Kommunikasjon med barnehagebarn om seksuelle overgrep og vold

Seksuelle overgrep og vold mot barn har til alle tider vært preget av tabu, det vil si av uuttalte forbud mot å snakke om at voksne krenker barns kropper. Forskning har tilført solid kunnskap om forhold som virker hemmende og fremmende på avdekking av seksuelt misbruk og fysisk mishandling. Som en konsekvens av denne kunnskapen har det de siste årene blitt utarbeidet ulike samtaleverktøy og metodiske opplegg, også til barnehagebarn, der kroppskrenkelser av seksuell, fysisk og psykisk art blir snakket om.

I denne artikkelen vil vi presentere ett av disse samtaleverktøyene, kompetanseprogrammet «Kroppen er min!», som vi artikkelforfatterne har utviklet i samarbeid med regionlederne i Læringsverkstedets barnehager i Agder. 

Med utgangspunkt i dette programmet ønsker vi å dele erfaringer og drøfte pedagogiske, metodiske og etiske refleksjoner rundt det å kommunisere med barnehagebarn, barnehagepersonale og foreldre om temaet seksuelle overgrep og vold.

Å skulle introdusere alle barn, også barn i barnehagealder, for slike temaer ble av mange tidligere ansett som uhensiktsmessig eller uforsvarlig. Også i dag finnes det kritiske røster, men mye tyder på at holdningene er i ferd med å endre seg, kanskje på grunn av det høye antall barn som utsettes for seksuelt misbruk og fysisk vold uten at samfunnet evner å avsløre eller stoppe det. I Norge tilbys en rekke ulike samtaleverktøy for bruk i barnehager, der målsettinger, innhold og fremgangsmåter er forskjellige.

Det er mange spørsmål og dilemmaer som barnehagepersonale må ta stilling til før de bestemmer seg for hvordan de best kan snakke med barna om seksuelle overgrep og vold: 

Hva er beste metode for å involvere barna i disse temaene? Skal vi invitere en utenforstående med bred erfaring fra å samtale med barn, eller kan vi klare denne oppgaven selv? Skal vi samtale om positiv seksualitet og seksuelle overgrep i samme samlingsstund? Hvem av de ansatte skal involveres? Hvordan informerer vi foreldrene? Hva skal til for at barn åpner seg om eventuelt egenerfarte krenkelser? Hva må gjøres dersom barn plutselig uttrykker noe som tyder på at de utsettes?

For å reflektere rundt disse og andre sentrale spørsmål vil vi her ta utgangspunkt i den kunnskapen vi har om temaet, og erfaringer vi har gjort oss med kompetanseprogrammet «Kroppen er min!», samtidig som vi vet at de samme spørsmålene kan besvares ulikt av andre fagpersoner.

Seksuelle overgrep og vold rammer mange barn

De norske studiene som har kartlagt antall personer som utsettes for barndomskrenkelser før de fyller 18 år, varierer noe etter hvem som spørres og hvilke forskningsmetoder som benyttes. På hjemmesiden til Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS, u.å.) leser vi at forekomsten av vold og overgrep ikke har endret seg stort fra 1980-årene og til i dag:

• 5 prosent av den norske befolkningen, like mange kvinner og menn, oppgir at de noen gang i oppveksten har blitt utsatt for alvorlig vold fra foreldre.
• Over 20 prosent av kvinnene og nesten 8 prosent av mennene oppgir at de har vært utsatt for et seksuelt overgrep før de fylte 18 år.

I tillegg til høye omfangstall kommer innsikten om at vold og overgrep sjelden blir avdekket før det har gått flere år. Ifølge LISA-rapporten forteller personer som har blitt utsatt for seksuelle overgrep i barndommen, at det gikk fra 0 til 50 år, gjennomsnittlig 17 år, fra første overgrep skjedde, til andre fikk vite om dette (Steine mfl., 2016).

Det finnes mange grunner til at barn ikke kommer løpende til voksne for å få hjelp: De skjønner ikke hva de har blitt utsatt for, de føler skyld eller skammer seg, de er redd for represalier, de frykter at de ikke skal bli trodd, eller de mangler tro på at noen vil forstå og kan hjelpe dem (Søftestad, 2018, s. 42–47). 

Det oppgis også mange grunner til at voksne ikke får vite eller agerer når barn utsettes: Den voksne er ikke trygg nok i seg selv til å invitere eller respondere slik at barnet tør å fortelle, den voksne mangler kunnskap og stoler ikke på egen kompetanse, eller den voksne kjenner ikke det øvrige hjelpeapparatets muligheter og begrensninger (Albæk & Milde, 2017; Albæk mfl., 2019; Søftestad, 2018).

Mangel på avdekking innebærer at barn lever alene med vonde hemmeligheter etter traumatiske erfaringer, og at deres utvikling derved forstyrres på en måte som kan få store konsekvenser. Traumeforskningen beskriver hvordan barn som utsettes for gjentagende, uforståelige, intense og dramatiske påkjenninger, utvikler en «overlevelseshjerne» med målsetting om å beskytte seg fra fare, i motsetning til trygge barn, som utvikler en «utforskerhjerne» som på alle arenaer er nysgjerrig og vil lære (Nordanger & Braarud, 2017; Steinkopf, 2014). Hjernen har disse to motivasjonssystemene: overlevelse og utforskning. Disse kan ikke være skrudd på / virke samtidig (ibid.).

Forskning viser også at barndomskrenkelser gir en høyere risiko for å utsettes for ulike former for vold senere i livet, at utsatte personer har en høyere grad av psykiske helseutfordringer i voksen alder, samt at de har høyere barrierer for å søke sosial støtte, oftere blir sviktet av andre og har høyere sannsynlighet for å bli mobbet. Det er også en klar sammenheng mellom utsatthet for barndomskrenkelser og fysiske helseplager (Aakvaag & Strøm, 2019).

Denne kunnskapen viser hvorfor barnehageansatte må styrke kompetansen for å bli oppmerksomme på barn som ikke har det bra – både for å kunne ta imot antydninger og fortellinger om krenkelser, og for å vite hvordan de skal gå frem for å kunne hjelpe og beskytte utsatte barn. Disse oppgavene er nedfelt i Rammeplanens punkt 1 om Livsmestring og helse (Utdanningsdirektoratet, 2017). 

I tillegg tilsier denne kunnskapen at vi må skape trygge arenaer der barna, i så tidlig alder som mulig, får mulighet til å kommunisere med trygge voksne. De må få kjennskap til ulike former for krenkelser og anledning til å undre seg og kommunisere med voksne om kroppen og kjønnsorganene. De må også få mulighet til å fortelle om vonde, skremmende og uforståelige hendelser. 

For å gi støtte til barnehagepersonale om hvordan de kan samtale med barna om disse temaene, har det blitt utviklet flere ulike samtaleverktøy og ulikt undervisningsmateriell. Vi vil nå presentere den kommunikasjonstilnærmingen vi har utviklet som vi har kalt «Kroppen er min!»

Kort om «Kroppen er min!»

Kompetanseprogrammet «Kroppen er min!» er som nevnt utviklet av oss artikkelforfatterne i samarbeid med regionlederne i Læringsverkstedets barnehager i Agder. «Kroppen er min!» består av tre hoveddeler: 1) basiskurs for alle ansatte i barnehagen med mål om å skape en felles faglig forståelse av problematikk og løsningsmuligheter, 2) ferdighetstreningskurs for pedagoger som skal ha ansvar for samlingsstundene med barna, der de også får trening på kommunikasjon med kolleger og foreldre om temaet, og 3) et opplegg for minimum fire samlingsstunder med barn som fortrinnsvis er i siste barnehageår. Temaene som tas opp er

• grenser
• hvem bestemmer
• hemmeligheter
• si det til noen

Innholdet i de tre hoveddelene vil bli ytterligere utdypet videre i artikkelen. Det foreligger ingen bok eller hefte for «Kroppen er min!», av to hovedgrunner:

1. Vi ønsker at opplegget skal være enkelt å justere, revidere og utvide når ny fag- og/eller metodeutvikling tilsier det. I motsatt fall ville «Kroppen er min!» bli utdatert på et tidspunkt.
2. Vi vil at opplegget skal være et rammeverk for praksis mer enn en fastlåst mal eller metode. Det vil si at hver pedagog, hver barnehage, kan tilpasse «Kroppen er min!» slik det er mest hensiktsmessig for barnegruppene de til enhver tid har, og tilføre opplegget det som måtte være ønskelig ut ifra egen trygghet, ønsker og behov. I motsatt fall ville «Kroppen er min!» virke fremmed og unaturlig å bruke for enkelte barnehageansatte.

Refleksjoner og valg

Hvem bør ha ansvaret for den pedagogiske gjennomføringen?

De ulike samtaleverktøyene som finnes, varierer med hensyn til hvem som gjennomfører samlingene med barna. Noen barnehager velger å benytte verktøy og programmer der utenforstående som har lang erfaring med å undervise og samtale med barn om barndomskrenkelser, gjennomfører opplegget. Årsaken til dette kan være at det tar tid å tilegne seg den kunnskapen og tryggheten som er nødvendig.

Vi vil imidlertid argumentere for at barnehagens egne ansatte skal ha ansvar for bruk av samtaleverktøyet, heller enn å benytte utenforstående som barna ikke kjenner, og som ikke kjenner barna. Dette valget er forankret i traumeforståelsen der relasjon er en av hovedpilarene (Andersen, 2014; Bath, 2008).

Når barnehagens egne ansatte er ansvarlige for samtaleverktøyet, vil barna forholde seg til kjente mennesker som er til stede i hverdagen deres over tid. De ansatte kan dermed være tilgjengelige og følge opp barna og deres signaler og uttalelser, noe som øker muligheten for avdekking av forhold som er negative eller skadelige for barna.

Noen velger å bruke et samtaleopplegg som kun retter seg mot barnehagebarna. Vi vil argumentere for også å gi kunnskap til ansatte og foreldrene, i tillegg til barna. Fordelen ved å velge alle de tre gruppene er at alle blir involvert og informert om kommunikasjonen rundt temaene som er på dagsordenen. 

Å styrke barnas kunnskap og mulighet til å samtale om seksuelle overgrep, vold og andre former for omsorgssvikt og krenkelser uten at de voksne rundt dem har kompetanse og trygghet til å møte barnas fortellinger og reaksjoner, kan føre til at barna opplever at erfaringene deres ikke er mulig å snakke om. Derfor har vi valgt at kompetanseprogrammet «Kroppen er min!» også er rettet mot barnehageansatte og foreldrene, i tillegg til barna.

Basiskurs for alle ansatte

For å sikre en felles faglig plattform tilbys hele personalgruppen et basiskurs på minimum fire ganger, med 3 timer med grunnleggende opplæring hver gang, om omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep mot barn, traumeforståelse og traumebevisst tilnærming i barnehagen, samt om kommunikasjon mellom voksne og barn. Det er grunn til å tro at kommunikasjonen mellom de ansatte i barnehagen blir bedre når alle har samme forståelse og samme språk for denne kunnskapen. Tilbakemeldinger vi har fått, viser at assistenter og fagarbeidere som har deltatt på opplæringen, har følt seg tryggere på å kunne snakke med sine ledere om hendelser og uttalelser fra barn som har vekket deres bekymring.

Ferdighetstreningskurs for ledere av samtalegrupper

I tillegg til basiskunnskapen skal de ansatte som har ansvar for å lede samtalegruppene, gjennomgå et ferdighetstreningskurs. Vi anbefaler at det er pedagogene som har denne oppgaven, og at det er minst to fra hver barnehage som får denne kompetansen. 

Enkelte kommuner har gitt ferdighetstreningskurs til alle pedagogene. Barnehagevirkeligheten er imidlertid slik at noen barnehager må sende en fagarbeider som en av de to. Grunnen til at to skal motta opplæring, er at «Kroppen er min!»-samlingene med barna krever at den ene (pedagogen) har ansvaret for kommunikasjonen med barna om dagens tema, og den andre er observatør.

På selve kursdagen trener pedagogene på å holde samlingsstunder, det vil si vi spiller rollespill, der rollene går på omgang slik at alle får prøvd seg som gruppeleder, som observatør og som barn. I tillegg trenes det på ulike caser der vi fordeler rollene voksen, barn og observatør i samtaler om uttalelser eller atferd som har skapt bekymring hos de voksne. 

Målsettingen er å tilegne seg ferdigheter som gjør det mulig å engasjere barn i samtaler og undring om kropp, grenser og krenkelser både i grupper og i enkeltsamtaler. Gruppelederne har ansvar for å lære opp nye gruppeledere etter «svenn–mester»-prinsippet. Selv om ansatte slutter i jobben, vil dermed kompetansen bli værende i barnehagen. Ved evalueringer av kompetanseprogrammet er det ferdighetskursene og treningen på å snakke om vold og overgrep som trekkes fram som særlig nyttig.

Trening på samtaler om kroppskrenkelser blant alle ansatte i barnehagen

I ukene etter ferdighetstreningskursene har gruppelederne ansvar for å øve på casene med sine kolleger på personalmøtene. Assistentene og fagarbeiderne er jo tett på barna i hverdagen, og de må derfor også trenes i hvordan det er hensiktsmessig å lytte, undre seg og forholde seg når bekymringer oppstår. Kompetanse på å kommunisere med barn om krenkelser, omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep sprer seg dermed til alle ansatte i barnehagen. Det er rimelig å anta at den spesifikke kompetansen også øker tryggheten til å kommunisere med barn generelt, det vil si om andre temaer som er aktuelle og viktige for barna.

Ferdighetstreningskurs for styrerne

For å sikre at ledelsen i barnehagen kjenner innholdet i og bakgrunnen for programmet «Kroppen er min», tilbyr vi et dagskurs for styrere. På dette kurset får de

• en gjennomgang av bakgrunnsdokumentet der de fagteoretiske og etiske valgene samt hovedmålsettinger er beskrevet
• en gjennomgang av målsettinger med hver enkelt samlingsstund
• ferdighetstrening i hvordan de kan møte foreldre som enten er kritiske til, redde for eller motstandere av at barna deres skal lære om dette i barnehagen
• trening på å identifisere og møte ansatte som av ulike grunner finner opplegget vanskelig å delta i, fordi det er avgjørende at barna møter trygge og gode voksne, og dersom noen ikke kjenner seg kompetent eller bekvem med å lede slike samlinger, må styreren ta ansvar for at det jobbes med å avklare det i forkant
• trening på individuelle samtaler med barn der det er bekymring eller mistanke om at barnet ikke har det bra, slik at de er bedre rustet til å veilede egne ansatte i denne typen barnesamtaler

Ved å gå gjennom innholdet i og begrunnelsene for valgene i «Kroppen er min» kan styrerne få dypere forståelse for ressursbruken samt større eierskap til at gjennomføringen skjer i tråd med intensjonen. De vil også være bedre rustet til å følge opp egne ansatte, samt vite hva de skal gjøre dersom barn forteller noe som må meldes videre til barnevernet og/eller politiet.

Foreldremøte-kurs

På kurset om hvordan man kan avholde et foreldremøte om «Kroppen er min!», får de barnehageansatte tips og ideer til innhold og gjennomføring. Vi vektlegger forberedelsen av foreldremøtet, der pedagoger/styrer dyktiggjør seg til å presentere: a) begrunnelser for at temaene tas opp med barna, b) kort undervisning om ulike former for krenkelser av kroppen og c) presentasjon av innholdet i samlingsstundene knyttet til «Kroppen er min!».

Vi bruker tid på drøfting av og refleksjoner over hvordan foreldres spørsmål og eventuelle kritikk og motstand kan møtes på en god måte. Barnehagene får også tilgang på en PowerPoint-presentasjon som de kan tilpasse til sitt bruk, samt skriftlig informasjonsmateriell på flere språk, som de kan dele ut til foreldrene.

Kommunikasjonsverktøy eller undervisningsopplegg?

I noen samtaleverktøy og programmer legges det vekt på at voksne gir barna undervisning om temaet, og at de informerer dem eksempelvis om navn på kjønnsorganer, hva som er lov og ikke lov, og hva barna skal gjøre hvis de opplever kroppskrenkelser.

«Kroppen er min!» er imidlertid først og fremst et kommunikasjonsverktøy, der barna blir invitert til å komme med egne erfaringer, forståelser og fortellinger om de temaene som samtaleverktøyet omfatter. 

Dette er begrunnet i det syn at barn er selvstendige individer med evne til å sette ord på sine opplevelser og erfaringer når de blir gitt mulighet og trygge rammer. Dette er i tråd med Rammeplanens § 3, hvor det poengteres at barna skal støttes i å kommunisere, medvirke, lytte, forstå og skape mening gjennom dialog og samspill, der de voksne anerkjenner og verdsetter barnas ulike kommunikasjonsuttrykk og språk. Betydningen av barns medvirkning i samtaler presiseres ytterligere i § 9, der det står at barnehagen skal bidra til at barna får muligheter til å uttrykke sine følelser, tanker, meninger og erfaringer på ulike måter (Utdanningsdirektoratet, 2017).

Vektlegging av kommunikasjon framfor ensidig undervisning skal forhindre at voksnes begreper og forståelser begrenser og styrer barnas fortellinger om og oppfattelser av egne erfaringer. 

Barn kan ha helt andre benevnelser på kroppsdeler og handlinger enn de voksne er vant til (for eksempel: «blomsten» for jentetiss/skjeden, «å kjøre moped» for å beskrive at de har sittet på en voksens penis og «humpet opp og ned» som om de kjørte). Gruppelederne skal derfor unngå ledende informasjon og spørsmål. For å sikre dette benyttes «traktprinsippet» – det vil si at hvert tema starter åpent ved at barna inviteres til å sette ord på og komme med sine forståelser av temaet. 

På denne måten vil kommunikasjonsformen sikre at barna blir invitert inn i refleksjoner rundt de ulike emnene. De voksne kan underveis bidra med sine kunnskaper og meninger slik at målsettingen med samlingsstundene nås.

Barnehagene kan velge hvor mange samlingsstunder som skal vies temaet. I noen programmer er det vanlig at en utenforstående fagperson besøker barnehagen bare én gang for å snakke med barnehagebarna om seksuelle overgrep.

P Vi vil argumentere for at temaet trenger flere samlingsstunder, flere repetisjoner. Samtaler om seksuelle overgrep, kjønnsorganer og ulike former for vold mot barn er ikke vanlige samtaleemner mellom voksne og barn. Derfor mener vi at det trengs tid til å etablere god atmosfære og åpenhet, i tillegg til tid til å rette oppmerksomheten mot det mangfoldet av emner som kan tas opp.

«Kroppen er min!» består, som nevnt tidligere, av fire hovedtemaer som hver har to hovedmålsettinger: «grenser», «hvem bestemmer?», «hemmeligheter» og «si det til noen». Gruppesamlingene dreier seg altså om ulike typer krenkelser av kroppen, med hovedvekt på barnas egne definisjoner av hva som er vondt, ekkelt, dumt og ubehagelig. Barna får kjennskap både til hvordan de kan ta vare på hverandre, og til hvordan utsatte barn kan si fra for å få hjelp.

Det skal settes av tid til en samlingsstund, en fellesaktivitet og et fellesmåltid med barnegruppa per gang. Gruppesamlingene skal avholdes på formiddagen før lunsj, slik at eventuelle reaksjoner og uttalelser fra barna kan fanges opp av de voksne. Gruppelederne skal være tilgjengelig for barna i gruppa hele denne dagen og ikke ha andre oppgaver (møter, rapportskriving e.l.). De fire samlingene skal fortrinnsvis avholdes tidlig i barnehageåret, slik at:

• de ansatte har mulighet til å følge med barna gjennom resten av barnehageåret
• enkelttemaer fra «Kroppen er min!» kan gjentas og utdypes i senere samlinger
• allerede oppsatte temaer i den ordinære årsplanen kan knyttes til temaene i «Kroppen er min!»

Evaluering av barnehager med erfaring fra bruken av «Kroppen er min!» tilsier at ideell gruppestør- relse er maksimalt 7 barn. Noen rapporterte riktignok om gode erfaringer med store grupper på 12–18 barn, men det anbefales ikke. Vi antar at disse samlingsstundene kanskje da hadde form av undervisning mer enn kommunikasjon med barna.

Dersom de voksne skal ha sjanse til å inkludere alle barna i samtaler om temaene, og sjanse til å fange opp barnas reaksjoner og uttalelser, kan ikke gruppa være for stor. Dette krever prioritering av ressursbruken i barnehagen som helhet, og en felles forståelse og felles innsats for å kunne gjennomføre opplegget på en kvalitetsmessig god måte.

Bør opplegget inkludere undervisning om seksualitet og forplantning?

Ulike samtaleverktøy og programmer varierer med hensyn til innhold. Noen samtaleverktøy inneholder flere temaer enn kroppskrenkelser. De legger for eksempel også vekt på å undervise og å snakke med barna om positiv kroppsnysgjerrighet blant barn, positiv voksenseksualitet og forplantningslære. 

Begrunnelsen for dette er gjerne det å forhindre at barn kun får undervisning om krenkelser, overgrep og vold, og derved risikerer å få et negativt forhold til egen og andres kropp, kjønnsorganer og fremtidige seksuelle følelser og erfaringer. På denne måten skal barn lære forskjellen på seksuelle overgrep og sunn seksualitet.

Oppmerksomheten i «Kroppen er min!» er imidlertid rettet mot verdien av, og respekten for, egen og andres kropp og følelser. Barna skal rustes til å møte ulike typer krenkelser av kroppen, med hovedvekt på barnas egne definisjoner av hva som er vondt, ekkelt, dumt og ubehagelig. Seksuell utvikling, voksenseksualitet og forplantningslære har vi valgt å ikke ta med.

 Begrunnelsen for dette er at barna ikke skal blande disse temaene sammen med kroppskrenkelser. Dersom barn i barnehagealder utsettes for seksuelle overgrep, har det for barnet ingenting å gjøre med det vi voksne forstår som sunn seksualitet.

Kroppskrenkelsene kommer i mange former, ikke bare knyttet til kjønnsorganene og seksuelt misbruk. Vi er opptatt av åpenhet om seksuelle overgrep, men vi ønsker ikke å gjøre dette på en måte som markerer seksuelle overgrep som noe ekstraordinært, men som en krenkelse som er en av flere negative erfaringer barn kan oppleve. 

Denne holdningen skal også sikres ved at gruppelederne blir oppfordret til å ha en form på samtalene om vold og overgrep som ikke bygger opp om det sensasjonelle, for eksempel ved bruk av tonefall, mimikk og intensitet. De voksne skal derved unngå å gjøre ett tema mer interessant eller alvorlig enn andre.

Samtaler om barnas gode erfaringer, følelser og hemmeligheter hører selvsagt naturlig med i samlingene, noe som vil markere en forskjell til det som er negativt, ekkelt, uforståelig, ulovlig og skadelig. 

Gruppelederne skal ta imot barns eventuelle uttalelser, fortellinger og spørsmål om forplantning, graviditet og så videre, men ikke selv ta initiativ til eller dvele ved temaet i disse samlingsstundene. Refleksjoner og spørsmål rundt hvordan voksne forholder seg til barns atferd og språk i forbindelse med utforskning av egne og andres kjønnsorganer, legges til egne kurs for de ansatte.

Hvorfor er det viktig å informere barnas foresatte?

Bruk av samtaleverktøyet «Kroppen er min!» forutsetter at barnehagene inkluderer barnas foreldre/foresatte. Dette gjøres via skriftlig informasjon og på foreldremøter der det gis grundig informasjon om hvilke temaer som skal tas opp, og hvilke metoder og hjelpemidler som brukes. Eksempelvis skal foreldrene bli vist animasjonsfilmene fra NRK Super «Kroppen min eier jeg», episode 2 og 3, dersom disse skal vises til barna. 

Foreldrene skal gis forslag og ideer til hvordan de kan møte barnas spørsmål og eventuelle følelsesmessige reaksjoner. Det er videre en fordel at også foreldrene får mulighet til å øke sin kunnskap om og forståelse av omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep mot barn og om traumebevisst tilnærming til barn. Målsettingen er å skape en åpenhetskultur mellom barn, foreldre og barnehageansatte om temaer som tidligere har vært preget av unngåelse, ordløshet og tabu.

Handlingsplan ved bekymring

Ansatte og ledelse trenger tydelige rutiner for hvordan de skal gå fram ved bekymring for et barn. En enkel og gjennomførbar handlingsplan bør være kjent for alle ansatte. De viktigste punktene er:

• Den ansatte med bekymring snakker med sin leder/styrer og skriver umiddelbart ned sine observasjoner i et allerede ferdiglaget dokumentasjonsskjema.
• Lederen/styreren innhenter informasjon om barnet fra alle ansatte.
• Lederen/styreren ringer kontaktpersoner fra en allerede oppsatt liste over ressurspersoner for å drøfte situasjonen anonymt (f.eks. barnevernstjenesten, Statens barnehus, politiet, Alarmtelefonen 116 111).
• Lederen/styreren tar deretter et valg om hvorvidt det skal sendes melding til barnevernet/politiet, om situasjonen skal avventes og barnet observeres over tid, og om foreldre skal involveres, eventuelt når og av hvem.

Det bør også presiseres at handling bør skje så snart som mulig. Dersom leder/styrer ikke vil melde når ansatte mener meldeplikten er utløst, kan de handle på egen hånd fordi meldeplikten er personlig. Det er hensiktsmessig å ha rådført seg med andre, for eksempel barneverntjenesten, før man går til dette skrittet.

Tverretatlig samarbeid

Det er grunn til å tro at en handlingsplan med en tydelig framgangsmåte, i kombinasjon med et velfungerende samarbeid med andre fagfolk, vil øke sannsynligheten for at bekymring og mistanke håndteres på en kvalitetsmessig god måte. Når alle ansatte innehar informasjon om hvordan sentrale samarbeidspartnere arbeider, vil man få gjensidig innsikt i hverandres muligheter og begrensninger. Hvem som skal gjøre hva, hvordan og når, skal avklares før man står midt oppe i en utfordrende mistanke-situasjon.

For å sikre at kontakten ikke blir avhengig av «ildsjeler» i de respektive virksomhetene, er det en fordel å utarbeide forpliktende samarbeidsavtaler med sentrale samtalepartnere. Vi vil særlig understreke betydningen av å etablere et godt samarbeidsklima mellom barnehagene og den kommunale barnevernstjenesten. Vår erfaring fra 30 år i fagfeltet tilsier at dette samarbeidet er helt avgjørende for om det utsatte barnet og barnets familie mottar rett hjelp til rett tid. Samtidig er det mangel på godt samarbeid som oftest skaper hindringer i arbeidet med å hjelpe og beskytte barn.

Avslutning

Uavhengig av hvilket samtaleverktøy som velges, er hensikten med å involvere barnehagebarna i samtaler om krenkelser av kroppen todelt. For det første skapes det rom for barn til å formidle noe om sitt liv, også om seksuelle overgrep og vold. Det skapes rom for de voksne til å være oppmerksomme, lyttende og undrende, og derved blir mulighetene til å avdekke krenkelser og andre bekymringsfulle forhold i barns liv større. 

Vi har konkrete eksempler på at barnehager har meldt bekymringer til barnevernstjenesten som følge av «Kroppen er min!»- samlinger. Vi kjenner også til et tilfelle der meldingen førte til rettssak og dom.

For det andre har kommunikasjon om krenkelser forebyggende effekt. Kanskje mer enn noen gang er det behov for at barn rustes til å møte utfordringer i den kulturen vi lever i. Den digitale revolusjonen har brakt pornografien, «dickpics» og voldsscenene direkte inn på barnerommene. Vold og seksuelle overgrep blant jevnaldrende er økende (Frøyland mfl., 2023). 

Vi vet ikke hva barn kan møte av overgreps- og voldsatferd i nåtid eller fremtid. Vi vet heller ikke hvilke barn som vil være de som blir voldelige eller vil utøve seksuelle overgrep mot andre. Samlingsstunder om ulike former for krenkelser, åpne samtaler om hva som er godt og riktig, og stadige påminninger om at de etter krenkelser må søke hjelp hos trygge voksne, er derfor anbefalt i alle barnehager.

Inger Lise Andersen har utdanning som klinisk sosionom. Nå arbeider hun fulltid i eget foretak, Barnefokus Sør, og sammen med Siri Søftestad og Læringsverkstedet i Agder har hun utviklet kompetanseprogrammet «Kroppen er min!», som handler om kropp og grenser, spesielt rettet mot barnehagebarn. Andersen har jobbet med fagutvikling, veiledning og undervisning, med implementering av traumeforståelse og traumebevisst tilnærming overfor barn utsatt for vold og seksuelle overgrep, og med barnevern på kommunalt, fylkeskommunalt og statlig nivå i Agder. 

Siri Søftestad har utdanning som sosionom (ph.d.). Hun har arbeidet i det tverretatlige samarbeidsmiljøet i Agder med temaet seksuelle overgrep mot barn siden begynnelsen av 1990-årene, blant annet som rådgiver, tiltaks- og kompetanseutvikler og forsker. Hun har skrevet flere fagbøker og fagartikler, og var blant annet sammen med Inger Lise Andersen redaktør for boken Seksuelle overgrep mot barn. Traumebevisst tilnærming. Hun er en av to initiativtakere til nettverket reddesmå.no, som hun nå representerer gjennom undervisning, forskning og forfattervirksomhet.

Denne artikkelen ble første gang publisert i papir- og e-bladutgaven av tidsskriftet Spesialpedagogikk nr. 1, 2025. Hvis du vil lese flere artikler eller abonnere på tidsskriftet Spesialpedagogikk: Klikk her: 

På denne nettsiden får du også tilgang til Spesialpedagogikks arkiv med tidligere publiserte utgaver + forfatterveiledningen vår – hvis du ønsker å skrive noe selv.

Referanser

Albæk, A.U. & Minde, A.M. (2017). Avdekking av vold og overgrep – som å lose barn gjennom et minefelt. https://psykologisk.no/2017/10/avdekking-av-vold-og-overgrep-som-a-lose-barn-gjennom-et-minefelt/

Albæk, A.U, Binder, P.E. & Minde, A.M. (2019). Hva hindrer fagfolk i å avdekke vold og overgrep blant barn? https://psykologisk.no/2019/07/hva-hindrer-fagfolk-i-a-avdekke-vold-og-overgrep-blant-barn/

Bath, H. (2008). The Three Pillars of Trauma-Informed Care. Reclaiming Children and Youth Journal, 16(4), s. 44–46.

Frøyland, L.R., Lid, S., Schwencke, E.O. & Stefansen. K. (2023). Vold og overgrep mot barn og unge. Omfang og utviklingstrekk 2007–2023. OsloMet, NOVA-rapport 11/23.

NKTVS (u.å.). Vold og overgrep. https://www.nkvts.no/tema/vold-og-overgrep-i-naere-relasjoner/

Nordanger, D.Ø. & Braarud, H.C. (2017). Utviklingstraumer. Regulering som nøkkelbegrep i en ny traumepsykologi. Bergen: Fagbokforlaget.

Steine, I.M., Winje, D., Nordhus, I., Milde, A.M., Bjorvatn, B., Grønli, J. & Pallesen, S. (2016). Langvarig taushet om seksuelle overgrep. Prediktorer og korrelater hos voksne som opplevde seksuelle overgrep som barn. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 54(11), s. 888–899.

Steinkopf, H. (2014). Hjernen bak det hele. I: S. Søftestad & I.L. Andersen (red.), Seksuelle overgrep mot barn. Traumebevisst tilnærming, s. 68–84. Oslo: Universitetsforlaget.

Søftestad, S. & Andersen, I.L. (2014). Seksuelle overgrep mot barn. Traumebevisst tilnærming. Oslo: Universitetsforlaget.

Søftestad, S. (2018). Grunnbok i arbeid med seksuelle overgrep mot barn. Oslo: Universitetsforlaget.

Søftestad, S. (2023). Tabukreftenes makt: Fornektelse av seksuelle overgrep mot barn. Fokus på Familien, 51(3), s. 216–234.

Utdanningsdirektoratet (2017). Forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver (Rammeplanen). Oslo: Utdanningsdirektoratet.

Aakvaag, H.F. & Strøm, I.F. (2019). En longitudinell undersøkelse av reviktimisering, helse, rus og sosiale relasjoner hos unge utsatt for vold i barndommen. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.