KRLE – et upraktisk og overflødig fag for de yngste?

Norske barn er for dårlige til å lese og skrive, og begynneropplæringen har derfor kommet under den politiske lupen. Kunnskapsministeren mener at løsningen er å styrke de praktiske fagene, og at fag som engelsk, samfunnsfag og KRLE derfor kan vente til elevene er eldre. Ballen har allerede begynt å rulle, og fredag meldte Utdanningsnytt at endringer i både kompetansemål og timetall for de yngste elevene er på vei.

Fra mitt perspektiv er det noe nytt-på-nyttsk over resonnementet. Som påvist av Elise Farstad Djubedal har timetallet i både norsk og matte (og faktisk også kroppsøving!) økt markant de siste femti årene, mens tidsbruken på engelsk, samfunnsfag og de mange ulike variantene av religionsfaget har vært relativt stabil. Så hvordan kan det konkluderes med at løsningen er at disse tre skolefagene skal ut?

Som påpekt av Kari Mette Walman Hidle vet vi lite om hvordan det undervises i fagene, eller hvilke synspunkter elvene selv har. Men som Kari Krogstad har påpekt, møter barna tematikken allerede i barnehagen. Som lærerutdanner med erfaring fra både barnehage- og grunnskolelærerutdanning vil jeg derfor gjerne bidra til å utvide kunnskapsgrunnlaget for denne debatten. Stemmer det egentlig at KRLE er et upraktisk og overflødig fag som bør fjernes fra de første skoleårene? Og hva kan vi lære om vi ser på hvordan religion og etikk jobbes med i barnehagen?

La oss begynne med det siste først. I barnehage er arbeidet med etikk, religion og filosofi en integrert del av det pedagogiske arbeidet, på linje med andre fagområder som språk, natur og bevegelse. I min doktorgrad undersøkte jeg hvordan de eldste barnehagebarna snakket om religion i forbindelse med både hverdag og høytid. Blant mine funn var at barna veldig gjerne snakker om tematikken, men at deres erfaringer og teorier kan skille seg fra voksnes allmennkunnskap om religion. Eksempelvis intervjua jeg tretti fire- og femåringer om hvordan de forklarte begrepet halal. Ordet ble jevnlig brukt i barnehagen fordi noen av barna hadde muslimsk bakgrunn, og foreldrene hadde videreformidlet sine tolkninger av hva halal innebar til barnehagen slik at barna skulle få servert mat i henhold til dette.

Men selv om begrepet sirkulerte, visste mange av barna ikke hva det innebar. Noen trodde det var navnet på en dans, mens andre kunne forklare at det var en form for allergi, eller mat for de som var brune i huden og kom fra andre land – selv om barn som spiste halalmat i de fleste tilfellene var født i Norge og hadde et bredt spekter av hudfarger. Jeg observerte også at barn ikke fikk smake mat av hverandre fordi de var usikre på hvem som kunne spise hva. For det sosiale samspillet var det altså viktig å ha en voksen som kunne hjelpe med å forklare, for å begrense misforståelser, feilaktige og uheldige oppfatninger og potensielt utenforskap.

Mens eldre barn og voksne gjerne tenker på religion som en sensitiv og privat tematikk, snakket barnehagebarna ivrig om sine teorier og erfaringer. Hvordan var det igjen, feirer vi jul fordi da ble nissen født? Nei, det var Jesus. Men var Jesus egentlig en baby eller en voksen mann? Og finnes han på ekte? Barna hadde ulike erfaringer og meninger, selv om de fleste var forent i at de trodde på Rampenisse). En annen fellesnevner var at samtalene engasjerte, og at det tidvis krevde en voksen til å rydde opp i misforståelser eller fasilitere dialogene.

For ofte både gjør vi og tror på ulike ting. Mange feirer jul, mens andre feirer id eller divali. Noen barn deler erfaringer fra fotball, andre fra kirkekor eller koranskole. Mens et barn grubler og er redd for døden, er et annet overbevist om at de døde kommer til himmelen, mens et tredje er mest opptatt av at vi bæsjer på oss når vi dør. Barnehagebarna i min forskning snakket ivrig om religion og livssyn, og tematikken var for mange en del av hverdagen. Dette slutter jo ikke når barna blir seks år og begynner på skolen. En god grunn til å ha et skolefag som KRLE, er nettopp fordi det er elevnært og handler om en så grunnleggende ferdighet som å omgås hverandre i et flerkulturelt samfunn.

Når skolefaget diskuteres, handler det oftest om religion. Men også etikk er en viktig del av KRLE-faget. Konkrete læreplanmål handler om at elevene skal reflektere over etiske spørsmål, og sette seg inn i og formidle egne og andres tanker, følelser og erfaringer. Dette er en tematikk mange lærere jobber mye med på småtrinnet, uten at det nødvendigvis skilles ut som egne skoletimer. Men at det er læreplanfestet legitimerer å sette av tid til dette. Eksempelvis har Vilde Stabell skrevet om hvordan arbeidet med etikk i Steinerskolens begynneropplæring i stor grad er koblet til all den etiske læringen som skjer gjennom barns frie lek når voksne er til stede og kan veilede. Det er altså potensiale i skolefaget KRLE for den formen for pedagogikk som kunnskapsministeren etterlyser for å gi barna en solid grunnmur.

Men det krever tid og kompetanse. I barnehagelærerutdanningen er undervisning om religion, livssyn og etikk en del av den felles grunnutdanningen, fordi arbeidet i barnehagen er så helhetlig at enkelttemaer ikke kan velges bort. I grunnskolen er KRLE derimot ett av de få fagene hvor det ikke stilles krav til særskilt fagkunnskap for å undervise. Slik sett er det derfor ikke overraskende når Statistisk sentralbyrå finner at om lag en tredel av de som underviser i faget, ikke har studiepoeng i tematikken. Å utvikle elevaktive undervisningsopplegg krever både kompetanse, tid og ressurser.

Med det i bagasjen er det ingen grunn til at KRLE skal være et teoretisk fag som står i veien for lese- og skriveopplæringen. Om vi går historisk til verks, så vet vi at selve argumentet for å innføre skolegang for alle var nettopp at barn og ungdom skulle lære seg tilstrekkelig kunnskap til å kunne stå til konfirmasjon. Religion var altså begrunnelsen for å lære barn å lese og skrive. Nå er ikke skolen lenger ment å være en arena for trosopplæring, men gjennom å benytte seg av det store repertoaret av fortellinger som finnes i ulike religioner og livssyn, kan KRLE bidra både til å skape felles dannelse og referansegrunnlag, og være et godt støttefag for arbeidet med skriving og lesing.

Barn på småtrinnet er ikke for små til å ha undervisning i KRLE. Faget tilsvarer temaer barn snakker om også i barnehagealder, og som de møter som en del av hverdagen. Det kan nok være klokt å skjele mer til barnehagen i skolens begynneropplæring, og løse opp timeplanen slik mange skoler allerede gjør. Men det er likevel nødvendig at lærere har insentiver for å tilegne seg spesialisert fagkunnskap for å gi integrert, praktisk og elevaktiv opplæring, og at skolefaget beholdes for at tid til tematikken kan prioriteres. Også for de yngste skolebarna.