Kunsten å kunne kommunisere forståelig

Å forstå hverandre gjennom ord er en krevende øvelse. Det er mange forhold som spiller inn både hos avsender og mottaker, og vi kan sjelden være sikker på at vi ikke snakker forbi hverandre. Feilkildene i samtaler kan være utrolig mange; vi kan til og med være uenige om hva samtalen vår dreier seg om! Hvorfor er det så vanskelig å snakke sammen?

Kommunikasjon kommer av det greske ordet communicare som betyr «å gjøre felles». I den definisjonen ligger det en erkjennelse av at det ikke er opplagt at alt er felles. Vi må altså sette ord på ulike forhold og forsikre oss om at vi har den samme forståelsen av hva det handler om. Ofte setter vi grekernes filosofiske tanker fra oldtiden opp som et ideal for det å samtale. Sokrates gikk rundt og stilte spørsmål, og fikk dermed mye interessant stoff å jobbe med i sin filosofiske tilnærming til verden. Platon utviklet samtalekunsten rundt dialogen, og enda i dag ser vi til de gamle grekerne for å få inspirasjon til hvordan vi kan forstå samtalen. Her står også retorikken sterkt. Det er populært også i dag å jobbe med retoriske virkemidler fra de gamle grekerne.

Å gripe verden gjennom begreper

Som hjelpemiddel i samtaler, bruker vi ord og setningskonstruksjoner som er utviklet ulikt i ulike språk i verden. Selv om det er mange likhetstrekk i språk, finnes der også ørsmå variasjoner. Selv hos naboland som har mye felles språklig, slik Norge, Sverige og Danmark har, kan det være vanskelig både å lese nabolandspråkene og å forstå dagligdags tale. Vi knoter og strever med å både forstå og gjøre oss forstått når vi passerer grensen.

Også innad i et land kan det være store ulikheter i hvordan man snakker. Dialekt og tonefall er en sak for seg, men også ordvalg og setningskonstruksjon kan variere. I tillegg gir de ulike dialektene variasjon i intonasjon, eller setningsmelodi. Når vi beveger oss ut av vårt eget dialektområde, kreves det derfor ekstra lytteevne for å tone oss inn i den andres dialekt som fortoner seg ny for øret vårt. Som om ikke dette var nok, påvirker den sosiologiske gruppen vi tilhører sin språksosiolekt også vår måte å samtale på.

Studier viser at mennesker stoler mer på kroppsspråket enn på ordene vi bruker...

Begrepene er de vi skal begripe verden med. Derfor er det viktig at vi har sånn noenlunde samme innhold i begrepene. I barndommen bygges morsmålet vårt opp stein for stein, med begreper, overbegreper og kategorier. Det kan være ulike grunner til at barn har mangelfull begrepsutvikling. Lite stimulering og marginale hjemmeforhold er klart en risikofaktor. Problemer med sende- og mottakerapparatet kan også gi hindringer; dersom hørsel, syn eller motorikk er forsinket eller skadet.

I den sosiale konteksten lærer barn hvordan en samtale utspiller seg mellom to samtalepartnere. Det handler om å ta tur, høre på hva den andre sier og så gi respons på det en hører. Dersom barn ikke gis anledning til å utvikle evnen til turtaking og å bli hørt som en samtalepartner i de tidlige barneår, vil de senere kunne få problemer med kommunikasjonens grunnteser. 

Støy

I ulike kommunikasjonsteorier snakkes det om støy i kommunikasjonen. Støy på telefon er et velkjent begrep, der linjens beskaffenhet gir så mye annen informasjon at vi vanskelig hører den som er i andre enden. Noen ganger høres det ut som de snakker fra havets bunn. Slik støy er lett å forstå. Ofte hjelper det å ringe opp igjen og få en bedre linje, eller vente til mottakeren er kommet til et område med bedre dekningsforhold.

Støy i kommunikasjon når vi sitter rett ved hverandre i samme rom, kan være vanskeligere å forstå. Det burde være så enkelt! Vi ser hverandre og vi hører det samme; tror vi! Så enkelt er det imidlertid ikke.

For det første kan hver og en av oss legge ulik mening i det vi hører. Det skjer altså en fortolkning av de ordene vi hører ut fra en referanseramme som ligger inne i hver enkelt. Denne referanserammen er basert på tidligere erfaring med kommunikasjon og hvilke andre erfaringer vi har med oss. Dette kan være historien vi er vokst opp i og er en del av, eller det kan være følelsene vi er i, som legger seg som et slør over situasjonen og gjør at vi oppfatter svært ulikt det som blir sagt. Slik støy er vi ikke vant til verken å snakke om, eller ha et bevisst forhold til, og da er den vanligste måten å løse det på å beskylde den andre for ikke å høre etter.

Ungdommer i puberteten er under fullstendig ombygging. De er ofte styrt av sterke følelser, og de kjennetegnes som gruppe ved at de er i opposisjon til autoritetspersonene rundt seg, både foresatte og lærere. Puberteten er derfor et godt eksempel på hvordan støy kan påvirke kommunikasjonen.

To parter

Det er alltid to parter i en samtale. For noen er det vanskelig å se sin egen rolle i en samtale. Begge parter bringer med seg sin egen kropp, og kroppsspråket gir informasjon til andre om hvordan du har det. Studier viser at mennesker stoler mer på kroppsspråket enn på ordene vi bruker. Det å bringe dette opp som et tema; «du ser sur ut», «stemmen din er bestemmende», «du hører ikke på meg» og «ta det på alvor», gir ungdommer større mulighet til å bli bevisst hvordan man påvirker hverandre gjensidig i en samtale. Å påtale det åpenbare som at den ene snur ryggen til, ikke svarer eller blir taus, gir nyttig kunnskap til begge parter om hvordan samtaler forløper. Å ha et lite utbygget repertoar av forståelse for andres følelser, gjør at stress eller det å være lei seg kan oppfattes som sinne. Det kan være nyttig og oppklarende å få informasjon om dette. Det er alltid den voksne som må bære ansvaret for å få i gang en fastlåst kommunikasjon. Det kan vi ikke forvente at barn eller ungdom får til alene.

Å reparere

De sårbare ungdommene har ofte et lite repertoar å spille på når de føler at de trenges opp i et hjørne der ordene ikke strekker til. Mennesker har to kjente mønster når vi føler oss fanget; enten rømmer vi, eller så slåss vi.

Å rømme fra en låst kommunikasjonssituasjon kan gjøres ved å snu ryggen til eller bli taus. Dette er velkjent for foresatte til tenåringer. I tillegg kan ungdommen ha et tydelig kroppsspråk der de himler med øynene eller gjør andre tydelige tegn på at de foresatte eller lærerne er dumme og ikke forstår noen ting. Tenåringen kan også komme med stereotype påstander som at den voksne aldri hører etter, eller at det ikke er noe vits å snakke med deg.

Vi må tørre å oppfange også det som ligger utenfor ordene, i kroppsspråket og i følelsene

Begge typene reaksjon kan fremkalle følelsen av mislykkethet i den voksne. Det er vanskelig å forstå at ungdommen er naturlig i opposisjon, og at de kvesser klørne på dem de er trygge på. De prøver ut ulike strategier. Og, ungdommene vet godt hvor de kan ramme sine foresatte best. De kjenner vår akilleshæl, og de bruker den kunnskapen når de føler seg presset nok.

Klokere enn …

Innenfor Bufetat er det lansert en metode som heter «Trygg base». Den skoleres fosterforeldre, og ansatte i barnevernet i. I Trygg base-tenkningen er det lagt stor vekt på at den voksne er eldre og klokere enn ungdommen, og at vi derfor har et ekstra ansvar for å rydde opp når samtalene bryter sammen. Å være klokere enn ungdommen betyr også at vi bærer et særlig ansvar for å få gjenopprettet samtalen.

Slik sett kan denne tenkningen også inngå i barnehager og skoler der voksne har et ansvar for å være gode rollemodeller for barn, og også til å øve opp ferdigheter til å lytte, fortelle og skrive. Det er et overordnet mål i lovverket om lesing og skriving i alle fag. Hvordan tar pedagogisk personale dette på alvor? Er det sånn at en i utdanninger der det stilles krav til gode ferdigheter innen kommunikasjon, er en praktisk bolk der en trener på disse ferdighetene, eller er det sånn at pedagoger har et teoretisk forhold til kommunikasjon?

Jeg er redd for at det er det siste som gjelder. Det betyr at kognitivt vet vi hva og hvordan vi skal snakke med barn og ungdommer, men at praksisen slett ikke trenger å være i samsvar med intensjonene. Den gamle lærdommen til John Dewey om at vi lærer gjennom å gjøre, holder enda stand.   Hans budskap er at om kunnskapen skal sette seg i kroppen, må vi ikke bare ha en teoretisk tilnærming til den, men også en praktisk bolk der ferdigheter øves inn.

Fra gammelt av var den vanligste måten å lære en ferdighet på å gå sammen med en mester. Som svenn måtte en gjennom alle de små operasjoner som gir helhet i en oppgave, som for eksempel å bygge et hus. I hvert av leddene ville mesteren sjekke om svennen holdt mål og kvaliteten ble bra nok. Når mesteren mente at svennen var god nok, ble han tatt opp i lauget. Det var nok ikke så mye refleksjon og snakk om hvorfor man gjorde operasjoner i en bestemt rekkefølge; Det har vi i dag. Det som før var taus kunnskap, er blitt kunnskap også gjennom ord og begreper, i tillegg til det kroppslige håndlaget, enten det gjelder en snekker eller en baker.

Vi må øve oss på det vi ønsker å bli gode på. Ønsker vi å bli flinke til å samtale med barn og unge, må vi øve oss på slike samtaler. Vi må øve oss på, tror jeg, å holde våre egne følelser og holdninger utenfor dialogrammen om vi virkelig skal greie å høre hva barn og ungdommer vil formidle. Vi må tørre å oppfange også det som ligger utenfor ordene, i kroppsspråket og i følelsene. Vi må tørre å være i tausheten mellom ordene. Først da kan vi bli gode samtalepartnere. Det er en trøst å vite at det aldri er for seint å ta opp tråden og legge et verbalt plaster på.

Når situasjonen er låst og partene forlater hverandre for å slikke sine sår, er det en trøst å vite at jeg som voksen kan gå tilbake og si; «Unnskyld, det var dumt av meg å ta opp dette når du allerede hadde hodet fullt av tanker på prøven», eller; «Beklager at jeg hevet stemmen til deg; Jeg var sliten, og det var ikke meningen det skulle gå ut over deg.» En annen innfallsvinkel er å si; «Jeg har tenkt mye på det du sa om at jeg ikke hører på deg. Jeg har lyst å høre mere om det. Kan vi prate om hvordan du oppfatter meg?»

Det å påta seg skylden for at samtalen glir ut, kan ha magisk virkning på konfliktnivået. Karsten Isachsen sier at det er det samme for skylden hvem som har den, og som voksen kan vi være gode forbilder for ungdommene ved å påta oss akkurat den skylden.

 
Relasjonens betydning for læring

I dag vet vi, gjennom forskning, hva som gir god læring i skolen. Det er den gode relasjonen mellom lærer og elev. Om vi skal ta dette på alvor, må vi derfor bli en god kommunikasjonspartner for eleven. Vi må være en voksen som viser både i ord og handling at vi bryr oss om den enkelte. Hvordan skal vi få det til i en heftig hverdag, spør mange seg. Hva er oppskriften? Jeg tror at kjærligheten til de fagene en pedagog har, som er motivasjon til å bli akkurat lærer, er styrende for relasjon. Det å være engasjert i faget og interessert i elevens læringsreise er nøkkelen til suksess. Da vil en bruke alle de smutthull som byr seg til å snakke med eleven om faget.

Problemer med sende- og mottakerapparatet kan gi hindringer; dersom hørsel, syn eller motorikk er forsinket eller skadet

For det er læring for livet vi snakker om. Jeg tror at det er mange pedagoger som tenner læringsiver i barne- og ungdomssinnene gjennom nettopp engasjement og kjærlighet til egne fag. Når vi voksne har det gøy på jobb, ja, da sprer vi glede rundt oss – både gjennom ord og handlinger. Og når vi har tatt på alvor den viktige rollen vi har, både som forbilde til god kommunikasjon og i de fagene vi skal formidle, så tror jeg mange av oss trenger å øve ekstra nettopp på det å være en god sparringspartner i praksis. 

• Beate Heide er utdannet spesialpedagog og klinisk pedagog. Hun har skrevet flere innstikk og artikler i Spesialpedagogikk og andre tidsskrift og har også skrevet to barnebøker.