Ikke alt som er viktig, er skolens ansvar

I en nylig artikkel i Stavanger Aftenblad argumenterer kunnskapsministeren for at skolen må «ta tak» i barn og unges fysiske aktivitetsnivå, blant annet fordi «barn ikke velger sine foreldre». Utsagnet kan ved første øyekast fremstå omsorgsfullt. Likevel rommer det en problematisk forskyvning av skolens samfunnsmandat.

Bakgrunnen for uttalelsen er hjertelege Stein Ørns advarsler om konsekvensene av lav fysisk aktivitet og økt skjermbruk i barndom og ungdom.Ørns medisinske vurderinger er viktige og godt dokumenterte. Problemet oppstår når medisinske risikovurderinger brukes som normativt grunnlag for pedagogisk og strukturell styring av skolen.

Dette er ikke et argument mot fysisk aktivitet i skolen. Det er et argument mot uavklarte og uformelle utvidelser av skolens ansvar.

Når medisinsk fagautoritet trekkes inn som moralsk legitimering for skoleomlegging, skjer det en kategorifeil. Medisin kan beskrive risiko og konsekvenser, men den kan ikke alene definere skolens oppdrag. Pedagogisk styring må forankres i skolens formål, læreplanverk og rettslige rammer, ikke i en generell forestilling om at skolen skal kompensere for alt som svikter ellers i samfunnet.

I samme artikkel blir det påpekt at mer fysisk aktivitet må skje innenfor dagens timetall. Når det spørres konkret hva dette skal gå på bekostning av, er svaret at man ikke er så konkret ennå. Realiteten er likevel enkel: mer tid brukt på én aktivitet betyr mindre tid til noe annet. I skolen innebærer dette mindre tid til lesing, skriving, matematikk og faglig progresjon.

Skolen er i utgangspunktet en utdanningsinstitusjon. Dens kjerneoppdrag er å utvikle elevenes kunnskaper og ferdigheter, og å bidra til danning gjennom fag. Når begrunnelsen «barn velger ikke sine foreldre» brukes som et overordnet styringsprinsipp, skjer det en glidning der skolen i økende grad forventes å fungere som kompensatorisk institusjon for forhold langt utenfor dens kontroll.

Denne utviklingen skjer sjelden gjennom eksplisitte vedtak. Den skjer gjennom moralsk retorikk, forventninger og gradvis normalisering. Resultatet er en uformell utvidelse av lærerrollen uten tilsvarende avgrensning, ressurser eller kompetansetilførsel.

Problemet er ikke at skolen kan bidra når barn har det vanskelig. Problemet er at dette bidraget etter hvert forventes, institusjonaliseres og individualiseres på lærernes skuldre. Når alt blir skolens ansvar, blir ingenting tydelig avgrenset.

Konsekvensene er velkjente i profesjonen. Lærere forventes å være generalister i stadig flere samfunnsoppgaver, samtidig som det faglige kjerneoppdraget presses. Ansvarsprinsipper mellom hjem, kommune, helsevesen og politikk svekkes, og faglige tap kamufleres som omsorg.

Det ubehagelige, men nødvendige skillet er dette: Ikke alt som er viktig for barns liv, er skolens ansvar. Institusjonell realisme tilsier at skolen fungerer best når den gjør færre ting, gjør dem godt, og vet hva den ikke skal gjøre.