Kanskje er det på tide at vi lærere begynner å «act our wage»

Nå har Rikslønnsnemnda talt, og ordene deres er absolutte: Lærerne får det samme tilbudet som det opprinnelig ble lagt på bordet i fjor vår.

Det er ingen stor overraskelse. Arbeidsgiver har fått medhold i 18 av de siste 19 sakene som har gått til nemnd. Med andre ord kan en ikke si noe annet enn at dette utfallet er normen, og ikke unntaket.

Likevel vanket det nok noen forsiktige forhåpninger om at lønnstillegget fra i fjor skulle utbetales med virkning fra 1. juni, og ikke fra streikeslutt 27. september. Slik ble det altså ikke. Lærerne sitter atter en gang igjen som tapere. Tapere i lønnsoppgjøret for sjette år på rad – og tapere for å ha benyttet seg av streikeretten sin.

I mandagens sending av Politisk Kvarter på NRK sa samfunnsøkonom Steinar Juel at det er fornuftig at arbeidstakerne sitter igjen med en «ekstra» regning. Partene skal ha sterke insentiver til å bli enige i en streik, påpeker han. Undertegnede er enig i det.

Lærerne ble lønnstapere for tredje år på rad

Men dersom insentivet til lærerne var å kjempe for flere kompetente lærere i klasserommene, og en rettferdig lønnsøkning – vel vitende om risikoen for tapt inntekt under streiken – hva var så insentivet til motparten KS? De tapte ingen verdens ting på at det ble streik, ei heller at den ble norgeshistoriens lengste. Samtidig sitter kommunene igjen med omkring 800.000.000 norske kroner. Er noen av disse kronene er øremerket skolen, mon tro?

Kanskje er det på tide at vi lærere begynner å «act our wage». Uttrykket viser til et sosialt fenomen der arbeidstakere gjennomfører «lydige» opprør mot arbeidsgivere og arbeidsforhold. Den ansatte gjør kun det som står i arbeidskontrakten – og ingenting annet.

For lærerne kan det innebære at de ikke tar på seg eksterne sensoroppdrag, ikke melder seg som øvingslærere for studenter, ikke er tilgjengelige utenfor arbeidstiden, ikke tar vikartimer, osv. Dette er arbeidsoppgaver som arbeidsgiver ikke kan tvinge lærere til å gjøre, men som lærere i dag gjør uten å nøle.

Disse ekstraoppgavene er riktignok ytelser som lærere betales for å gjennomføre. Samtidig er det helt og holdent fritt frem for lærere om de ønsker å stille opp. Med andre ord bygger disse ytelsene på tillit. Norge og den norske skolen er avhengig av lærere som er villige til å stille opp utover hva som står i stillingsbeskrivelsen deres.

Hva skjer den dagen lærerne er trykt så langt opp i et hjørne at de ikke lenger ser noen annen utvei enn å begynne med å «act your wage» – eller i verste fall sier opp?