Vinje svarer

På debattsiden i Utdanning nr.2/08 opptrer herrene Ernst Håkon Jahr og Ole Letnes fra Universitetet i Agder i fulle akademiske pontifikalier og påstår at det er ”synsing” fra min side når jeg hevder at en form som oversetting (”oversetting av Bibelen”) er uten enhver støtte i tradisjonen.

Ikke nok med det, den synsingen som jeg ”sleiver i vei med”, er til overmål ”subjektiv”. De anbefaler at man, dvs. Finn-Erik Vinje, setter seg inn i sakene før man uttaler seg offentlig om dem. Det er et godt råd.

Jahr & Letnes mener i innlegget Hva Vinje overser at -ing-avledninger (i dette tilfelle oversetting) har aksjonell betydning og altså betegner ’det å + verbet’, mens -else-avledninger (i dette tilfelle oversettelse) er reservert for den konkrete betydning. Til det er å si: Et slikt betydningsskille passer sant nok i en del tilfeller, men lar seg ikke oppstille som en generell regel. Oversettelse er nemlig den tradisjonsriktige formen uansett hvilken betydning det er tale om (jf. Norsk riksmålsordbok (1947)).

Det er lett å finne -else-avledninger med aksjonell betydning: anrettelse (av en skade), besettelse (av en stilling), utsendelse (av trykksaker), utsettelse (av et møte), forhøyelse (av honoraret) osv. Det er også en smal sak å finne mengder av -ing-avledninger med konkret betydning. Jeg har skrevet utførlig om disse tingene i en fyldig studie fra 1970-årene; for øvrig kan jeg vise til Moderne norsk (2002), s. 26 f.

Det skillet som Jahr & Lorentz vil innføre i Agder, er et rent skrivebordsprodukt.

Hvis man prøver å presse etablerte, nedarvede ordformer inn i deres mønster, blir resultatet knot. Og jeg gjentar: I riksmåls-/bokmålstradisjonen har oversettelse både aksjonell og konkret betydning.

Beklageligvis er det noen behjertede norsklærere og andre som har fått for seg at det er uhyre progressivt å erstatte -else med -ing, og så skriver de ikke bare oversetting, men tvinger ned på papiret rene fantasiprodukter som forbausing, forplikting, henvending, innrømming, overrasking.