men skoleflinke. De var som nevnt begge utsatt for indirekte mobbing. Dette er i samsvar med tidligere forskning hvor innadvendte elever ofte utsettes for indirekte mobbing av jevnaldrende (Boivin & Hymel, 1997). Dette har satt sine spor for Lea og Kajsa, også langt opp i voksen alder.

Lea har slitt med depresjon og sosial angst. Hun forteller at hun nok hadde angst som barn, men hun skjønte det ikke før hun ble voksen. Dette går tydelig fram av sitatet der hun sier: «Jeg var redd, men skjønte egentlig ikke at det var angst. Det har jeg skjønt da jeg ble voksen.» Dette er i samsvar med tidligere forskning som har funnet at det er sammenheng mellom angst og mobbing (Bru mfl., 2016; Takizawa mfl., 2015). Ifølge Lund & Helgeland (2020) kan angst oppstå når opplevelsen av tilhørigheten til fellesskapet trues. Indirekte mobbing kan gi følelse av å miste sin verdighet, å ikke bli sett, meningsløshet og å bli misforstått, og i tillegg magesmerter.

Kajsa har hatt depresjoner, sliter med sosial angst og har PTSD. Langvarig mobbing kan føre til frykt for bestemte situasjoner, områder og presjoner. Mobbeofferet kan utvikle generell og sosial angst i og med at mobbingen foregår i sosiale situasjoner (Midthassel mfl., 2011). Dette kan ligge til grunn for at Kajsa trakk seg tilbake fra sosialt samspill på ungdomsskolen etter at de venninnene hun hadde hatt de siste årene på barneskolen, ekskluderte henne. Kajsa sluttet da å spørre om noen ville være sammen med henne, og det kan være i frykt for å bli avvist. Med andre ord kan det være både en beskyttelsesmekanisme for ytterlig avvisning og de negative følelsene som følger med, og en unngåelsesstrategi.

I friminuttene på barneskolen gjemte Kajsa seg bak en rosebusk, og på ungdomsskolen satt hun i en trapp i skolegården og leste. Dette er i samsvar med det Rubin og medarbeiderne (1993) fant i sin forskning, der de påpeker at tilbaketrekning kan være av frykt for å bli avvist, samt å unngå de ubehagelige opplevelsene som er forbundet med ekskludering fra jevnaldergruppen. Lea forteller ikke direkte om at hun trakk seg tilbake fra jevnaldergruppen, men det går klart fram at hun også ble avvist, og hun forteller at hun ikke snakket med noen medelever.

Det å være utsatt for indirekte mobbing og samtidig unngå sosialt samspill med jevnaldrende kan føre til konsekvenser også på andre områder. Når elever blir avvist av jevnaldrende, eller trekker seg unna det sosiale miljøet, kan dette redusere muligheten for sosial læring (Rubin mfl., 1990). Barn oppnår sosial bevissthet og lærer sosiale ferdigheter gjennom sine vennskapsrelasjoner. Avvisning fra jevnaldrende og det å ikke ha venner i jevnaldergruppen kan ifølge Asher & Parker (1989) føre til at en går glipp av viktige kontekster der sosial og emosjonell utvikling finner sted. Eleven kommer med andre ord inn i en ond sirkel hvor det ene forsterker det andre. Dette kan gjøre det enda vanskeligere å bryte mønsteret (Asher & Parker, 1989).

Lea opplevde indirekte mobbing fra 2. klasse og Kajsa fra 7. klasse, og de har med seg svært mange negative erfaringer. De opplevde begge å bli avvist over et lengre tidsrom. Dette kan ha gjort dem ekstra sårbare. Elever med innadvendt atferd kan reagere med å internalisere sine reaksjoner på mobbingen. Her er det sannsynlig at tidligere erfaringer fra samspill med jevnaldrende kan være forklaringen på hvorfor de trakk seg unna sosialt samspill med jevnaldrende. Dette kom klart fram hos Kajsa, som fortalte at hun etter ekskludering fra «utstøttgruppa» sluttet å spørre om noen ville være sammen med henne. Hun fortalte at hun fortsatt sliter med dette i voksen alder fordi «de løper jo bare sin vei». Lea forteller at hun ikke snakket med noen bortsatt fra i faglige aktiviteter i timene.

Ifølge Olsson (2006) etableres mye av grunnlaget for framtidig selvoppfatning og personlighetsutvikling i ungdommen, og relasjonene med jevnaldrende betraktes som særdeles viktige. Manglende relasjoner med jevnaldrende kan dermed føre til ensomhet (Margalit, 1994). Ensomhet er spesielt utbredt i ungdomsårene (Brage, Meredith & Woodward, 1993). Dette kan blant annet forklares med ungdommenes søken etter identitet og frigjøringsprosessen fra foreldre og familien (Margalit, 1994). Lea oppgir at hun var ensom, men hun hadde to venninner som var tre år yngre enn henne. Dette er i samsvar med Olweus (1992), som hevder at mobbeofrene ofte kan ha vennskapsrelasjoner med yngre elever (Olweus, 1992). Lea forteller at de lekte barnslige leker, og at det var det nettverket hun hadde. Her kan det stilles spørsmål ved kvaliteten på vennskapsrelasjonene, uten at Lea sier noe direkte om dette.

Forskning har vist at elevers opplevelse av tilhørighet har positiv innvirkning på deres faglige aktiviteter (Goodenow, 1993), mens det er en sammenheng mellom mobbing og dårlige skoleprestasjoner (Juvonen mfl., 2010). Et overraskende funn fra min studie er at både Lea og Kajsa var skoleflinke, og dette til tross for både varigheten og omfanget av mobbingen de var utsatt for, samt helsekonsekvensene av mobbingen. Kajsa uttrykker at hun likte det faglige, men hatet å være på skolen. Hun har som nevnt PTSD, og ifølge Bru og medarbeidere (2019) kan minner fra tidligere traumer være plagsomme og ha negativ innvirkning på motivasjonen.

Resultatene mine kan imidlertid tyde på at Lea og Kajsa har benyttet faglige aktiviteter, som de jo mestret, som en flukt og unngåelsesstrategi for å holde unna de negative tankene og følelsene som var forbundet med mobbingen. Dette kommer tydelig fram i sitatene hvor Lea uttrykker: «Jeg ble veldig sånn at da stengte jeg all ting inne. […] Jeg sa til meg selv at jeg skal fikse skolen». Når de negative tankene kom, fokuserte Lea på skolearbeidet og sa til seg selv: «Nei, nei, nå må du konsentrere deg om skolen». Dette gjaldt også for Kajsa, som sa: «Lesingen, det ble brukt som en overlevelsesstrategi.»

I tillegg til å benytte faglige aktiviteter som en unngåelsesstrategi skulket Kajsa ofte skolen. Dette er i samsvar med Juvonen og medarbeiderne (2010), som hevder at mobbeofrene ofte skulker skolen i frykt for egen sikkerhet. Vedvarende unngåelsesatferd kan være et resultat av påtrengende minner som aktiverer traumatiske hendelser. Ofrene vil ikke snakke om dem, eller så unngår de steder, aktiviteter og minner som er forbundet med de negative hendelsene (Idsøe mfl., 2012). Dette kan være en av flere forklaringer på hvorfor Lea ikke fortalte foreldre sine eller lærerne om den grusomme mobbeepisoden der de skulle tenne på jakken hennes.

I samsvar med forskningen til Haynos og medarbeiderne (2016) ga Kajsa uttrykk for at hun hadde spiseforstyrrelser og gikk ned 20 kilo. Lea sa ikke direkte noe om spiseforstyrrelser, men det kan tolkes som at hun også hadde et usunt forhold til mat, i og med at hun fortalte at hun trøstespiste og gikk opp i vekt.

Dersom elever opplever utmattende belastninger over tid, kan dette ifølge Olsson (2006) oftere føre til depresjon enn ved enkeltstående hendelser. Det å være utsatt for mobbing over tid er utvilsomt en utmattende byrde å bære på. Harrington og medarbeidere (1993) påpeker at for barn og ungdom som har vært deprimerte, kan risikoen for at depresjon også inntreffer i voksen alder, firedobles. Dette er sannsynligvis tilfelle for både Lea og Kajsa, som begge har slitt med depresjoner som voksne. Det er derfor særdeles viktig å være oppmerksomme på elever som er utsatt for mobbing, for de har en svært vanskelig hverdag (Johansen, 2015). Det kan, ifølge Olson (2006), være lettere å være opptatt av de voksnes arbeidsmiljø enn arbeidsmiljøet til elevene. Dersom elevene ikke opplever sitt arbeidsmiljø som tilfredsstillende, må de likevel møte på skolen hver dag. De har ikke samme mulighet til å sykemelde seg som yrkesaktive har (Johansen, 2015).

Ifølge Idsøe og medarbeidere (2012) vil mobbing som strekker seg over lang tid, som i Kajsa og Leas tilfelle, i stor grad medføre lidelser som sosial angst og psykosomatiske lidelser – ikke bare rett etter at mobbingen har funnet sted, men også i årevis framover. Begge mine informanter fortalte om helsekonsekvenser av mobbingen de hadde vært utsatt for på barne- og ungdomsskolen, 43 år etter at det hadde startet, nå da de begge var 50 år.

Elevundersøkelsene angir prosentvis hvor stor andel av elevene som opplever mobbing. Dette er viktig informasjon, men det er helt essensielt at mobbeofrene følges opp i ettertid. Som min studie har vist, kan mobbing i barne- og ungdomsskolen gjøre vondt og gi helseplager også svært lenge etter at mobbingen har funnet sted.

Kristel Bye Johansen er dr.polit. i pedagogikk og dosent i spesialpedagogikk ved Institutt for lærerutdanning (NTNU). Hun underviser innenfor flere fagområder og driver klasseromsforskning. Et pågående prosjekt ser på hvordan elever med sosiale og emosjonelle utfordringer opplever skolen faglig og sosialt, og andre prosjekter er rettet mot helsekonsekvenser av mobbing.

Denne artikkelen ble første gang publisert i papirutgaven av tidsskriftet Spesialpedagogikk nr. 3, 2023. Hvis du vil lese flere artikler eller abonnere på tidsskriftet Spesialpedagogikk: Klikk her: 

På denne nettsiden får du også tilgang til Spesialpedagogikks arkiv med tidligere publiserte utgaver og forfatterveiledningen vår – hvis du ønsker å skrive noe selv.

Referanser

Asher, S R. & Parker, J.G. (1989). Significance of Peer Relationship Problems in Childhood. I: B.H. Schneider, G. Attili, J. Nadel (Red.) & R.P. Weissberg, Social competence in developmental perspective. s. 5–23. Dordrecht: Kluwer Academic Publishers.

Acquah, E.O., Topalli, P.-Z., Wilson, M.L., Juntilla, N. & Niemi, P.M. (2016). Adolescent loneliness and social anxiety as a predictor of bullying victimisation. International Journal of Adolecense and Youth, 21(3), s. 320–331. https://doi.org/10.1080/02673843.2015.1083449

Boivin, M. & Hymel, S. (1997). Peer Experiences and Social Self-Perceptions: A Sequential Model. Developmental Psychology, s. 135–145. https://doi.org/10.1037/0012-649.33.1.135

Bond, L. (2001). Does bullying cause emotional problems? A prospective study of young teenagers. BMJ. https://doi.org/10.1136/bmj.323.7311.480 

Brage, D., Meredith, W. & Woodward, J. (1993). Correlates of loneliness among midwestern adolescents. Adolescence, 28(111), s. 685–693.

Bru, E. (2019). Stress og mestring i skolen – en forståelsesmodell. I: E. Bru & P. Roland, Stress og mestring i skolen (s. 19–46). Fagbokforlaget.

Bru, E., Idsøe, E.C. & Øverland, K. (2016). Psykisk helse i skolen. Oslo: Universitetsforlaget.

Fekkes, M., Pijpers, F.I.M. & Fredriks, A.M. (2006). Do bullied children get ill, or do ill children get bullied? A prospective cohort study on the relationship between bullying and health-related symptoms. Pediatrics, 117(5), s. 1568–1574. DOI: 10.1542/peds.2005-0187

Gini, G. & Pozzoli, T. (2009). Association between bullying and psychosomatic problems: A metaanalysis. Pediatric, 123(3), s. 1059–1065 DOI: 10.1542/peds.2008-1215

Goodenow, C. (1993). Classroom belonging among early adolescent students: Relationships to motivation and achievement. Journal of Early Adolescence, 13(1), s. 21–43. https://doi.org/10.1177/0272431693013001002

Harrington, R. (1993). Depressive disorder in childhood and adolescence. Chichester: J. Wiley.

Haynos, A.F., Watts, A.W., Loth, K.A., Pearson, C.M. & Neumark-Stzainer, D. (2016). Factors Predicting an Escalation of Restrictive Eating During Adolescence. Journal of Adolescent Health, 59, s. 391–396. DOI: 10.1016/j.jadohealth.2016.03.011.

Hoyle, R.H., Harris, M.J. & Judd, O.M. (2002). Research Methods in Social Relations. Wadsworth.

Idsøe, T., Dyregrov, A. & Idsøe, E. (2012). Bullying and PTSD symptoms. Journal of Abnormal Child Psychology, 40(6), s. 901–911. DOI: 10.1007/s10802-012-9620-0

Johansen, K.B. (2015). Psykiske og fysiske helsekonsekvenser av mobbing. «… de sparker meg i sjela og det gjør vondt lenge etterpå». Specialpædagogik, 35(3), s. 23–33.

Johansen, K.B. (2007). Atferdsproblemer og negativ psykologisk tilpasning. Avstanden fra å fungere med sine problemer til å ha problemer med å fungere, kan være liten. En kvantitativ studie av hvordan elever som mobber andre, elever med reaktiv aggresjon, elever med proaktiv aggresjon og elever med innadvendt atferd opplever det sosiale aspektet ved skolen. Doktorgradsavhandling. Pedagogisk institutt, NTNU.

Juvonen, J., Nishina, A. & Graham, S. (2000). Peer harassment, psychological adjustment, and school functioning in early adolescence. Journal of Educational Psychology, 92, s. 349–359. https://doi.org/10.1037/0022-0663.92.2.349

Juvonen, J., Wang, Y. & Espinoza, G. (2010). Bullying experiences and compromised academic performance across middle school grades. The journal of early adolescence, 31, s. 152–173. https://doi.org/10.1177/0272431610379415

Kim, Y., Koh, Y. & Leventhal, B. (2005). School bullying and suicidal risk in Korean middle school students. Pediatrics, 115, s. 357–363. https://doi.org/10.1542/peds.2004-0902

Lund, I. & Helgeland, A. (2020). Mobbing i barnehage og skole. Nye perspektiver. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Malt, F.M., Retterstøl, N. & Dahl, A.A. (2009). Lærebok i psykiatri. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Margalit, M. (1994). Loneliness Among Children with Special Needs. Theory, Research. Coping and Intervention. New York: Springer-Verlag.

Midthassel, U., Bru, E., Ertesvåg, S. & Roland, E. (2011). Sosiale og emosjonelle vansker. Oslo: Universitetsforlaget.

Nishina, A., Juvonen, J. & Witkow, M. R. (2005). Sticks and stones may break my bones, but names will make me feel sick: the psychosocial, somatic, and scholastic consequences of peer harassment. Journal of Clinical Child Adolescent Psychology, 34(1), s. 37–48. https://doi.org/10.1207/s15374424jccp3401_4

Olsson, G. (2006). Depresjoner i tenårene. Ung, trett og trist. Oslo: Kommuneforlaget.

Olweus, D. (1992). Mobbing i skolen. Hva vi vet og hva vi kan gjøre. Oslo: Universitetsforlaget.

Postholm, M. (2010). Kvalitativ metode: En innføring med fokus på fenomenologi, erfaring og kasusstudier (2. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.

Raphael, K. (1987). Recall Bias: A Proposal for Assessment and Control. International Journal of Epidemiology, 16(2), s. 167–170. DOI: 10.1093/ije/16.2.167

Roland, E. & Vaaland, G. (2003). Zero, SAF’s program mot mobbing, Lærerveiledning (2. utg.). Senter for atferdsforskning, Universitetet i Stavanger.

Rubin, K.H., Chen, X. & Hymel, S. (1993). Socioemotional Characteristics of Withdrawn and Aggressive Children. Merrill-Palmer Quarterly, 39(4), s. 518–534. https://www.jstor.org/stable/23087247

Rubin, K.H., LeMare, L.J. & Lollis, S. (1990). Social withdrawal in childhood: Developmental pathways to peer rejection. I: S.R. Asher & J.D. Coie (Red.), Peer rejection in childhood (s. 217–249). New York: Cambridge University Press.

Sandberg, A. & Vuorinen, T. (2008). Dimensions of childhood play and toys. Asia-Pacific Journal of Teacher Education, 36(2), s. 135–146.

Salmivalli, C. & Peets, K. (2009). Bullies, Victims, and Bully-Victim Relationships in Middle Childhood and Early Adolescence. I: K.H. Rubin, W.M. Bukowski & B. Laursen, Handbook of Peer Interactions, Relationships and Groups (s. 322–340). The Guilford Press.

Sandler, I.N. & Guenthler, R.T. (1985). Assessment of Life Stress Events. I: P. Karoly (Red). Measurement strategies in health psychology. (s. 555–600). New York: John Wiley & Sons.

Shields, A. & Cicchetti, D. (2001). Parental maltreatment and emotion dysregulation as risk factors for bullying and victimization in middle childhood. Journal of Clinical Child Psychology, 30(3), s. 349–363. https://doi.org/10.1207/S15374424JCCP3003_7

Takizawa, R., Maughan B. & Arseneault, L. (2014). Adult health outcomes of childhood bullying victimization: evidence from a five-decade longitudinal British birth cohort. American Journal of Psychiatry, 171(7), s. 77–84. https://doi.org/10.1176/appi.ajp.2014.13101401

Thagaard, T. (2009). Systematikk og innlevelse. En innføring i kvalitativ metode (3.utg.). Bergen: Fagbokforlaget.

Tsaousis, I. (2016). The relationship to bullying perpetration and peer victimization among schoolchildren and adolescent: A meta-analytic review. Aggression and Violent Behavior, 31, s. 186–199. https://doi.org/10.1016/j.avb.2016.09.005

Wendelborg, C. (2022). Mobbing og arbeidsro i skolen. Analyse av elevundersøkelsen 2021/22. Trondheim: NTNU Samfunnsforskning.

Winding, T.N., Skouenborg, L.A., Mortensen, V.L. & Andersen, J.H. (2020). Is bullying in adolescence associated with the development of depressive symptoms in adulthood: A longitudinal cohort study. BMC Psychology, 8, s. 1–9. DOI: 10.1186/s40359-020-00491-5

Wolke, D., Woods, S., Bloomfield, L. & Karstadt, L. (2001). Bullying involvement in primary school and common health problems. British Medical Journal, 85(3), s. 197–201.