Frode Julius Jansson er en av de siste garverne.
Frode Julius Jansson er en av de siste garverne.

Frode er en av de siste garverne

Denne høsten legges garverifaget ned i Norge. Frode Julius Jansson (23) er en av de aller siste garverilærlingene. – En dum avgjørelse, sier Sofie Kleppe, som driver Jutulskinn i Vågå.

Publisert

– Skinn er en kjempestor ressurs i Norge. Et materiale å satse på for fremtiden, med naturvennlige, økologiske løsninger. Et materiale vi har lokalt, som vi ikke behøver å importere, sier Kleppe til Yrke.

Hun fremhever skinnklær som et fint alternativ til Gore-Tex i turklær, og viser til at skinn er vanntett og vindtett, uten plast og andre kjemikalier. Ifølge Kleppe kan det lages nærmest alle mulige typer klær av skinn. Hun har selv lagd alt fra skinnjakker til brudekjoler av skinn hun har garvet og sydd.

Garverilærlingen Frode Julius Jansson beskriver nedleggelsen som katastrofal.

– Nå er det tid for å bygge opp det naturlige i stedet for å legge det ned. Naturgarving er et klimasmart alternativ, sier han.

Gjenbruk

Han mener det er mye bedre å bruke skinnene fra dyrene i stedet for å kaste dem. Mange skinn blir kastet, både under jakt på ville dyr og i produksjon av husdyr.

– Det er jo idioti å kaste materialer fra dyr, i stedet for å ta vare på dem og bruke dem til noe nyttig. Dyreskinn er gratis materiale som bør utnyttes. I min moralske klokke føles det bedre å bruke hele dyret enn å kaste en del av det.

Sofie Kleppe mener Norge trenger nye garvere.
Sofie Kleppe mener Norge trenger nye garvere.

– Å slå igjen døren for garving i en tid med satsing på husdyr, henger ikke på greip, utdyper han, og fortsetter:

– Satsing på naturgarving går som hånd i hanske med grønn omstilling. Naturgarvede skinn er ekstremt holdbare. Det vi lager, holder i nesten hundre år, selvsagt ettersom hvor mye det brukes. Fibrene i skinnene ødelegges ikke på samme måte som når garvingen foregår kjemisk, maskinelt.

Svenneprøven

Han begynte som lærling i Jutulskinn høsten 2019 og skal ha to og et halvt års læretid før han skal ta svenneprøven. Han kan få svennebrev selv om faget legges ned fra høsten 2020.

– Hva har du lært det første året?

– Mye. Gangen i produksjonen. Teori om hva som skjer med skinnet når det garves, det er mye kjemi i garving, selv om det gjøres med naturmetoden. Jeg har lært å ta vare på skinn, om forbehandling og oppbevaring av skinn og flåing av dyr. Jeg har også lært mye annet, for eksempel hvilke garvemetoder som fungerer til de ulike formål.

I bedriften Jutulskinn er det både garveri og systue. Han har en skinnjakke som betyr noe spesielt for ham. Her er historien til denne jakken:

Tamrein

På Valdresflya i Jotunheimen er det flere tusen reinsdyr, ville og tamme. Han var med og hentet hud fra tamrein da Vågå Tamrein slaktet dyr der.

Dyrehuden ble først lagt i salt. Etter at saltet ble skrapt vekk, la han skinnet i et kalkbad, slik at hårene løsnet. Deretter var det tid for skraping.

– Jeg skrapte skinnet på kjøttsiden og av håret den andre siden.

Skinnet ble lagt i et klibad med havrekli i to dager. Etter det lå skinnet i et bad med bark fra gran. Granbarken hentet han fra et sagbruk, dette var bark som lå på bakken, med andre ord rester fra treindustrien. Skinnet lå i barkebadet i over to uker.

– Jeg farget skinnet svart i et bad med jernvitriol, forklarer han.

Til slutt ble skinnet vasket, smurt inn med fett, strekt og mykgjort inne på garveriet. Ferdig garvet.

– Hvordan ble skinnet, synes du?

–Nydelig, fast, fint og mykt, uten skjemmende lukt fra kjemikalier.

Ble byjakke

Skinnet ble så vellykket at Jansson sydde skinnjakke av det i systua til Jutulskinn.

– Jeg sydde en byjakke, slimfit. Den passer veldig fint. Kun en kant og glidelås gjenstår. Kanten syr jeg for hånd, slik at det blir ekstra pent.

– Hvordan opplever du å være lærling i garverifaget i Jutulskinn?

Frode Julius Jansson fikk ideen om garveryrket da han gikk på folkehøgskole.
Frode Julius Jansson fikk ideen om garveryrket da han gikk på folkehøgskole.

– Ekstremt variert. Jeg er med på alt fra å sanke skinnene til å garve dem og sy. I Jutulskinn får jeg lov til å være lærling i et svært kreativt miljø. Sofie Kleppe som er daglig leder, er ekstremt inspirerende. Hun skaper et miljø som er trivelig og motiverende, her er det lett å utvikle seg faglig. Vi gløder for faget.

– Hvilke planer har du for fremtiden?

– Jeg skal ta svennebrev. Deretter tenker jeg på å få arbeid i Jutulskinn. Om noen år har jeg planer om å starte et gårdsgarveri.

– Hvor fikk du ideen til å satse på garverifaget?

– Jeg var elev ved Fosen Folkehøgskole på båtbyggerlinja. På denne folkehøgskolen hadde vi naturgarving som valgfag. Der lærte jeg å garve saueskinn. Skinnet ble helt annerledes enn skinn jeg før hadde sett. Skinn i butikkene er vanligvis litt gråaktige og lukter litt kjemisk, sier 23-åringen.

Han sier at skinnet han lagde, ble mykt og fint og luktet godt og rent, uten bilukt fra kjemikalier.

– Jeg ble hektet på garverifaget der og da, sier han.

Rektoren på Fosen Folkehøgskole fortalte at Jutulskinn søkte etter lærling.

Jeg søkte og fikk lærlingplass. Fantastisk. Jeg satser på garverifaget. Dette er faget for fremtiden for meg, sier Jansson.

Høsten 2020

Garverifaget blir lagt ned fra høsten 2020. Dette er endelig. Dermed er det slutt for et fag med svært lange tradisjoner i Norge.

– Den endelige beslutningen ble tatt av Kunnskapsdepartementet, sier seniorrådgiver Monika Thollefsen i Utdanningsdirektoratet, divisjon for kunnskap, analyse og formidling til Yrke.

Arbeidet med fremtiden til garverifaget har pågått i flere år, som en del av store endringer i videregående utdanning i Norge. Fra høsten 2020 forsvinner garverifaget som særløpsfag etter vg1 på teknikk og industriell produksjon (TIP).

Det var Faglig råd for teknikk og industriell produksjon som ga rådet om å legge ned faget.

– Det har ikke vært søking til faget siden 2011, og det finnes ikke miljø og interesse for faget i Norge. Derfor anbefalte dette rådet at faget legges ned. Det var ingen grunn til ikke å etterkomme dette faglige rådet, slik vi vurderte det, sier Monika Thollefsen til Yrke.

– Rådet sier det ikke er et garverimiljø i Norge, men den store industribedriften Granberg Garveri driver med garving, og har gjort det i mange år, i tillegg til flere små bedrifter rundt omkring i landet?

– Jeg kjenner ikke mer detaljert til garverifaget enn anbefalingene vi fikk fra rådet for teknikk og industriell produksjon, sier Thollefsen.

– Neppe store konsekvenser

Faglig råd for teknikk og industriell produksjon er sammensatt av representanter fra partene i arbeidslivet.

I dette rådet møtes partene i arbeidslivet for å samarbeide om fagopplæring.

– Hvilke konsekvenser får nedlegging av garverifaget?

– Vi mener det ikke får store konsekvenser, når ingen har tatt denne utdanningen de senere årene. Vi har ikke registrert avlagte svennebrev og ikke registrert lærlinger i faget de senere årene, sier hun.

– Men Jutulskinn i Vågå har tre lærlinger i garverifaget nå?

– Statistikken vi bygger på, er med tall fram til skoleåret 2018–2019. Skoleåret 2019–2020 er ikke med i statistikken, sier hun.

Kan opprette nytt fag

Når Norge legger ned garverifaget i videregående utdanning, blir det selvfølgelig heller ikke noe tilbud å søke på for dem som vil utdanne seg til garverifaget her i landet.

Men det er mulig å opprette et nytt fag.

– Garverifaget ligger under teknikk og industriell produksjon, og er dermed et industrielt fag. Det er mulig å opprette et nytt fag, med annerledes innhold, for eksempel mer i retning håndverk. Det forutsetter at det skal være et fag som har læreplasser å tilby. Søknad om nye fag kan sendes til Utdanningsdirektoratet, sier seniorrådgiver Monika Thollefsen.

Jutulskinn mener nedlegging er feil avgjørelse

Jutulskinn har garveri i første etasje og systue og utstillingsrom i andre etasje i en bakgård midt i sentrum av Vågåmo, nord i Gudbrandsdalen. Sofie Kleppe har bygd opp bedriften siden 2015. Hun har fagbrev og mesterbrev i faget fra Finland.

– Hvilken betydning har det for deg at du har lærlinger i garverifaget i bedriften?

– Det betyr at jeg kan formidle skinnhåndverket videre. Det er viktig. Når jeg har lærlinger, blir det et godt arbeidsfellesskap, sier Kleppe. Jutulskinn drives av henne, i tillegg til hennes tre lærlinger.

Når hun ikke kan skaffe ferdig utdannede fagfolk i garverifaget, må hun lære dem opp selv. Med lærlinger i bedriften kan hun forme dem faglig, slik at deres kunnskaper passer til Jutulskinn som bedrift.

– Jeg ønsker å ansette lærlingene når læretiden er over, sier hun.

– Hvordan skal du greie å skaffe fagfolk i fremtiden, når garverifaget legges ned, og du ikke kan ta inn flere lærlinger?

– Jeg kan ikke rekruttere til faget på samme måte. Opplæringen blir begrenset til kurs. Ingen kan være lærling i en bedrift uten at det finnes et lærlingesystem for dem, fastslår hun med tanke på fremtiden.

Hun mener at en annen mulighet kan være å skaffe arbeidskraft fra andre land, for eksempel Sverige og Finland, hvor garverifaget har fått en ny renessanse.

– Alle lærlingene i Jutulskinn kan ta svennebrev når den tid kommer, selv om faget legges ned fra høsten 2020.

Kleppe satser offensivt på klær hun lager av skinn garvet i eget garveri. Hun er i ferd med å lage en egen kolleksjon, «Jutulskinn skinnklær fra fjellet». Dette blir reinsdyrskinn. Prosjektet er støttet av Kulturrådet. Hun har også garvet og sydd klær slik steinalderfolk gjorde, klær benyttet i en dokumentarfilm som blespilt inn av et irsk filmselskap i Jotunheimen i vinter.

Verdifull kompetanse

– Når det ikke lenger blir tilbud om å ta utdanning i garverifaget, blir det heller ingen etterspørsel etter faget. Det er trist, mener Nina Farnes-Hansen.

Hun er daglig leder i Tradisjonshåndverk, som er et opplæringskontor og kompetansesenter for tradisjonelle håndverksfag ved museene i Akershus. Dette kontoret har ansvar for den teoretiske opplæringen til en lang rekke ulike tradisjonelle håndverksfag. Det gjelder blant annet lærlingene i garverifaget i Jutulskinn i Vågå.

– Vårt mandat som opplæringskontor er å verne og videreføre tradisjonelle håndverk. Når garverifaget legges ned, mister vi kompetanse vi har hatt gjennom en lang tidsepoke i Norges historie, sier hun.

Hun viser til at selv om garverifaget er et tradisjonelt håndverk, kan det brukes til å lage innovative, kreative og spennende produkter.

– Jutulskinn er et godt eksempel på det, sier Farnes-Hansen.

Hun mener det burde vært satset på garverifaget, også med tanke på miljøet.

– Skinn er et kortreist, naturlig og svært solid materiale, i motsetning til mye av det som masseproduseres. Vi bør begynne å tenke på hva vi egentlig har behov for. Det er bedre å kjøpe noe med høy kvalitet som varer lenge, i stedet for noe med så dårlig kvalitet at det må kastes etter kort tid. Vi må bort fra kjøp-og-kast-samfunnet. Satser vi på garving og skinnprodukter, kan det gi bedre miljø. Bare det argumentet i seg selv burde vært godt nok til å videre-føre garverifaget, mener hun.