Vi må snakke med barn og unge om ensomhet

Ensomhet strekker seg over hele livsløpet og kan ha negativ effekt i alle aldersgrupper. Temaet ensomhet har fått lite oppmerksomhet i norske oppvekstmiljøer samt norsk faglitteratur om barn og unges oppvekstmiljø. 

Dette på tross av at ensomhet har vist seg som en omfattende og negativ faktor som kan ha langtidseffekt på et menneskes liv.

Psykisk og fysisk helse

Ensomhet er ikke en diagnose, men det er en mektig negativ påvirkningsfaktor for livskvalitet og fysisk og psykisk helse. Det å oppleve ensomhet over tid er knyttet til kortere levetid og helseplager som hjerteproblem, høyt blodtrykk og dårligere søvnkvalitet (Cacioppo mfl., 2002). 

Ensomhet kan henge sammen med å være uten eller med lite nettverk, noe som øker risikoen for å bli mobbet (Hosozawa mfl., 2022), med de negative følgene det påfører barn og unge. Dette forsterkes ved at mennesker rapporterer at de har mest glede av opplevelser de gjør i et sosialt fellesskap (Sandstrøm & Dunn, 2014). Dette er en påminnelse om at alle trenger å ha kontakt med andre, og at det bør være en prioritert oppgave fra tidlig i et barns oppvekst å støtte barnet i å klare og bygge relasjoner til andre.

Nyere forskning (Henriksen mfl., 2023) påpeker at det å være ensom har en klar negativ påvirkning på fysisk helse. Dette blir eksemplifisert ved å vise at ensomhet har samme effekt på kroppen som å være svært overvektig eller å røyke sigaretter (Cacioppo mfl., 2002).  

Forskning på ensomhet er begredelig lesning. Her kommer det frem at barn som opplever seg som ensomme, vokser opp til å bli ensomme ungdommer og etter hvert ensomme voksne – med den negative effekten dette har på deres hverdag og livsløp (Sandstrøm & Dunn, 2014). De tar mindre utdanning, har sjelden nære relasjoner, opplever mer psykiske og fysiske helseplager, og har kortere levetid. Hosozawa mfl. (2022) fant sammenheng mellom ensomhet og selvmord hos unge.

Ensomhet er tabu

For barn og ungdom er det ofte et tabu å nevne at man er ensom. Om man tør å nevne denne opplevelsen av å kjenne seg alene, blir det gjerne møtt med lettvinte løsninger om å komme seg mer ut blant folk eller være mer sosial. Her gir man barnet eller ungdommen råd om å by mer på seg selv gjennom å oppsøke andre, slå av en prat eller ta initiativ til å gjøre noe sammen med andre.

Dette er velmenende råd, og for noen er det nok mulig, men for de fleste barn og unge som kjenner på ensomhet, er dette vanskelig å få til. Da er det enklere å møte lettvint rådgivning med å si at man liker seg best alene. Å gi uttrykk for at man er ensom, er forbundet med skam. Det å ikke få til å være del av det sosiale livet eller bli valgt inn i relasjon med andre barn gir en følelse av at man ikke er viktig for andre.

Ensomhetens stigma

Det er lett å ha en oppfatning av at ensomhet er noe som gjelder personer som er sosialt klønete, eller som har andre sosialt negative merkelapper. Fattigdom blir antatt å skape ensomhet. Slike fordommer blir betegnet som ensomhetens stigma (Ko mfl., 2022). Men så viser det seg at dette ikke er riktig. Mange som opplever seg ensomme, blir av omgivelsene oppfattet som veltilpassede sosialt og uten påfallende trekk som gjør at andre unngår eller ikke søker kontakt (Ko mfl., 2022).

Det er her ensomhet blir vanskelig å forstå, og samtidig interessant å utforske. Hva er det med denne ensomheten som gjør at det kan føles som man er helt tom på innsiden, og at man kjenner en desperat lengsel etter tilknytning? Og dette på tross av at man har tilgang til venner og familie, og ikke tilbringer spesielt mye tid alene. Forventes en varme og aksept i tilknytninger som ikke er lett å få til for noen av de involverte i en relasjon? Korzhina mfl. (2022) fant at hovedgrunnene til ensomhet kan grupperes i personlige barrierer, negative livserfaringer, overganger og ulike reaksjoner på vansker. Dette viser at å oppleve ensomhet kan ha ulike grunner.

Eksistensiell ensomhet

Den eksistensielle ensomheten innebærer enkelt forklart det å føle seg alene selv om man er i en gruppe. Her er en følelse av utenforskap og fremmedgjøring som skapes av mangel på fellesskap med menneskene man har rundt seg. I denne gruppen vil man finne barn og unge som opplever seg alene, selv om andre oppfatter at de har sin plass i det sosiale fellesskapet. En slik ensomhet kan sjelden avhjelpes ved å være i enda en ny gruppe mennesker, men handler mer om en mangel på tilknytning og opplevelse av å høre til blant menneskene man har rundt seg. Opplevelsen av ensomhet er til stede selv om man er sammen med andre (Cacioppo & Cacioppo, 2018).

Denne typen ensomhet krever at man leter etter grupper man føler tilhørighet til og fellesskap med gjennom aktivitetsfellesskap, eller at gruppen er ekstra varm og aktivt inkluderende. Det å møte mennesker man kjenner man er på bølgelengde med, handler om felles interesser og tenkemåter og en opplevelse av å bli forstått og godtatt – der man opplever en likhet og tilhørighet med andre barn og unge. Å rette oppmerksomheten mot hva individene i barne- og ungdomsgruppene har felles, vil være med på å etablere gruppefølelse som gir en motvekt til ensomhet.

Skolevegring og ufrivillig skolefravær

Skoletiden kan for noen barn være en vanskelig tid med negative opplevelser. Skolevegring eller ufrivillig skolefravær er et økende problem, og mange barn og unge gir uttrykk for at de ikke klarer å møte på skolen fordi de opplever mangel på relasjonstilknytning eller å være del av gruppen der. Pijl mfl. (2014) fant at ensomhet i skolekonteksten er en hovedårsak til at barn ikke klarer å være på skolen.

Også Ramsdal mfl. (2022) fant at mangel på relasjoner er medvirkende til skolevegring. I tillegg vil ensomhet også kunne oppleves som en vedvarende utestenging fra sosiale fellesskap, som igjen kan være medvirkende årsak til depresjon, selvmord og utøving av vold (Hosozawa mfl., 2022). Følgevanskene av ensomhet er trist lesning, og for barn som var ensomme i barndommen, ser det ut til å følge dem inn i voksenlivet.

Mobbing

Å bli satt på sidelinjen sosialt i løpet av barndommen hindrer gode sosiale erfaringer, og det gir gjerne en følelse av at man ikke er ønsket av andre barn og unge. Mobbing kan føre til ensomhet (Korzhina mfl., 2022), som kan ha langtidseffekt for den som blir utsatt for det. Dette bør ikke forbause oss. Gode sosiale ferdigheter utvikles gjennom trening, slik som det meste av andre ferdigheter. For noen er det enklere og mer motiverende enn for andre, men muligheten til å øve sosialt trenger alle. I tillegg kommer det å kjenne seg komfortabel med å være i en gruppe mennesker, noe som også kan trenge tilvenning.

Tilhørighet er viktig for å ha det bra i hverdagen (Ramsdal mfl., 2022), og denne tilhørigheten blir brutt når et barn utsettes for mobbing. Mobbing skaper ensomhet hos barn, og ensomheten vedvarer ofte selv om mobbingen opphører (Matthews mfl., 2022). Noen barn vil oppleve det som vanskelig å komme inn i sosiale samspill, og trekker fort en konklusjon om at de ikke hører til. Dette er ødeleggende for tilknytning og opplevelse av tilhørighet til gruppen. For å oppleve skolen som et godt sted å være, trenger eleven å etablere tilhørighet og oppleve sosial støtte (Ramsdal mfl., 2022). Barnehage og skole er en god arena for å gi barna sosiale erfaringer, og for noen barn og unge trengs det noe støtte for at de skal klare å nyttiggjøre seg dette.

Hvordan hjelpe barn og unge som strever med ensomhet

Det må nevnes at mange skoler jobber med å skape fellesskap både i klasserommet og på uteområdet. Det blir blant annet satt ut venne-benker, der elever som opplever å ikke ha noen å leke med, kan sette seg, og så vil andre elever vite at de ønsker kontakt. Dette viser at det er en gryende tiltakstenkning rundt ensomhet, men det er langt frem til en gjennomgående forståelse av hvor omfattende ensomhet kan oppleves. Og ikke minst hvilken negativ effekt det kan ha på kropp og sjel.

Kroppskontakt og hormoner

Det å bekjempe ensomhet kan jobbes med gjennom mange kanaler, både fysisk og psykisk. Det å benytte vårt naturlige behov for tilknytning gir hormonreaksjoner som kan settes inn i mer pedagogiske kontekster. Tidligere var det å la elevene gi massasje til hverandre en måte å redusere konflikter i klasserommet på.

Field (2002; 2020) har funnet at når ungdom får nok kroppskontakt og berøring, reduseres aggresjonsnivået, og det er økning i aggresjon når de får for lite berøring. Dette kan relateres til tilknytning, siden det å bli berørt fører til en opplevelse av tilknytning fordi berøring utløser hormonet oksytocin, som styrker tilknytning (Carter, 2017). Det skal ikke så mye til, men det må være avklart at det er greit for både den som berører, og den som blir berørt. Et klapp på skulderen eller å klø litt på ryggen bidrar her. Klemming på fotballbanen kan virke noe voldsomt, men ser man på det gjennom ensomhetslinsen, så dekker denne berøringen mer enn å feire et mål: Her gis og fås mye kroppskontakt.

Blikkontakt bidrar også til å gi en opplevelse av tilknytning og tilhørighet (Sandstrøm & Dunn, 2014). Det å gi blikkontakt og veksle noen få ord i noen sekunder er med på å redusere følelse av ensomhet.

Samtaler

Det å støtte barn og unge i å forstå følelser – som ensomhet – kan være nyttig. Særlig siden det å kjenne på mangel på tilhørighet eller tilgang til gruppen kan påføre skam, som igjen kan utløse atferd som tilbaketrekning eller aggresjon. Det er ikke alltid det skal så mye til for å oppleve hverdagen som bedre. Mikrosamspill, som en samtale på 30 sekunder med vennlighet og blikkontakt, vil føre til at man blir gladere og kjenner trygghet og tilhørighet (Sandstrøm & Dunn, 2014). Her handler det om å veksle noen få ord, og at det kan påvirke humøret til den man veksler noen ord med. En lærer som gir blikkontakt og et smil kan være med og løfte dagen for en elev.

Samtaler om hvor man hører til, og hva man liker å gjøre, kan bidra til å hjelpe barn og unge å finne grupper de kan kjenne tilhørighet til, og også å velge atferd som er funksjonell over tid i de omgivelsene barn og unge ferdes. Media gir gjerne et inntrykk av at man hele tiden må være sammen med en gruppe venner. Men mange barn og unge trives godt med noen få venner, og de trenger det å få trekke seg tilbake og ha tid for seg selv, noe som også bør anerkjennes. Det blir viktig å få barn og unge til å se hvor de passer best inn i en sosial kontekst, hva de trenger for å delta, og når de trenger pause.

Ensomhet som en positiv faktor

Men på tross av at ensomhet kan ha mange negative følgeeffekter, er ikke ensomhet noe som alltid trenger å knyttes til noe negativt. Da pålegges de som trives med ensomhet en skam eller forvirring over egen opplevelse av at ensomhet også kan være godt. Ensomhet bør avklares i et langt mer nyansert perspektiv, der også de gode sidene ved ensomhet blir belyst og påvist. Noen ganger er ensomhet godt, da kan man være i sin egen tankeverden og få lov å gå i dybden på egen forståelse og refleksjon.

Å vise til de gode sidene ved ensomhet vil få frem at det er ikke udelt negativt å oppleve ensomme perioder, og at dette kan bidra til læring og refleksjon. Ensomhet skal ikke bli behandlet som en form for spedalskhet, der det å være ensom er skambelagt og farlig. Perioder av isolasjon eller ensomhet kan fostre refleksjon og følelse av å ha fått slappet godt av (Cacioppo mfl., 2002). Her kan også kreativitet få rom til å vokse frem.

Det blir derfor viktig å få frem en forståelse som er nyansert og reflektert, slik at barn og unge ikke opplever ensomhet som skambelagt. Skam bidrar til ensomhet og er i det lange løp negativt for psykisk helse.

Å ta ensomhet på alvor

Flere land, for eksempel Japan, Danmark og Storbritannia, har tatt ensomhet på alvor og løftet det frem som et område som myndighetene arbeider aktivt med. Her er det utarbeidet planer for tiltakstenkning rundt ensomhet i befolkningen, og for hvordan man som nasjon skal møte dette for å hindre en fortsatt økning i ensomhet. Storbritannia utpekte en egen minister for ensomhet i 2018, noe som viser at tematikken er omfattende og trenger omfattende tiltakstenkning.

Det å vise at ensomhet er et samfunnsproblem, gir temaet en annen status, som et område det er viktig å belyse. Cacioppo & Cacioppo (2018) påpeker at ensomhet er økende i den vestlige verden, og at det er på vei til å utgjøre et alvorlig helseproblem.

Det er enighet om at forebygging gjennom gode og ivaretakende miljøer er det beste for barn og unge. Som et ledd i dette kan det å legge vekt på fornøydhet og tilknytning bidra til å forebygge fysiske og psykiske helseutfordringer, og ikke minst den sunnhetseffekten som følger med god humor (Flaten, 2021). For å si det litt enkelt: Gode gener er bra, men glede er enda bedre for å forbedre livskvaliteten. For barn og unge er det å høre til og å finne sin plass i fellesskapet en nødvendighet. Dette tilsier at forebygging bør starte allerede i barneskolen, eller enda før. Det å rette oppmerksomheten mot relasjonsbygging mellom barn fra et tidlig stadium vil være et viktig bidrag for å forebygge ensomhet.

Kirsten Flaten arbeider som dosent i spesialpedagogikk på Høgskulen på Vestlandet. Hun har omfattende erfaring fra PPT og BUP. Hun er særlig opptatt av psykisk helse, angst, normalitet og humor, og har publisert en rekke artikler og bøker innenfor disse temaene.

Denne artikkelen ble første gang publisert i papir- og e-bladutgaven av tidsskriftet Spesialpedagogikk nr. 2, 2025. Hvis du vil lese flere artikler eller abonnere på tidsskriftet Spesialpedagogikk: Klikk her: 

På denne nettsiden får du også tilgang til Spesialpedagogikks arkiv med tidligere publiserte utgaver + forfatterveiledningen vår – hvis du ønsker å skrive noe selv.

Referanser

Cacioppo, J. T. & Cacioppo, S. (2018). The growing problem of loneliness. The Lancet, 391(10119), s. 426. Doi: 10.1016/S0140-6736(18)30142-9. PMID: 29407030; PMCID: PMC6530780.

Cacioppo, S., Capitanio, J.P. & Cacioppo, J.T. (2014). Toward a neurology of loneliness. Psychological bulletin, 140(6), s. 1464–1504. Doi: 10.1037/a0037618. Epub 2014 Sep 15.

Cacioppo, J.T., Hawkley, L.C., Crawford, L.E., Ernst, J.M., Burleson, M.H., Kowalewski, R.B., Malarkey, W.B., Van Cauter, E. & Berntson, G.G. (2002). Loneliness and Health: Potential Mechanisms. Psychosomatic Medicine, 64(3), s. 407–417.

Carter, C.S. (2017). The Role of Oxytocin and Vasopressin in Attachment. Psychodynamic Psychiatry, 45(4), s. 499–517.

Field, T., Poling, S., Mines, S., Bendell, D. & Veazey, C. (2020). Touch deprivation and exercise during the COVID-19 lockdown April 2020. Medical Research Archives, 8(8). DOI: https://doi.org/10.18103/mra.v8i8.2204

Field, T. (2002). Violence and touch deprivation in adolescents. Adolescence, 37(148), s. 735–749.

Flaten, K. (2021) Pedagogikk og humor. Cappelen Damm.

Henriksen, R.E., Strandberg, R.B. & Nilsen, R.M. (2023). Loneliness increases the risk of type 2 diabetes: a 20-year follow-up – results from the HUNT study. Diabetologia, 66(1), s. 82–92. https://doi.org/10.1007/s00125-022-05791-6

Hosozawa, M., Cable, N., Yamasaki, S. mfl. (2022). Predictors of chronic loneliness during adolescence: a population-based cohort study. Child and Adolescent Psychiatry and Mental Health 16(107). https://doi.org/10.1186/s13034-022-00545-z

Ko, S.Y., Wei, M., Rivas, J. & Tucker, J.R. (2022). Reliability and Validity of Scores on a Measure of Stigma of Loneliness. The Counseling Psychologist, 50(1), s. 96–122. https://doi.org/10.1177/00110000211048000

Korzhina, Y., Hemberg, J., Nyman-Kurkiala, P. & Fagerström, L. (2022). Causes of involuntary loneliness among adolescents and young adults: an integrative review. International Journal of Adolescence and Youth, 27(1), s. 493–514. https://doi.org/10.1080/02673843.2022.2150088

Matthews T., Caspi A., Danese A., Fisher H.L., Moffitt T.E. & Arseneault L. (2022). A longitudinal twin study of victimization and loneliness from childhood to young adulthood. Development and Psychopathology, 34(1), s. 367–377. Doi: 10.1017/S0954579420001005

Pijl, S. J., Frostad, P. & Mjaavatn, P.E. (2014). Students with special educational needs in secondary education: are they intending to learn or to leave? European Journal of Special Needs Education, 29(1), s. 16–28. https://doi.org/10.1080/08856257.2013.830442

Ramsdal G.H. & Wynn R. (2022). Attachment and School Completion: Understanding Young People Who Have Dropped Out of High School and Important Factors in Their Re-Enrollment. International Journal of Environmental Research and Public Health, 19(7), s. 3938. https://doi.org/10.3390/ijerph19073938

Sandstrom, G.M. & Dunn, E.W. (2014). Social Interactions and Well-Being: The Surprising Power of Weak Ties. Personality and Social Psychology Bulletin, 40(7), s. 910–922. https://doi.org/10.1177/0146167214529799