Når skolen blir for stor og døra blir for trang
– refleksjoner om ufrivillig skolefravær

Det finnes ord som setter seg i kroppen, begreper som ikke bare beskriver noe ytre, men som treffer en nerve i oss som voksne. Ufrivillig skolefravær er et slikt begrep. Det smaker av uro, maktesløshet og kanskje også en klype skam. For hva sier det egentlig om oss som skole eller oss som foreldre at noen barn ikke klarer å være der vi har bestemt at de skal være?

Jeg kjenner på det selv. Jeg er lærer. Og jeg er mor til en ungdom som ikke alltid orker. Jeg står i klasserommet og ser mot døra, venter på en elev som ikke kommer. Og jeg står hjemme i gangen og ser på datteren min med sekken pakket, men kroppen som nekter å gå. Hun vil. Men hun får det ikke til.

Jeg står der midt imellom – mellom profesjon og kjærlighet, mellom system og samvittighet. Jeg skal forklare, forstå og reparere, men alt jeg kjenner, er hvor liten jeg er. Dette lar seg ikke løse med et møte eller en handlingsplan. Dette handler om noe langt dypere, noe vi ennå ikke helt har forstått.

Hva har egentlig forandret seg?

Ufrivillig skolefravær er jo ikke nytt, men det har blitt mer. Mye mer. Og jeg mener det er viktig å tørre å se på nettopp det: Hva er det som gjennom de siste årene har endret seg i skolen, i barndommen, i oss voksne?

Jeg har hørt både andre foresatte og kolleger forklare skolefravær med latskap eller dårlig oppdragelse, at vi ikke stiller nok krav til dagens ungdom. Men jeg tror at det oftere handler om belastning og at de har altfor mye å bære på. Vi må tørre å se på alle de små endringene som til sammen har gjort skolen til et vanskeligere sted å være.

Ny læreplan og andre krav

I 2020 fikk vi en ny læreplan. LK20 skulle gi oss mer fleksibilitet, utfors­king og kreativitet, dybdelæring og kritisk tenkning. Vi skulle lære elevene å håndtere fremtidens utfordringer. Kompetansebaserte læreplaner handler om hva du kan gjøre med det du lærer. Det er fine intensjoner, men for mange elever skaper det uforutsigbarhet. Og uforutsigbarhet sliter på dem som allerede strever. Vi ville gi dem frihet og rom til å tenke selv, men jeg lurer på om vi undervurderte hva det krever å tåle en så åpen struktur. Når målet er å utvikle «kompetanse», ikke å mestre tydelige og avgrensede ferdigheter, blir det uklart hva som faktisk forventes. For elever som allerede strever med struktur, kan denne åpenheten oppleves overveldende. Ikke fordi de ikke kan tenke selv, men fordi de opplever situasjonen som utrygg, og trygghet er en forutsetning for læring.

Samarbeid og sosialt stress

På skolen jeg jobber på, og på mitt barns skole, brukes samarbeidslæring som struktur. Jeg ser hvor viktig det er at elever lærer å jobbe sammen, men jeg ser også hvor krevende det kan være. For mange elever er dette en sosial maraton de aldri har meldt seg på. Å samarbeide med andre med ulik energi, vilje og trygghet er ikke bare faglig krevende, det er emosjonelt utmattende. Man må forhandle om roller, tåle uforutsigbarhet og navigere sosialt – dag etter dag.

Kanskje vi har glemt at samarbeid er noe man bygger opp gradvis, og ikke noe alle klarer å mestre fra dag én. Samarbeid krever tillit, overskudd og sosial trygghet. Og hva med de som lærer best alene? Har vi glemt dem? I vår iver etter å dyrke de sosiale ferdighetene har vi kanskje glemt at tilpasset opplæring også handler om å tilpasse måten vi lærer på, ikke bare hva vi skal lære.

Skjermene – og konsentrasjonen vi glemte

Økt skjermbruk er ikke en enkel forklaring eller en fiende vi kan skylde på, men en del av det store bildet. Tre av fire unge bruker mer enn tre timer daglig foran en skjerm utenom skoletiden. Men det stopper ikke der, for skjermene følger dem også inn i skoledagen. Mange elever går fra time til time med blikket festet på en skjerm, enten de jobber i digitale læremidler, ser filmer eller samarbeider via digitale verktøy.

Vi vet at hjernen liker det som belønner raskt, og skjermen gir umiddelbar respons. Kontrasten blir stor når vi forventer at elevene skal sette seg ned og lese lengre tekster, tenke seg om og fordype seg i noe som ikke umiddelbart gir samme belønning. Det krever en utholdenhet som må trenes. Så kanskje er det på tide å slå et slag for læreboka igjen? Ikke fordi den er magisk i seg selv, men fordi den gir noe skjermen sjelden gir: en fysisk ro, en klar start og slutt, og et rom der hjernen får være i fred med teksten. Å trene opp konsentrasjon er ikke umulig. Men det krever at vi innser at fokus er ferskvare. Vi trenger å snakke om hvordan vi sammen, både hjem og skole, kan hjelpe barn og unge til å tåle det ubehaget det er å være lenge i én tanke, én oppgave, én prosess.

Etter pandemien

Og så var det pandemien. Du vet, de årene hvor vi mistet den daglige rytmen og fellesskapsfølelsen, hvor soverommet ble mange barns klasserom og terskelen for å stå opp og gå ut ble høyere for hver uke. Noen elever fant seg selv i stillheten under nedstengingen. De fikk være i fred med sitt tempo og sine pauser. Så skulle de tilbake, rett inn i klasserommets rytme. For noen ble det rett og slett for voldsomt. Etter gjenåpningen av skolene har det vært en merkbar økning i fraværet. Vi trodde vi kunne legge nedstengningen bak oss, men den henger fortsatt igjen i kroppen og rutinene til mange barn og unge.

Når vi voksne må bære ubehaget

Alt dette er brikker i et stort puslespill, og ingen av dem kan alene brukes som fasit. Ufrivillig skolefravær er ikke bare en historie om elever som faller ut. Det er også en historie om systemer som strever, og voksne som leter etter fotfeste. Og jeg tror det er her vi voksne møter noe av det aller vanskeligste, for vi trenger forklaringer, og vi trenger noe å henge alt på. Ikke bare for å forstå elevene, men også for å holde ut vår egen uro.

Som lærer kjenner jeg det på kroppen. Jeg skal se og følge opp alle, tilrettelegge for den som strever, løfte den som mestrer, og samtidig krysse av i systemer, dokumentere tiltak og svare foreldre. Når én elev faller ut, er det nesten umulig å ikke kjenne på følelsen av å ha sviktet. Og akkurat da, når ansvaret blir for tungt, er det så fristende å finne noen å plassere det hos. Kanskje hos foreldrene, som «ikke følger opp godt nok». Kanskje hos eleven selv, som «ikke vil nok». Eller hos systemet, som ikke gir oss gode nok rammer. Hvis vi kan plassere skylden et sted, så blir det kanskje litt lettere å bære. Da slipper vi å kjenne så sterkt på den gnagende følelsen av ikke å strekke til.

Og noen ganger er det sant. Foreldre strever. Systemet svikter. Eleven mister motet. Likevel mener jeg vi trenger å øve oss på å bli i det ubehaget. Å våge å bli værende i den smerten det er å ikke kunne fikse, ikke kunne løse. Ikke fordi vi skal bære alt alene, men fordi det først er når vi våger å bli værende i ubehaget, at vi virkelig ser hva som skjer.

En skole bygget for de som tåler den

Vi må akseptere at vi ikke vet nok ennå. At det som utløser skolefraværet for én elev, kanskje ikke påvirker de andre elevene på samme måte. At det ikke handler om enkeltelever, eller dårlige foreldre, eller lærere som ikke er gode nok. Det handler om strukturer som har endret seg, ofte uten at vi helt har forstått hva det gjør med oss.

Vi må våge å si det høyt: Skolen vår er først og fremst bygget for elevene som tåler den. Det er en skole for de som klarer å navigere i et åpent landskap med uklare forventninger til kompetanse, der du må mestre å arbeide i gruppe sammen med andre og tåle sosial støy. Dette er ikke en skole for de som strever.

Vi lever i en tid der både barndom, skole og voksenroller har endret seg så raskt at vi som er voksne i dag, ikke har rukket å forstå hva det krever av oss. Vi må slutte å spørre «hvem har skylda?» og begynne å spørre «Hva har skjedd med oss alle, og hva trenger vi nå?»

Hva vi trenger

Vi trenger kunnskap. Men vi trenger også fellesskap i forståelsen av hva det vil si å være ung nå. Og vi trenger å anerkjenne hverandre – både elever, foreldre og lærere – for det vi står i. Og kanskje viktigst av alt: Vi må slutte å måle verdi i form av oppmøtte timer. Ingen ungdom vil være borte. Ingen barn ønsker å falle utenfor. De trenger ikke å høre «så flink du er som kom». De trenger å høre «Jeg ser deg, og jeg vet at dette koster.»

Ufrivillig skolefravær er aldri et valg. Det er et symptom. Og kanskje er ikke vår viktigste oppgave å presse dem inn igjen, men å finne ut hvordan vi kan gjøre døra inn litt bredere og terskelen litt lavere. Det handler om å holde kontakten, å vise at de fortsatt hører til, selv når de strever. Det handler om å tåle vår egen uro og maktesløshet, uten å la den bli til press og krav. Det er ikke gjort i en håndvending. Bare et langvarig arbeid kan bit for bit bygge tillit og gi den nødvendige tryggheten. For først når eleven opplever at skolen faktisk tåler dem – også når de ikke mestrer – kan de kanskje begynne å tåle skolen igjen.

Om forfatteren

Stine Antonsen er lærer ved Killingrud ungdomsskole og har fordypning i matematikk og kroppsøving. Hun har nylig fullført lærerspesialistutdanning i kroppsøving ved Høgskulen på Vestlandet og skriver nå masteroppgave om vurderingspraksis etter LK20.