Sa opp lærerjobben med håp om å kunne vende tilbake til en annerledes skole

– Jeg sier ikke opp fordi jeg har mislyktes som lærer. Jeg har en god relasjon til elevene mine. Og tilbakemeldingene fra ledere og foreldre er gode. Bakgrunnen for oppsigelsen er dem skolen er til for; elevene. Jeg vil ha et samfunn som tar vare på det fellesskapet skolen er, sier Gunnar Jakobsen. 

I 21 år har han vært lærer. Fortsatt har han noen dager igjen i jobben ved Hoppern skole i Moss. Men så er det slutt. 

Ikke på grunn av elevene, foreldrene eller kollegaene, men på grunn av hva skolen har utviklet seg til å bli. 

Han har ikke gått stille i dørene med sin oppsigelse heller. Først gikk han ut med en kronikk i Aftenposten. Nå gir han ut en fyldigere begrunnelse i bokform på eget forlag. I fem kapitler redegjør Jakobsen for hvorfor han forlater læreryrket.

Sist uke ble han bokbadet i hjembyen Moss. Der fortalte han om sin egen skolegang på Bømlo i Vestland fylke og om hvordan skolen har endret seg og utviklet seg i løpet av de siste 20 årene.

– Visste du tidlig at du ville bli lærer?

– Ja, det gjorde jeg. Faren min var lærer i videregående skole og han elsket jobben sin. Som barn la jeg merke til at han hvert skoleår kom hjem med gaver fra elevene sine. Hans positive forhold til læreryrket påvirket også mitt yrkesvalg. Jeg har trivdes i klasserommet, men mistrives med en skoleutvikling som jeg mener har feilet.

Trøtt av å være svar skyldig

Jakobsen sier han er trøtt av å være svar skyldig i møte med elever som ikke når opp i norsk skole. Elever som kategoriseres med at de «henger etter» eller er «svakt presterende». Han skriver om elever med diagnoser som opplever seg selv som en belastning. Og om hvordan elever og foreldre får ansvaret for ufrivillig skolefravær selv.

– Jeg ønsker ikke lenger å være del av et system som har redusert elever til objekter for testing og måling. Hvert år er det rundt 20 prosent av elevene som ikke klarer å fullføre. For disse elevene handler det ofte om å svelge nederlag etter nederlag. Mens tårene drypper på matteleksen, forsvinner selvbildet og selvfølelsen, sier Jakobsen.

I boka beskriver han en skoleutvikling der verken lærere eller elever blir lyttet til. Selv er han pappa til tre gutter som alle begynte på skolen de de var fem og et halvt år.

– Selv gikk jeg på en skole som var styrt av læreren. Mine barn går på en skole som er styrt av mål og resultater. Hvert fag inneholder kompetansemål og elevene må igjennom en rekke tester. Det blir også forlangt offentliggjøring av resultatene. Alle vet at barn modnes i forskjellig tempo, både fysisk og mentalt. Men i stedet for å anerkjenne det, er politikernes svar å forbedre testresultatene gjennom tidlig innsats.

I boka viser han til forskjeller i leseferdighet mellom gutter og jenter i tidlig skolealder. Tidlig i tjueårene har det snudd.

I boka skriver han: «Mine lærere hadde tid til å være sammen med elevene. Dagens lærere må bruke tid på testing, dokumentering, vurdering og rangering. Mye tyder på at en teoritung skole tuftet på prestasjoner og konkurranse ikke er optimalt for barna.»

– Det var skummelt

Denne kvelden i Moss hadde Jakobsen valgt professor Tine Prøitz ved Universitetet i Sørøst–Norge til bokbader. Hun ledet kvalitetsutviklingsutvalget som overleverte sin sluttrapport til kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) i november 2023.

Prøitz spurte om Jakobsen var redd da han sa opp.

– Nei, men det var skummelt. For man går ikke stille i dørene når man både skriver en kronikk og en bok om oppsigelsen sin. Noen vil kanskje tenke at nå kommer det nok en furten og bitter lærer ut av døra som vil klage. Men dette er ingen resignasjon, sier han.

Jakobsen kaller oppsigelsen en politisk handling. Den er også personlig. På spørsmål om hvorfor han har kalt boken sin for et opprop for en skole på bristepunktet, svarte han:

– Lærere er ikke enige om alt. Men dersom vi ikke klarer å enes om noe, kommer vi ingen vei. Beveger vi oss bare fra enkeltsak til enkeltsak, får vi ikke gjort noe med helheten.

Han sammenligner med egen skolegang.

– Da jeg begynte på skole som sjuåring, var elevtallet i klassen lavere, timetallet mindre og jeg husker fortsatt lukten av nyhøvla trematerialer på sløyden. Min generasjon x, har en relativt god psykisk helse. Ser vi på dagens lærerutdanning, er det ingen tvil om at læreryrket har utviklet seg. Men i min barndom tok rammene rundt langt mindre plass. Vi barn hadde mer tid til å gjøre som vi ville.

Vil ikke tilbake til fortiden

Men var alt bare idyll før? 

Professor Tine Prøitz utfordret Jakobsen under bokbadet. 

– Man kan skylde på tidligere kunnskapsminister Kristin Clemet, eller på Osloskolens direktør Astrid Søgnen. Men jeg har hatt mange samtaler med begge og vet at de vil elevene vel. Søgnen sa at ingen rektorer i Osloskolen skulle sove godt dersom ikke hver eneste elev hadde det bra, sa Prøitz og la til:

– Kristin Clemets utgangspunkt for å endre vurderingssystemet, var behovet for informasjon til KS, skoleledere og lærere. Når noen sa; her er vi kjempegode på lesing, eller her er vi kjempegode på regning, da svarte hun; Hvordan vet det dere det? Det kan jo stikke litt hardt. Lærere behøver ikke tall for alt, men uten tall blir man svar skyldig.

Men Jakobsen tror verken testing og måling, flere timer eller tidlig innsats er svaret på hva som trengs i skolen. Og selv om også han omtaler høye mobbetall, ufrivillig skolefravær og flere voldshendelser som problematisk, så er ikke løsningen mer disiplin, flere spesialskoler eller permanent nivådeling i fag. Jakobsens oppskrift er systemendring.

«Barn med diagnoser og barn som ikke klarer å gå på skolen setter skolesystemet i et grelt lys. Selv med alle de lærerne som har de beste hensikter i møte med disse barna, finnes det for mange systemiske hindre til at nok elever med utfordringer klarer å komme seg gjennom skolesystemet med verdigheten i behold», står det i boken. 

 Har laget opprop

Mellom permene har Jakobsen samlet 12 endringsforslag han mener vil gjøre skoledagen bedre for både elever og lærere. På Facebook har han lagt ut et opprop på fem punkter.

Men selv om han kaller oppsigelsen sin en politisk handling, vil verken ett bestemt parti eller lærerorganisasjonene omfavne alle forslagene hans. Jakobsen vil ha debatt.

Han foreslår å avvikle lærernormen. Men i bytte med maks 20 elever i klassen. Han vil også avvikle seksårsreformen, alternativt må førsteklasse gjøres om til lekbasert førskole.

Jakobsen tar til orde for å avvikle mål- og resultatstyringen, fordi han mener den ikke bidrar til mer læring. Elevene skal i større grad få være sitt eget utgangspunkt.

Han vil at læreren skal få økt innflytelse på innholdet i egen arbeidshverdag og at rollene for skole–hjem–samarbeid defineres tydeligere. Jakobsen mener begrepene kunnskap og kompetanse er feil vektlagt og at fremtidens skole må legge mer vekt på kunnskap.

Samtidig vil han at de praktisk–estetiske fagene skal få større plass i grunnskolen. Timene vil han ta fra teoretiske fag. Heldagsskole er ikke et forslag han omfavner.

Jakobsen ser få gode grunner til å ha karakterer i grunnskolen. Han mener de negative sidene for «svakt presterende» elever må veie tyngre enn den motiverende effekten karakterer har for «høyt presterende».

Anmerkninger og karakterer i orden og oppførsel vil han ha bort. Og han mener at lite tyder på at lekser i barneskolen er læringsfremmende. Derfor vil han droppe dem. Fritt skolevalg ser han på som utenforskap satt i system og han vil at skolen skal finansieres av staten.

Vil tilbake til skolen

På spørsmål om hva som er målet med boka, har Jakobsen et tydelig svar:

– Jeg vil engasjere lærere som ønsker endring og foreldre som er bekymret for barnas læring, mestring og trivsel. Jeg vil at politikere skal lytte til oss som står i klasserommene og anerkjenne at vi må få større politisk innflytelse.

– Hva skjer hvis du får ønskelisten din oppfylt?

– Målet er å finne veien tilbake til klasserommet, til elevene mine og til det yrket jeg er så glad i.

I mellomtiden jobber han med et nytt bokprosjekt. 

– Små historier fra skolehverdagen med illustrasjoner til. Noen kaller det dikt. Det har jeg ikke våget å gjøre ennå, sier han.