Lærere trenger ikke flere moralske retningslinjer for hvordan de skal tenke og snakke

De siste ukene har Bufdirs forslag til ny veileder for inkluderende språk skapt debatt. Bufdir understreker at dette kun er en veileder – ikke et pålegg. Rent formelt er det riktig. I praksis er det ikke fullt så enkelt.

Når et statlig direktorat gir råd om hvordan vi bør snakke, tenke og organisere hverdagen rundt barn og unge, skjer det aldri i et maktvakuum. Bufdir er en autoritet. Mange ansatte i skole og barnehage er – med god grunn – autoritetstro. Dermed får også «veiledning» normerende kraft.

Dette kjenner vi igjen fra pandemien. Vaksinasjon ble presentert som frivillig – og var det, rent juridisk. I praksis opplevde mange likevel et betydelig sosialt, moralsk og profesjonelt press – som også er former for styring.

Det er denne typen myk makt vi nå ser konturene av – nok en gang.

Henger direktoratet flere tiår etter lærernes praktiske hverdag?

I Politisk kvarter mandag 15. desember 2025 uttalte Bufdirs direktør Hege Nilssen at veilederen blant annet skal bidra til at elever som trenger det, kan få eget omkledningsrom i garderobesituasjoner.

Jeg antar at mange lærere opplever dette som et nesten komisk eksempel på manglende innsikt i praksisfeltet. Slike tilpasninger har vært gjort i norsk skole i flere tiår. Jeg gjorde det selv som gymlærer på 1990-tallet, og det var vanlig praksis den gang. Lærere har alltid brukt skjønn, fleksibilitet og relasjonskompetanse for å ivareta sårbare elever – lenge før Bufdir skrev veiledere om det.

Litt om biologi – og hvorfor kjønnsdeling ofte virker

Et av rådene i veilederen er å unngå å dele elever inn i jente- og guttegrupper. Her tror jeg mange lærere stille trekker på smilebåndet – eller rister på hodet.

Det finnes mange gode grunner til å benytte kjønnsdeling. Et eksempel er at gutter etter hvert utvikler en kropp – og et underliv – som til tider lever sitt eget liv. For mange er det nok å se det bule under en jentegenser før konsentrasjonen forsvinner. Slik praktisk innsikt ser dessverre ikke ut til å inngå i direktoratets kunnskapsgrunnlag. Ikke vet jeg, men kanskje henger det sammen med manglende erfaring med å være gutt i tenårene?

Kjønnsdeling er et velprøvd pedagogisk og praktisk grep som lærere bør ha tilgjengelig – uten innblanding ovenfra.

Mange lærere har erfart at kjønnsdelte grupper i ulike sammenhenger gir roligere elever, bedre læringsmiljø, bedre konsentrasjon og større trygghet. Ikke alltid. Ikke overalt. Men ofte. Både gutter og jenter profiterer på dette. Og hvis Morten, som i noen uker har hatt lyst til å være Martine, gjerne vil være i jentegruppen – ja, så går det helt fint.

At dette ikke forstås inne på et kontor i et direktorat, er uheldig.

Barn, identitet – og behovet for undring

Ekspertmiljøer innen kjønnsinkongruens peker på at rundt 80 prosent av barn og unge som opplever ubehag knyttet til kjønn, senere faller til ro i sitt biologiske kjønn. De resterende har ofte sammensatte utfordringer, blant annet knyttet til autismespekteret og ulike former for psykisk sårbarhet.

Dette reiser et viktig spørsmål: Hjelper vi barn ved å bekrefte eller forsterke usikkerhet knyttet til eget biologiske kjønn? Eller kan det tenkes at en roligere tilnærming, som ikke overintellektualiserer eller understøtter enhver identitetsopplevelse, i mange tilfeller er bedre?

En enkel og vennlig måte å møte et barn på, er for eksempel å si: «Du er en gutt som tenker at du er en jente. Det er helt i orden. Kanskje tenker du annerledes om en stund. Det er også helt i orden.» Vi skal ta barns følelser på alvor, men også hjelpe dem å forholde seg til den konkrete, fysiske og virkelige verden de er en del av.

Til slutt

Lærere trenger ikke flere moralske retningslinjer for hvordan de skal tenke og snakke. De trenger tillit til faglig skjønn, erfaring og sin allerede godt utviklede evne til å lese mennesker og situasjoner.

Når staten i økende grad tilbyr ferdige svar på hvordan vi skal møte barn, svekkes nettopp det pedagogiske grunnlaget barn trenger: voksnes evne til å observere, reflektere og ta kloke beslutninger. Barn og unge har ikke behov for voksne som slutter å tenke selv. De trenger trygge, tydelige voksne som bruker egen erfaring, dømmekraft og sunn fornuft.