Ro eller reform
– uenighet om hva skolen trenger

Er det behov for mer kunnskapsorienterte læreplaner i grunnskolen og en mer praktisk skole? Dette var utgangspunktet for et seminar og påfølgende debatt ved OsloMet 25. april. Seminarets utgangspunkt var en omfattende debatt som kom i kjølvannet av en kronikk i Klassekampen 31. oktober 2024. Det var de fire kronikkforfatterne som fikk prege den første delen med sin kritikk av de kompetansebaserte læreplanene.

Kim Helsvig startet med å til en viss grad komme sine motstandere i møte, da han sa han hadde forståelse for de som mener at skolen nå bør få være i fred og slippe stadige læreplanrevisjoner.

– Likevel, det kompetansebaserte eksperimentet har vart i 20 år nå, og det er tid for å legge inn mer kunnskapsbasert innhold, sa han.

Problemet er ifølge Helsvig at læreplanen ikke fungerer slik den er tenkt.

– Tanken er at lærermiljøene rundt omkring skal tolke en rekke verb og sammen finne ut hva som kan være et passende innhold. Men i praksis skjer dette ikke, og dette er særlig vanskelig for lærere på små steder, som kanskje er alene om å undervise i faget, å finne ut av dette selv, sa han.

Ifølge Helsvig fører dagens læreplaner til at vi mister muligheten til å la elevene gå ut av skolen med en felles referanseramme. Det blir også uklart hvilken faglig progresjon elevene skal ha, og ikke minst, når elevene skal «drøfte» og «diskutere», så vil det favorisere de som kommer fra ressursrike hjem. En kompetansebasert læreplan bidrar dermed til å øke forskjellene i skolen, hevdet han.

En idé fra OECD og EU

Knut Ove Æsøy stilte i sitt innlegg det grunnleggende spørsmålet: Hvorfor ville vi egentlig ha en kompetansebasert læreplan? Han mente hovedgrunnen var påvirkning fra OECD og EU.

Erik Ryen hevdet at det mest grunnleggende problemet var innføringen av målstyring i skolen, med mål som er så vage at det blir vanskelig å forstå hva man skal styre etter.

– Dersom innholdet skal komme inn i læreplanene, så må målstyringen bort, sa han.

Håvard Friis Nilsen var i sitt innlegg opptatt av hvordan lesningen, særlig av grunnleggende klassiske verker, ikke bare var borte hos elevene, men også blant de som skulle undervise elevene. I lærerutdanningen viser det seg ofte at studentene selv er temmelig blanke når det gjelder litterære verker som de fleste kjente til bare for en knapp generasjon siden.

De fire kronikkforfatterne skulle imidlertid få en viss motstand i de videre innleggende og i debatten som fulgte. Selv om mange ga uttrykk for at læreplanene hadde mangler, så skulle det vise seg at det også var mange som var skeptiske til en omfattende læreplanreform.

Kjerneelementene – en forsømt mulighet

Berit Karseth fra Institutt for pedagogikk ved Universitetet i Oslo minnet om at intensjonene ved den siste revideringen av læreplanen blant annet var å styrke nettopp innholdsdelen, nemlig gjennom de såkalte kjerneelementene. Men så ble det i stedet kompetansemålene som kom til å dominere arbeidet og arbeidet med kjerneelementene ble ikke fulgt tilstrekkelig opp.

En grunn til at dette skjedde, var, ifølge Karseth, at gruppene som arbeidet med kjerneelementene hadde dårlig tid, og det var dessuten temmelig uklart hva disse kjerneelementene skulle brukes til. Det vi til slutt endte opp med, var noen kjerneelementer som skulle gjelde for alle nivåer. Denne mangelen på fleksibilitet har, ifølge Karseth, ført til at kjerneelementene i praksis er mindre anvendelige for lærerne enn det de kunne ha vært.

Karseth mener at man ved å ta opp igjen og arbeide videre med kjerneelementene, vil kunne forbedre dagens læreplaner og styrke innholdselementet, og dermed unngå å måtte presentere lærerne for helt nye læreplaner.

– Lærerne trenger gode veiledninger

Også Merete Frøyland fra Naturfagsenteret tvilte på at en ny læreplanprosess ville være den riktige medisinen. Hun mente at debatten rundt læreplanen i stor grad hadde tatt utgangspunkt i fagene, og at vi heller bør spørre oss om hva det er elevene trenger for å bli engasjert og at vi må se på mulighetene som ligger i den eksisterende læreplanen.

– Det er viktig for elevene å være aktive, jobbe selv, oppleve mestring. Verbene er faktisk veldig viktige fordi de viser til handling. I stedet for å ta bort verbene må vi hjelpe læreren til å koble verbene til et innhold, sa hun.

Hun erkjente at det å få elevene til å jobbe selv og klare å bruke sin kompetanse i nye sammenhenger, er et stort og ambisiøst mål, men det er vel verd å arbeide med.

– Vi må ikke la være å prøve, selv om det er vanskelig, sa hun.

Også Frøyland mente at man slapp kjernelementene for tidlig i læreplanprosessen, men at det fortsatt er mye handlingsrom i læreplanene slik de foreligger.

Hun mener det viktigste nå er å støtte lærerne i arbeidet og tilby materiell som kan hjelpe dem i arbeidet. Det å starte om igjen med nye læreplaner vil bare bety mye unødig arbeid, hevdet hun.

Ulikhet mellom fagene

Debatten etterpå nyanserte ytterligere problemstillingene rundt læreplanene. Mens ser ut til å være enighet om at matematikken har et klart behov for et felles innhold, og mange mener at det også gjelder samfunnsfagene og norskfaget, så ble det påpekt at i fag som engelsk, og formodentlig i alle fremmedspråk, så er det ikke nødvendigvis et problem at man legger vekten på kompetanse. Utviklingen innenfor fremmedspråkene har vært å først og fremst legge vekt på at elevene skal lære å kommunisere. Dermed er det ikke så viktig om man henter innholdet fra for eksempel amerikansk historie eller engelske samfunnsforhold.

En for snever definisjon av kompetanse

Et annet moment som ble trukket fram, er at problemet kanskje ikke først og fremst mangel på felles innhold, en at definisjonen av kompetanse er for snever. Svein Østerud la vekt på at kompetanse kunne defineres på andre måter enn man har valgt å gjøre i læreplanene. Han mente vi trenger et kompetansebegrep som er løsrevet fra tester og målstyring og som i stedet er knyttet til overordnet del i læreplanen.

– Men har vi egentlig et så stort problem?

Prosjektleder for evalueringen av fagfornyelsen (EVA2020), Anniken Furberg, fikk siste innlegg, og stilte spørsmål ved hele problemstillingen.

– Jeg kjenner ikke igjen det bildet av klasserommet som blir beskrevet her i dag, jeg opplever at initiativtakerne til debatten maler opp et karikert bilde. Mange lærere gjør en god jobb innenfor dagens læreplaner, og jeg er usikker på om en tydeligere innholdsbasert læreplan ville ha løst problemene vi ser i dag, sa hun.

Våre naboland ønsker nye læreplaner

Både i Sverige og Danmark ønsker man å bevege seg bort fra kompetansebaserte læreplaner. Men løsningene de to landene ser ut til å bli svært ulike.

I forbindelse med evalueringen av fagfornyelsen har Berit Karseth sett på den siste utviklingen når det gjelder læreplaner i våre naboland. Både i Danmark og i Sverige arbeider man for tiden med å revidere sine læreplaner.

Sverige – vil gi elevene evidensbasert kunnskap

Ifølge Karseth har man i Sverige satt i gang en prosess som går ut på å styrke betydningen av faktakunnskaper og fagkunnskaper i den svenske grunnskolen. Ifølge den svenske skolministeren Lotta Edholm har den svenske skolen vært sterkt påvirket av et «postmodernistisk kunnskapssyn», og det er dette man nå vil bevege seg bort fra. Undervisningen skal knyttes sterkere til faginnhold, og dessuten tilpasses bedre til elevenes kognitive utvikling.

– I min lesning av det som er blitt utredet så langt, har jeg inntrykk av at man i Sverige nærmer seg en evidensbasert kunnskapslogikk. Man legger også vekt på at skolens læreplaner i de enkelte fagene skal tilby anvisninger for hvordan undervisningen skal gjennomføres, ved at man løfter fram noen overordnede undervisningsstrategier innenfor fagene, sier hun.

Danmark – skal slippe lærerne fri fra målstyringen

I Danmark har regjeringen og de øvrige partiene gått sammen om et folkeskoleforlik som går ut på at eksisterende læreplanene skal erstattes av enklere planer for hvert av folkeskolens fag. Her skal skolens formål og fagenes innhold være det som ligger til grunn for undervisningen, mens lærerne skal slippes fri fra målstyring.

Etter forliket ble det satt ned en ekspertgruppe som nå har kommet med et forslag til nye fagplaner. I dette forslaget blir fagene beskrevet ut fra fagets formål, fagets karakter og fagets innhold. I tillegg har man lagt inn en allmenn del om undervisning og evaluering.

– Slik jeg tolker det, orienterer man seg i Danmark mot en didaktikk-tradisjon med vekt på skolens danningsoppdrag, skolefagenes egenart og lærernes handlingsrom, sier Karseth.

Forskjeller mellom Sverige og Danmark

Verken Sverige eller Danmark har landet endelig når det gjelder sine framtidige læreplaner, men Berit Karseth mener vi i Norge kan ha utbytte av å følge diskusjonen i de to landene, ikke minst når debatten om innholdsbaserte versus kompetansebaserte læreplaner har fått så stor oppslutning.

Mens den svenske utredningen er opptatt av at elevene får tilgang til pålitelig kunnskap som formidles ut fra elevenes kognitive utvikling, så mener hun det danske forslaget hviler mer på en kontinental didaktisk tenkning, der faglig fordypning og elevenes deltakelse løftes fram og hvor læreres didaktiske refleksjoner er sentrale

– Verken Danmark eller Sverige legger opp til en kompetansebasert læreplanmodell, og undervisningsbegrepet har en sentral plass i begge utredningene. Det er likevel, slik jeg har tolket det, ganske store forskjeller i forslagene, sier Karseth.