Skolesystemet produserer ufrivillig skolefravær

Antall barn som blir henvist til barne- og ungdomspsykiatrien på grunn av ufrivillig skolefravær, øker. Undersøkelser gjort av TV2 viser at så mange som 30.000 barn har så høyt fravær at de står i fare for å falle ut av skolen. 20 prosent av elevene fullfører ikke egen skolegang, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå. Til nå har både årsak og ansvar blitt lagt på individnivå. Man kan ikke løse fraværsproblematikken ved å be individet ta seg sammen. Spørsmålet som melder seg, er om skolen har blitt en fabrikk som produserer ufrivillig skolefravær?

Skolevegring

Lenge har høyt fravær gått under betegnelsen skolevegring. Det er på høy tid å slutte å ty til patogene forklaringer, der både årsak, ansvar og løsning legges på individet. Det eneste vi oppnår med det, er syke og utslitte barn, ribbet for anstendighet og verdi. Joda, det finnes helt sikkert noen tilfeller som handler om individet, men da er det ofte snakk om alvorlige kliniske diagnoser. De jeg snakker om, er vanlige elever som opplever skolen som vanskelig.

Skoleekskludering

Hva om vi snur perspektivet, fra skolevegring til skoleekskludering, som Gro Emmertsen Lund skriver godt om i boken Fra fravær til fellesskap. Altså at det er noe med konteksten som ekskluderer mennesker fra det viktige fellesskapet skolen representerer. I denne forskningen er det noen åpenbare forklaringer, som mobbing, utenforskap og ensomhet. Det viser seg også at gode lærer-elev-relasjoner og elev-elev-relasjoner har betydning for om elever opplever skolen som et trygt og godt fellesskap å være i.

Manglende mestring

Mer interessant er det å se på hva skolen har utviklet seg til å bli de siste 20 årene. Skolen i dag er preget av mange teorifag, og utviklingen har gått mot flere teoritimer på bekostning av praktisk-estetiske fag. Professor i spesialpedagogikk, Marie-Lisbet Amundsen, viser til statistikk som hevder at så mange som 60 prosent av elevene som ikke klarer å gå på skolen, strever med det faglige arbeidet på skolen.

Barn velger ikke sine diagnoser, oppvekstsvilkår eller sine forutsetninger for læring. Men disse elevene kommer første skoledag med samme håpefulle øyne som andre elever. Og med et ønske om å være like mye verdt som alle andre. De samme elevene blir møtt med krav som ikke kan nås. Kompetansemål, nasjonale prøver, kartlegginger og andre tester. Det er ikke fordi de ikke prøver at de ikke mestrer, men fordi de ikke klarer. Skolehverdagen for disse elevene handler om å svelge unna nederlag etter nederlag. Løsningen har til nå vært tidlig innsats og intensiv kurs. Nederlagene blir altså møtt med å påføre enda flere nederlag. Alle disse elevene er en misbrukt mulighet for samfunnet.

Snever normalitet

Hva om det er systemet som skaper behovene? At skolens strikte behov for én type atferd, én type kunnskap, og én type normalitet, er med på å definere nær en firedel av elevene våre som avvik. Hva om det eneste tiltaket som egentlig fungerer, er å endre systemet. Et system som ikke produserer mer kompetente elever enn før. Et system som snarere produserer psykisk uhelse, ufrivillig skolefravær og frafall i videregående skole, for å nevne noen av de alvorligste produksjonsfeilene. 

I tillegg ser vi en økning i diagnoser, der elever og foreldre får skylden for kaste seg på en ADHD-trend. Hvis politikerne ønsket seg en kunnskapsfabrikk da de innførte mål- og resultatstyring i skolen, har de mislyktes. Det kommer ut for mange feilvarer. I det åpne markedet hadde denne bedriften gått konkurs for lenge siden.

En skole for alle

Det kunne vært annerledes, hadde systemet tillatt disse elevene å være mer av seg selv. At de kunne få gått på en skole som i større grad lot dem være sitt eget utgangspunkt, uten uoppnåelige kompetansemål, og grenseløs testing som hele tiden dokumenterer det de ikke får til. For dette vet jeg etter mange år i skolen: Elever som opplever mestring, læring og trivsel, har det bra. Og elever som har det bra, kommer oftere på skolen.

Det må også være en skole som evner å ta vare på egenverdien til langt flere elever, også de som ikke når opp i alle fag, i en konkurransepreget skole. Der elever ikke er så «jævla ADHD», men er en naturlig del av en mangfoldig elevgruppe. Det er ikke sant at alle elever må oppnå høy måloppnåelse i alle fag for å lykkes som menneske. Samfunnet trenger hender som kan skru. Samfunnet trenger hender som kan bygge. Samfunnet trenger hender som kan lage maten. Og samfunnet trenger hender som holder andres hender.