– Lærerstudenter trenger rom for prøving og feiling

Fride Lindstøl og Jannike Ohrem Bakke underviser begge ved lærerutdanningen ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN). Sammen har de etablert det de kaller et profesjonsverksted, en arena der lærerstudentene kan øve seg på å håndtere praktiske utfordringer.

– Sykepleiere, flygere og politifolk øver på virkelige situasjoner de vil møte når de skal ut i yrkeslivet. Lærere bør gjøre det samme, sier Lindstøl.

I profesjonsverkstedet blir lærerstudentene delt inn i små grupper, der de etter tur tar rollen som lærer og betraktere.

– Samtalene etterpå er like viktige som selve treningen, sier Lindstøl.

Hun forteller at man i starten legger mest vekt på at lærerstudentene må lære «å ta plass», samtidig som de må klare å tilpasse språket til elevene på det nivået de underviser på. Noe av det første kan være å øve på å starte opp en time, starte et foreldremøte eller lede en aktivitet eller lek med 25 elever som løper rundt. Men ganske raskt gå de inn i de ulike fagene for å utforske hvordan faglig stoff kan gjøres levende for elevene for eksempel gjennom bruk utprøving av didaktiske grep og ulike modaliteter.

– En viktig del er å øve seg på å observere, men også kunne omsette det man observerer til ord, slik at observasjonene kan kommuniseres til andre, sier Lindstøl.

Hele klasser som prøvekaniner

Ved USN henter man av og til hele klasser som studentene kan øve seg på (elevene syns dette er morsomt), og praksislærerne, som har 20 prosent stilling ved universitetet, er også ofte med som viktige bidragsytere i de praktiske øvelsene. De kan for eksempel minne om at «det du gjør nå vil ikke fungere i en klasse der elevene ikke snakker norsk».

Modellering er en viktig del, det vil si at Lindstøl og Bakke selv spiller ut ulike undervisningsmåter. Det kan for eksempel være åtte ulike måter å introdusere brøkregning på. Lærerstudentene kan så selv vurdere hvilke de mener fungerer best.

– Vi går ofte på en smell selv når vi demonstrerer, men det tåler vi. Når elevene ser at vi kan feile, blir det lettere for dem selv å akseptere at ting ikke alltid går slik man hadde tenkt, sier Bakke.

– Hvilke områder stikker seg ut som spesielt viktige å øve på?

– Vi kan nevne overgangssituasjoner. Mange studenter er gode formidlere, men så svikter det i overgangen mellom de ulike delene. Også overgangene trenger et innhold, en dramaturgi. Hvis man bare brått bryter av, så sitter kanskje elevene igjen uten å skjønne poenget med det vi gjorde, sier Lindstøl.

Andre viktige tema som har vist seg krevende, er hvordan lede klassesamtaler der bare noen få elever er aktive. Hvordan få med resten?

Starten er også viktig. Det å skrive opp læringsmålet på tavla kan være greit nok, men det er kanskje ikke det mest engasjerende å starte med.

– Hvis man klarer å skape litt entusiasme i starten, så varer det ofte et stykke ut i timen, sier Bakke.

Enkelt utstyr fungerer best

De to lærerutdannerne legger vekt på at bruk av simulering i lærerutdanningen er lett å få til, selv med enkelt utstyr.

– Det fins avanserte kameraer som kan zoome inn de minste detaljer, og det fins spesialrom der du kan få en opplevelse av å sitte i en klasse. Men egentlig klarer man seg lenge med et enkelt videokamera og opptaksutstyr som kan ligge på pultene. Det vesentlige er egentlig å ha fleksible rom som raskt kan gjøres om fra forelesningssal til klasseoppsett, og der det også skal være plass til de som skal observere, sier Lindstøl.

Improvisasjon i lærerutdanningen

Når lærerstudentene går ut med en forventning om at timer kan planlegges i detalj, så vil de være dårligere forberedt for den virkeligheten de kommer til å møte i klasserommene, hevder Jørgen Moltubak. 

Han er selv lærer og har skrevet flere bøker om undervisning, blant annet Improvisasjon i klasserommet fra 2020.

– I lærerutdanningen har man lagt alt for stor vekt på undervisningsplanlegging. Studentene blir trent i å planlegge, gjennomføre og så til slutt rapportere om hvordan det hele fungerte. Men timer forløper nesten aldri slik man har planlagt. Det vil alltid skje uforutsette ting, og dette kan skape frustrasjon, særlig hos en nyutdannet lærer, sier han.

Erfarne lærere improviserer hele tiden

Moltubaks løsning er å øve mer på improvisasjon innenfor lærerutdanningene. Det vil si å trene seg opp til å observere hva som skjer i klasserommet, for så å handle ut fra situasjonen der og da.

– Lærere som har vært en stund i yrket kan improvisere, og gjør det hele tiden. De tenker kanskje ikke selv over at de improviserer, men når jeg forteller erfarne lærere hva improvisasjon går ut på, så nikker de gjerne gjenkjennende – dette kan de.

Moltubak mener at vi alle har en naturlig evne til å improvisere, og at gjør det hele tiden gjennom alle våre små handlinger i hverdagen. Planlegging har selvfølgelig en plass i både lærerutdanning og skole, kanskje spesielt når det gjelder å øve inn ulike emner. Det må bare ikke bli for mye planlegging, sier han.