John lever av å hoppe inn når det brenner

Det gjemmer seg en vikar et sted, i en barnehage i Moss. Først finner vi ikke barnehagen (– det kan umulig være her?). Deretter finner vi ikke inngangsporten. Til slutt, vel inne, finner vi ikke vikaren.

– Er han ute? Hvor er han, da? Vent litt, nå ringer han på telefonen her.

Barnehagestyrer Ine Beate Værp finner vi, heldigvis. Hun prøver å spore opp mannen vi leter etter. 

Og der. På vei inn gjennom porten på motsatt side av uteområdet, skimter vi en høy mann iført signaloransje kjeledress. Det må være han.

John Karsten Linnerud (44) er førjulstidas O Store Hjelper. For med en nasjonal influensagraf stadig pekende oppover, tynnes det gradvis ut i rekkene blant faste barnehageansatte.

Da er John gull å ha. At han er mannlig vikar, gjør muligens at telefonen ringer enda oftere. Vi blir stående midt ute på gårdsplassen mens ungene leker rundt oss.

– Det er jo færre menn i barnehagen. Det gjør at man blir litt mer populær, spesielt blant ungene. Det er vel fordi jeg godt kan kaste litt rundt på dem, eller klatre, leke sisten og være veldig aktiv. Og det er stort sett kjempegøy, sier han.

Det siste året har vi gang på gang lest om bemanningskrise i barnehagene med lave søkertall, høyt sykefravær og mange som slutter. Mange barnehager er helt avhengig av vikarer for å gå rundt. Og er man ansatt i en kommunal «vikarpool» slik som John Karsten, ender man raskt opp som kasteball mellom ulike barnehager.

Det betyr å stadig tilpasse seg nye forhold, rutiner og ansatte.

– Det som tar mest energi er når man bruker lang tid på å kle på barn fordi man ikke vet hvor tøyet er. Eller når du skal rydde på kjøkkenet og ikke aner hvor ting står. Også går man fra hver arbeidsoppgave og føler at man har stresset litt, men fortsatt vært treig og gjort en dårlig jobb. Det er et slitsomt aspekt, sier han.

Men også vikarlivet blir enklere med erfaring. John har for eksempel blitt god på å kjenne igjen ulike barnehagekjøkken etter hvert.

Likevel – å hoppe fra barnehage til barnehage betyr å hele tiden måtte vinne tilliten til nye unger.

– Det blir innmari mange navn, og de samme navnene, og hvem er hvem, og så er det Heidi 1, Heidi 2, og Heidi 3, og det er voksne, og det er barn. Så man må holde tunga rett i munnen, for bruker man for lang tid, tar det lengre tid å etablere tillit i relasjonen, sier han.

– Du vil ofte bli testa veldig, veldig lenge

Vi blir med inn på avdelingen hvor John vikarierer. Han har vært her noen uker nå, og kjenner etter hvert barnehagen ganske godt.

– Man håper jo på å finne et sted hvor man kan bli en stund, sånn at man ikke blir kasta ut i det. Denne høsten var det tydeligvis masse behov, så jeg fikk telefon fra mange. Men de slutter jo å ringe etter hvert, siden jeg jobber her og aldri kan, ler han.

På avdelingen er det bursdagsfeiring. Barn som er så (u)heldige å ha blitt født på offentlige fridager, skal alle feires med krone og kongestol før juleferien.

John setter seg på gulvet inntil veggen. Det tar ikke lang tid før både ett og to barn hopper opp i fanget hans. Et tillitsforhold som ikke kommer av seg selv når man er en mannlig vikar på nesten to meter – men som man må gjøre seg fortjent til.

– Det gjelder kanskje mest på småbarnsavdelinger. Når det kommer nye barn på høsten, og du er en ny mann… Det kan sette i gang en sånn forferdelig gråt. Det er nesten litt panikkredsel. Og du gjør jo ingenting annet enn å stå fire meter unna. Og så kan det ene barnet sette i gang det andre, og da kan du ha det gående i timevis. En sånn helt hjerteskjærende gråt, og du vet at det er du som er årsaken. Det er ganske grusomt.

De større barna vil helst bruke lang tid på å forsøke å finne ut om mannen inni denne nye vikaren er en grei fyr.

– Du vil ofte bli testa veldig, veldig lenge.

– Hvordan da?

– De prøver så godt de kan å lokke frem det de tror at gjemmer seg bak det snille ytret ditt. Så må du bevise at det skjer ikke. Er du ny vikar og uforberedt, kan du plutselig bli litt sint. Da har du lagt ned så mye arbeid, og må liksom begynne på nytt igjen.

John har fått testet tålmodigheten også før han begynte i barnehage. Han har blant annet jobbet i barnevernsinstitusjon, som vikarlærer, håndverker og sjåfør for et utenlandsk TV-selskap.

– Så hoppa jeg inn i barnehage. Og da fant jeg ut at mye av det jeg hadde tatt med meg fra de tidligere jobbene, kunne jeg bruke her. Og det jeg likte med det, var jo at det var ingen dag som var lik.

Med friheten som trekkplaster

Vikarjobb i barnehage er en arbeidshverdag mange vil mene har flere ulemper enn fordeler: Uforutsigbarhet, stadig omstilling og færre rettigheter.

– Men sist jeg sjekka, var det mangel på faste ansatte?

– Du kan dele inn mennesker etter behovet for trygghet eller eventyrlyst. Og for mitt vedkommende… Jeg hadde vel vært mer glad som hippie på 70-tallet, tror jeg. Så de faste rammene, den faste jobben, det passer ikke helt.

Det er altså tanken om frihet som holder John på vikarkontrakten. Det å kunne si nei når de ringer. Og ringe gjør de – grytidlig om morgenen.

– Da må du være der om tre kvarter, og du må komme deg dit. Så må du drasse med deg alle tingene dine – utetøyet ditt, støvlene dine og en sekk med småtteri som man trenger i jobben. Og så må du bare gjøre så godt du kan, og håpe på at du gjør et godt nok inntrykk til at de ønsker at du skal være mest mulig der.

Det kan høres litt ut som en audition – hver eneste dag. På spørsmål om hva som er viktig for at John skal trives i en ny barnehage, svarer han at han egentlig ikke har tenkt på det før.

– Det er et litt uvant perspektiv egentlig, for jeg tenker jo motsatt. Hvordan kan jeg være noe for disse, eller passe inn på en måte som gjør at… at det går greit, liksom.

Han tenker seg om et øyeblikk.

– Det som er hyggelig, er om de spør. Og at de er flinke til å fortelle om hvordan de gjør ting. Og når man har lagt fundamentet, så er det selvsagt hyggelig om de spør innenfor de rammene som finnes: Hva kunne du tenke deg å gjøre? Hva er du flink på?

Det hender at unger forsvinner

Bursdagssangen er sunget i flere varianter og fruktfatet fortært. Nå skal ungene ut igjen, som siste post på programmet før henting.

John hopper i signaldressen og drar på seg et par digre slagstøvler.

– Det er veldig praktisk å ha dress i barnehage, men den er ikke veldig praktisk å drasse med seg rundt. Og de gummistøvlene her er ikke akkurat de minste, ler han.

Barnehagejobbing krever sitt utstyr, og er du vikar, må du regne med å punge ut for utstyret selv. 

Vel ute i en nokså grå og råkald desember-ettermiddag, bærer det rett i sandkassa. Været har vel aldri vært en stopper i barnehagen. John og fire unger begynner umiddelbart på et større graveprosjekt som skal ende opp i et gigantisk sandslott.

– Okei, skal vi se om vi klarer å lage tunnel og kjøre bil igjennom?!, spør han entusiastisk.

Ungene løper frem og tilbake rundt sandkassa mens John graver med livet som innsats, samtidig som han prøver å holde en samtale gående med Utdanningsnytt.

– Det hender jeg har gjort litt uoffisielt håndverk i barnehager jeg har jobbet i også, bygd gjerder og fikset ting. Vent litt, hvor ble det av barna nå?

Blikket hans forlater fokuset i samtalen, og plutselig har han løpt av gårde i retning sykkelskuret. Det er barn på avveie.

– Jeg synes jeg så dem smette inn der borte. De kan være utrolig kjappe, skjønner du, sier han mens han småløper.

Barna har gjemt seg mellom noen spader og sykler i skuret. John geleider dem stødig tilbake til sandslottet.

Han er nøye på å ha oversikt. En gang mistet han nemlig et barn på jobb som vikar i en barnehage. Det var på sommeren, og siden de var så få barn gikk de på besøk til en barnehage i nærheten.

Der gikk det nesten galt.

– Når vi skal gå tilbake så tar vi en opptelling, også er det bare tre stykker som er der. Først tenker vi bare sånn, ok, slapp av, de gjemmer seg oppe i skogen. Og vi leter, men etter et kvarter så begynner vi jo å lure på hva som skjer.

Det viser seg at det ene barnet har tatt med seg to kompiser, klatret over gjerdet og gått på besøk til bestemoren i nabohuset. Ikke et gunstig scenario for en ny vikar på andre uka.

– Altså, jeg har aldri følt meg så lite… Det møtet med styreren, jeg husker jeg gikk inn og sa at dette har jeg ingen forklaring på, det er bare altfor sløvt. Det var helt som å synke i jorda, sier han.

John tok seg en lang pause fra jobben i barnehage etter dette. Men 16 år senere, er han på nytt tilbake som vikar. Denne gangen i barnehagen de besøkte den sommerdagen ungene forsvant. 

Der skal han få seg en overraskelse.

– Vi fikk inn en sånn videregående-student, og det var noe kjent med henne.

Det viser seg at studenten er den lille jenta som tok med seg vennene sine og besøkte bestemor for 16 år siden. Nå er hun plutselig kollega.

– Det var veldig koselig. Men da tenkte jeg sånn, ja ja, ung og lovende, ikke helt lenger, ler han.

Ønsker seg fast stilling til jul... kanskje. 

Én etter én, blir barna hentet av foreldre på huk med åpne armer. Skumringstimen kommer tidlig i desember, og arbeidsdagen til John Karsten Linnerud drar seg mot slutten. Vi er imidlertid ikke helt ferdige med å høre om vikarlivet, og ber om en ekstra prat – fri for avbrytelser.

Vi finner et stille rom et stykke inn i den julepyntede barnehagen. John er helt svett etter konstruksjonsarbeidet i sandkassa og slenger seg ned i den mest komfortable stolen han finner.

– Jeg prøver jo å skape meg et bilde vikarlivet. La oss si at du har fått vite at onsdag morgen, 07:15, skal du på vakt i en barnehage du aldri har vært i før. Hva er du mest opptatt av å finne ut av?

– Hvor jeg skal være. Det er det eneste jeg er opptatt av. Så fort jeg finner ut av det, introduserer jeg meg selv ganske raskt. Så er det bare å sette seg ned på gulvet et sted hvor det er unger. Så fort som mulig.

Det handler om å vise de andre ansatte at han ikke har kommet for å stå og ha kaffeslaberas på kjøkkenet.

– Det er ikke derfor jeg er der, men for å hjelpe dem med ungene. Og jeg er ikke redd for det, på en måte. Så å vise at man engasjerer seg med ungene med én gang, det er det viktigste.

Ute er det mørkt. De fleste barna har dratt hjem. John karrer seg opp av den dype lenestolen og labber mot døra.

– Hvor lenge ser du for deg å fortsette som vikar?

– Vi har på en måte ett problem, for jeg lever jo i Norge. Et land som belønner deg hvis du holder deg innenfor det faste systemet. Så nå har jeg vel egentlig tenkt at jeg skal prøve å få en stilling. Det er så mange som har snakka alvorlig med meg og sagt at jeg må bli stor, ler han.

Når vi har denne praten, er det ikke mange dagene igjen til jul. John lurer på om han ønsker seg fast jobb i julegave. Men ikke en fulltidsjobb, det blir for mye.

– Jeg har egentlig bestemt meg for å prøve å få en 20 eller 30 prosent stilling. Det er grusomt. Så nå gjør jeg noe som jeg ikke har gjort før.

I fare for å låte negativ ut, legger han til:

– Men det siste jeg vil si, er at jada, det kan kreve mye, og vikarlivet kan være slitsomt, men det er helt fantastisk. Å bli kjent med nye liv, helt unike identiteter. Å få se dem vokse opp og være en del av det, det er veldig stort.